Stikkord: Sigrid Wiborg Andersen

Motstandskvinnen som ble et forbilde for gutta på skauen

Sigrid Wiborg Andersen fotografert i fredsdagen i 1945 med sin gode følgesvenn, sykkelen Timosjenko.

I 1970 var det 30 år siden krigen og 25 år siden freden. Til minne om dramatiske måneder og år skulle det avdukes et monument over Vestskogjegerne. Men hvem skulle avduke monumentet? Forsvarssjefen, eller kanskje forsvarsministeren? Det ble motstandskvinnen Sigrid Wiborg som avduket monumentet, til alles overraskelse.

Hvem var så denne kvinnen som motstandsmennene selv valgte til å avduke minnet over egen krigsinnsats? Hvorfor ble hun valgt fremfor generaler, offiserer og forsvarspolitikere?

Sigrid Wiborg var født på Glassverket i Svelvikveien 114 i 1914. Hun giftet seg med bilmekaniker Finn Reidar Andersen i 1941. De flyttet midlertid hjem til hennes foreldre i en leilighet i villaens andre etasje, men Finn var lite hjemme. Han tilhørte allerede ledelsen i motstandskampen i hjembyen. Han hadde vært med på felttoget, var våpenkyndig og instruktør i våpenbruk.

Allerede i 1941 brukte motstandsbevegelsen et kjellerlokale i skobutikken Normal som møtested, på hjørnet i Nedre Storgate som i dag er hovedinngangen til kjøpesenteret Magasinet. Sigrid var ansatt i skobutikken og holdt vakt da møtene foregikk ned en trapp og blant noen tomme skoesker. Finn, mannen hennes, deltok på disse møtene. Han hadde kort vei. Han jobbet som bilmekaniker på Centralgarasjen, i Torggata, der boligbyggelaget holder til i dag.

I månedsskiftet juli-august i 1942 sprakk det. En angiver hadde infiltrert motstandsbevegelsen og angitt de fleste av lederne i Milorg. Finn var en av få som gikk fri. Sigrid fikk jobben med å advare Milorg-ledelsen i Oslo om at Drammen var sprukket, og at det bare var et tidsspørsmål før sporene ledet til de to Milorg-lederne som hadde hatt kontakt med Drammen, Knut Møyen og Erling Lorentzen. Sigrid syklet inn til Oslo, ringte fra Narvesen-kiosken utenfor Stortinget til Erling Lorentzen som lå og døste på et svaberg utenfor familiens landsted på Ostøya ved Fornebu. Han skvatt til da han hørte telefonen ringe i båthuset, og han ble iskald da han hørte kodesetningen i telefonen: «Kan jeg låne noen bøker av deg?»

Kodesetningen om lånte bøker betydde krise. Lorentzen skulle da så raskt som mulig måtte befinne seg i Oslo sentrum ved Narvesenkiosken utenfor Stortinget som var avtalt møtepunkt. Der møtte han Sigrid, og resten av den historien er grundig dokumentert i flere bøker. Lorentzen syklet så svetten rant til Kirkeveien på Majorstua der Møyen bodde. På dramatisk vis og med sekunders margin slapp de unna Gestapo.

Inntil sommeren 2020 visste ikke Lorentzen hvem Sigrid Wiborg var. Han hadde vært mest opptatt av å rette opp en påstand som sto i flere bøker, nemlig at det var han som syklet til Drammen. Men hvem det var som kom med beskjeden fra Drammen, det visste han ikke, han bare husket utseendet hennes og den dramatiske beskjeden hun kom med. Da jeg viste ham bilder av Sigrid sommeren i 2020 nikket han gjenkjennende. Målløs og med tårer i øynene husket han henne, drammenskvinnen, som kanskje reddet livet til både Lorentzen selv og den første Milorg-lederen, Knut Møyen.

Etter denne dramatiske hendelsen sensommeren 1942, lå Sigrid Wiborg lavt en periode før tragedien rammet. Mannen hennes, Finn Reidar Andersen, ble skutt og drept på åpen gate i Hokksund 2. mai 1944. Etter dette kastet Sigrid seg inn i motstandkampen med dødsforakt. Med en sykkel hun kalte for Timosjenko, oppkalt etter en sovjetrussisk general som påførte Hitler et nederlag, var hun høyt og lavt. Hun fraktet meldinger, sprengstoff, håndvåpen, håndgranater. Hun flørtet bevisst med tyske soldater, mens hun bar hemmelige meldinger på kroppen. Hun ble en fryktløs kurer for områdeledelsen.

Den 24. august 1944 kom meldingen alle hadde fryktet. Tyskerne var på vei inn i marka med mange folk. Det hadde kommet slipp på begge sider av Drammensdalen og tyskerne visste om dem. Det lå mange hjemmefrontkarer på skauen, både på flukt fra tyskerne, men også for å trene og å ta imot slipp. Hvis tyskerne rykket raskt inn med store styrker, ville det kunne bli et blodbad. Var de tyske soldatenes innrykk i marka et enkelt raid mot en hytte, eller var det starten på noe større, noe mer? Distriktsledelsen måtte ha svar, og det svaret måtte komme komme raskt. Det var ingen tid å miste.

