En skobutikk, en pølse og Milorg-lederens forsvunne lommebok

Nedre Storgate en sommerlig dag i 1935. Vi ser Nygata og skobutikken Normal midt på bildet, møtestedet for Milorg. (Foto AB Wilse/ nb.no)

Et sommerlig bilde av Nedre Storgate, fredelig og idyllisk. Vi ser Harald Lyches forretning der Norli på Magasinet holder til i dag. Vi ser en pent antrukket kvinne i sommerkjole gå i retning av skobutikken Normal som lå på hjørnet av Nygata og Storgata, eller Gågata som mange kaller denne gata i dag.

Nygata er jo nå bygd inn i kjøpesenteret Magasinet, men det foreligger planer om å åpne denne gata igjen. I 1935 lå skobutikken Normal her, eid og drevet av familien Gautneb. Det er jo en skjebnens ironi at det fortsatt står Normal på veggen, men nå er det en svensk kjede som bærer det navnet, ikke en lokal skobutikk.

Skobutikken Normal skulle få en helt spesiell rolle for Milorg under første del av krigen, før motstandsbevegelsen ble infiltrert av en norsk Gestapo-agent og sprakk sommeren 1942. Butikken hadde en kjeller som så ut som et revehi, en kunne flykte i alle retning. Derfor egnet lokalet seg for hemmelige møter. Helt fra begynnelsen av 1941 var det her lokale motstandsledere fra Drammen, Kongsberg og Vestfold møtte sentralledelsen i Oslo.

Møtene fant sted ned en trapp, blant tomme skoesker og under en enslig lyspære. For Milorgs sentralledelse møtte som regel en ung mann med dekknavnet Arnfinn. Han var bare 19 år, men kraftig og atletisk og så mye eldre ut. Han snakket et dannet riksmål, og var så pen i tøyet at det ble lagt merke til. Han var kurer for den første Milorg-sjefen, Knut Møyen.

De første møtene inneholdt ikke så mye annet enn utveksling av informasjon og utdeling av pensum fra befalsskolen, slik at hver tropp kunne begynne å trene gerilja. Da et av de første møtene gikk mot slutten, spurte Arnfinn om det var mulig å kjøpe seg en pølse i nærheten. Han var sulten. Et par av de lokalkjente karene i rommet nikket. Tvers over torget og bort i Hauges gate var den beste pølsekiosken, mente de.

Da Arnfinn bestilte seg pølser i lompe, var det en ung kvinne bak disken. Hun het Åse Nikolaysen og var innehaverens datter. Karl Nikolaysen drev både bakeri og pølsekiosk som senere gikk under navnet «hølet i veggen». Den kiosken besto helt til 2019 og burde hatt status som kulturminne.

Da Arnfinn dro fram lommeboka og skulle gjøre opp for seg, la han merke til at den unge kvinnen så skeptisk ut, ja nærmest engstelig. Det var ikke akkurat slike blikk fra unge kvinner som den unge, kjekke mannen var vant til. Men så kom han plutselig på at han bar et NS-merke på jakkeslaget, en nål som han brukte på toget for å få sitte i fred og unngå tyske kontroller.

Han fjernet jakkenålen, puttet den i lomma og ba kvinnen om unnskyldning. «Det er et merke jeg dessverre av er nødt til å bruke,» sa han. «Jeg beklager, jeg har rett og slett glemt å fjerne det.» Hun forsto, og denne gangen smilte hun. Arnfinn hastet videre med pølsene i hånden. Da Åse skulle stenge kiosken for kvelden, så hun en lommebok på bakken. Hun kjente den igjen. Den tilhørte den unge mannen med NS-merket. Den inneholdt en del penger og en lapp påskrevet navnet Arnfinn. Hun ga lommeboka til sin far, og så ble den liggende gjennom lange krigsår.

Da fredsvåren kom, ble våre nasjonale helter omtalt og omskrevet i alle aviser og ukeblader. Det kom for en dag hvem pølsespiseren var. Arnfinn var dekknavnet til Erling Lorentzen. Karl Nikolaisen, innehaveren av pølsekiosken, ringte da hjem til Lorentzens villa på Skøyen. Det var ikke Erling som tok telefonen, men hans far Øivind, skipsreder og sjef for hele den norske handelsflåten under krigen. De bestemte seg for å møtes på halvveien, der lommeboka med alt innhold ble overlevert.

Da jeg intervjuet Lorentzen om møtene i skobutikken Normal sommeren 2020, var det en historie han fortalte med smil om leppene.

«Hvorfor husker du denne hverdagshistorien spesielt godt,» spurte jeg.

«I krisetider er det slike historier du husker. Varme møter mellom gode mennesker. I krig ønsker du bare at alt skal bli normalt igjen. Jeg husker ennå smilet fra den unge jenta da jeg fjernet NS-merket. Et kort møte mellom to mennesker med livet foran seg, og det skulle ikke mer til enn å fjerne et jakkemerke før smilene var tilbake.»

Etter møtet med Lorentzen forsøkte jeg å finne ut hvem jenta i kiosken var. Jeg fikk hjelp av en av denne bloggens lesere, Sidsel Ulriksen. Hennes onkel var gift med Randi, født Nikolaysen, og det var hennes søster Åse som var på jobb den kvelden.

Erling Lorentzen, alias Arnfinn, fotografert i 1945.