Spionoppdraget ble gitt til Sigrid. Det var ingen tilfeldighet at det ble henne. For det første var hun uredd og iskald. Hun hadde bevist at hun kunne menges med fienden og lyve dem opp i ansiktet, fryktløs og med stor troverdighet. Dessuten nyttet det ikke å sende inn menn. De ville umiddelbart bli jaget unna eller arrestert. Kvinner var tyskerne forsiktigere med. En kunne mene hva en ville om tyskere, men de oppførte seg dannet overfor kvinner. En kvinne kunne lykkes fordi tyskerne ville være mindre mistenksomme overfor henne enn en mann. Hun kunne med troverdighet late som om hun var husmor på bærtur. Hun tok med seg general Timosjenko, følgesvennen på to hjul, tråkket innover marka, med bærspann hengende på sykkelstyret. I 1970 beskrev hun sine egne tanker den ettermiddagen:

«Jeg dro av sted, på sykkel naturligvis, og med spann og bærplukker som kamuflasje, siden det var sånn noenlunde midt i bærtiden. Da jeg hadde parkert kjøretøyet ved den øverste gården og skulle begi seg innover, oppdaget jeg dem. Ut av skogen kom guttene bundet sammen i en lang rekke. Rundt dem svermet tyskerne med maskinpistolene klare. Det er det tristeste syn jeg noensinne har sett. Men ordrene gikk ut på at jeg skulle bringe klarhet i tilstandene inne ved selve cellen. Følgelig begynte jeg å bærplukke meg innover, skjønt det var heller lite bær. Ved cellen var alt stille. Hadde tyskerne etterlatt en vaktpost der inne, røpet han seg ikke med en lyd. Jeg ropte et navn, slik bærplukkerne gjerne gjør når de ikke lenger vet hvor de har hver andre. Intet skjedde. Til slutt gikk jeg ned til hytta som ble kalt Borgen og kikket inn. Hytta var en landjordens parallell til sjøens «Marie Celeste». Alt var slik mannskapet hadde forlatt det.. Koppene sto halvfulle av kaffe, et stykke brød lå på bordet og var bitt av. Det hele var uvirkelig som en film stanset i et knivskarpt stillbilde idet døren ble sparket opp.»

Det var seks motstandsmenn som ble arrestert den dagen. Døra inn til hytta som gikk under navnet Borgen ble sparket inn og en av dem rakk ikke en gang å spise ferdig brødskiva før ordren «Händer hoch!» smalt i veggene. Men stillheten etterpå, alle tyskerne som ikke kom på lastebiler og i marsj, ga akkurat det svaret motstandsledelsen håpte på: Dette var en enkelt aksjon rettet mot en hytte, «Borgen» som tyskerne hadde fått tips om. Det var ikke en større aksjon rettet mot marka, på den ene eller begge sider av byen. Sigrids etterretning og spaningsvirksomhet i marka gjorde at motstandsfolka kunne senke skuldrene. Det var likevel ikke nødvendig med en større evakuering.

Sigrids innsats var gull verdt, men den var mer enn det. Den viste at kvinner og menn utfylte hverandre i felles innsats mot okkupasjonsmakten. Det vsar akkurat det vestskogjegerne ville fortelle da bauten skulle avdukes i mai 1970. Lenge hadde de mandige og barske heltene fått oppmerksomheten og hederen, men motstandskampen handlet om mer enn det. Det var derfor en kvinne ble valgt, Sigrid Wiborg, gift Andersen og senere Stenseth, som var den frenmste av de kvinnelige motstandsheltene i Drammen og omegn. Høsten 1944 ble hun utnevnt til sambandssjef for Strømsø-siden av Drammen og ble dermed områdesjefens nestkommanderende, med nærmere 800 mann under seg.

Sigrid Wiborg Andersens legitimasjonskort ved frigjøringen i 1945.
Sigrids etterlatenskaper fra en beundringsverdig motstandskamp, funnet i en pappeske etter hennes død.
Sigrid fotografert i forbindelse med avdukingen av bautaen på Vestskauen i mai 1970. Til venstre for henne Ahlert Horn, Milorgs distriktssjef under krigen.

En skobutikk, en pølse og Milorg-lederens forsvunne lommebok

Nedre Storgate en sommerlig dag i 1935. Vi ser Nygata og skobutikken Normal midt på bildet, møtestedet for Milorg. (Foto AB Wilse/ nb.no)

Et sommerlig bilde av Nedre Storgate, fredelig og idyllisk. Vi ser Harald Lyches forretning der Norli på Magasinet holder til i dag. Vi ser en pent antrukket kvinne i sommerkjole gå i retning av skobutikken Normal som lå på hjørnet av Nygata og Storgata, eller Gågata som mange kaller denne gata i dag.

Nygata er jo nå bygd inn i kjøpesenteret Magasinet, men det foreligger planer om å åpne denne gata igjen. I 1935 lå skobutikken Normal her, eid og drevet av familien Gautneb. Det er jo en skjebnens ironi at det fortsatt står Normal på veggen, men nå er det en svensk kjede som bærer det navnet, ikke en lokal skobutikk.

Skobutikken Normal skulle få en helt spesiell rolle for Milorg under første del av krigen, før motstandsbevegelsen ble infiltrert av en norsk Gestapo-agent og sprakk sommeren 1942. Butikken hadde en kjeller som så ut som et revehi, en kunne flykte i alle retning. Derfor egnet lokalet seg for hemmelige møter. Helt fra begynnelsen av 1941 var det her lokale motstandsledere fra Drammen, Kongsberg og Vestfold møtte sentralledelsen i Oslo.

Møtene fant sted ned en trapp, blant tomme skoesker og under en enslig lyspære. For Milorgs sentralledelse møtte som regel en ung mann med dekknavnet Arnfinn. Han var bare 19 år, men kraftig og atletisk og så mye eldre ut. Han snakket et dannet riksmål, og var så pen i tøyet at det ble lagt merke til. Han var kurer for den første Milorg-sjefen, Knut Møyen.

De første møtene inneholdt ikke så mye annet enn utveksling av informasjon og utdeling av pensum fra befalsskolen, slik at hver tropp kunne begynne å trene gerilja. Da et av de første møtene gikk mot slutten, spurte Arnfinn om det var mulig å kjøpe seg en pølse i nærheten. Han var sulten. Et par av de lokalkjente karene i rommet nikket. Tvers over torget og bort i Hauges gate var den beste pølsekiosken, mente de.

Da Arnfinn bestilte seg pølser i lompe, var det en ung kvinne bak disken. Hun het Åse Nikolaysen og var innehaverens datter. Karl Nikolaysen drev både bakeri og pølsekiosk som senere gikk under navnet «hølet i veggen». Den kiosken besto helt til 2019 og burde hatt status som kulturminne.

Da Arnfinn dro fram lommeboka og skulle gjøre opp for seg, la han merke til at den unge kvinnen så skeptisk ut, ja nærmest engstelig. Det var ikke akkurat slike blikk fra unge kvinner som den unge, kjekke mannen var vant til. Men så kom han plutselig på at han bar et NS-merke på jakkeslaget, en nål som han brukte på toget for å få sitte i fred og unngå tyske kontroller.

Han fjernet jakkenålen, puttet den i lomma og ba kvinnen om unnskyldning. «Det er et merke jeg dessverre av er nødt til å bruke,» sa han. «Jeg beklager, jeg har rett og slett glemt å fjerne det.» Hun forsto, og denne gangen smilte hun. Arnfinn hastet videre med pølsene i hånden. Da Åse skulle stenge kiosken for kvelden, så hun en lommebok på bakken. Hun kjente den igjen. Den tilhørte den unge mannen med NS-merket. Den inneholdt en del penger og en lapp påskrevet navnet Arnfinn. Hun ga lommeboka til sin far, og så ble den liggende gjennom lange krigsår.

Da fredsvåren kom, ble våre nasjonale helter omtalt og omskrevet i alle aviser og ukeblader. Det kom for en dag hvem pølsespiseren var. Arnfinn var dekknavnet til Erling Lorentzen. Karl Nikolaisen, innehaveren av pølsekiosken, ringte da hjem til Lorentzens villa på Skøyen. Det var ikke Erling som tok telefonen, men hans far Øivind, skipsreder og sjef for hele den norske handelsflåten under krigen. De bestemte seg for å møtes på halvveien, der lommeboka med alt innhold ble overlevert.

Da jeg intervjuet Lorentzen om møtene i skobutikken Normal sommeren 2020, var det en historie han fortalte med smil om leppene.

«Hvorfor husker du denne hverdagshistorien spesielt godt,» spurte jeg.

«I krisetider er det slike historier du husker. Varme møter mellom gode mennesker. I krig ønsker du bare at alt skal bli normalt igjen. Jeg husker ennå smilet fra den unge jenta da jeg fjernet NS-merket. Et kort møte mellom to mennesker med livet foran seg, og det skulle ikke mer til enn å fjerne et jakkemerke før smilene var tilbake.»

Etter møtet med Lorentzen forsøkte jeg å finne ut hvem jenta i kiosken var. Jeg fikk hjelp av en av denne bloggens lesere, Sidsel Ulriksen. Hennes onkel var gift med Randi, født Nikolaysen, og det var hennes søster Åse som var på jobb den kvelden.

Erling Lorentzen, alias Arnfinn, fotografert i 1945.