Stikkord: Nattmannen

Nattmannens hus i Rakkerhuken

Rakkerhuken: kallenavn på den øverste delen av Schwenckegata på Bragernes. Nattmannens lille hus til høyre og bak ser vi det som i dag er Scwenckegata 31. Nattmannens bolig ble revet ca 1920.

Om nettene kunne folk høre den skitne nattmannen dra kjerra etter seg gjennom brolagte gater i Bragernes sentrum. I 1788 bygde kommunen et hus til nattmann Anders Erichsen og hans lille familie, et hus på 34 kvadratmeter uten ildsted. Fortsatt heter denne veistumpen Rakkerhuken på folkemunne.

På bildet ovenfor ser vi nattmannens lille hus til høyre. Rakkerhuken var den lille stigningen mellom Schwenckegata og Bergstien, men i dag har alle boligene der adresse Scwenckegata. Noen naboer forsøkte på 1980-tallet å omdøpe den lille kneika til Rakkerhuken, men det strandet med forsøket. På samme måte har også Kristianias nattmann satt sitt navn på en gate i hovedstaden, men også det navnet er forskjønnet. Rakkerstredet er for lengst blitt til Pilestredet.

Nattmannens jobb var utakknemlig og skitten. Det var han som tømte alle de offentlige utedoene, spadde møkk i håndkjerra si, og tømte innholdet i elva. I tillegg holdet han gatene rene for avfall, kadavre og annet skitt som samlet seg i byer uten kloakksystem og renovasjonsvesen. Han var også bøddelens medhjelper. Når skarpretteren var på besøk, han var som regel tilkalt fra hovedstaden, var det nattmannens oppgave å rydde på retterstedet. Det var også han som satte hoder på stake og spadde de henrettede ned i massegraver.

Det var derfor ikke så rart at nattmannen vbar en fryktet person. Det var mye overtro på denne tiden, og farlige sykdommer tok liv hele tiden. Samtidig visste alle at nattmannen var en av byens viktigste personer. Uten han ville byen gro igjen av skitt og rotter. Derfor var det tryggest at nattmannen holdt på om nettene, ute av øye og ute av sinn, og rakkerungene hans var det ingen som fikk leke med. De tuslet mest for seg selv, der oppe i rakkerhuken.

Derfor var det også vanskelig å rekruttere frivillige til nattmann-yrket. Både i Trondheim og Oslo måtte de klare seg i lenger tid uten nattmann. Kanskje var det derfor myndighetene i Bragernes bygde et eget hus til nattmannen sin, i det Herrens år 1788. Allerede året etter ble nattmann Anders Erichsen pappa til en datter som var født i det lille huset i Rakkerhuken. Den rørende historien kan du lese ved å følge lenken nederst i artikkelen.

Både i Trondheim og Kristiania måtte de klare seg i lengertid uten nattmann. Kanskje var det derfor myndighetene i Bragernes bygde et eget hus til nattmannen sin, i det Herrens år 1788. Allerede året etter ble nattmann Anders Erichsen pappa til en datter som var født i det lille huset i Rakkerhuken. Den rørende historien kan du lese ved å følge lenken nederst i artikkelen.

En nattmann, fotografert så sent som i 1872, i England. Der ble nattmannen kalt «night soil man» med arbeidsoppgave å tømme offentlige utedoer.

Den siste nattmannen vi vet om i Drammen, fremkommer i folketellingen i 1801. Da har rakkeren flyttet fra Rakkerhuken og til Enggaten 35. Det var et gammelt navn på Engene. Han het Ole Svendsen og var født i 1761. Han bodde I Engene sammen med sin tidligere kone, Siri Andersdatter (39) og sin nåværende kone Pernille Pedersdatter (30), samt barna Kirstina (6) og Lars (3). Interessant er det at han hadde to leieboere, den 80 år gamle bilthuggeren Ole Jensen og det 50 år gamle «fattiglemmet» Ole Bager. En bilthugger var en høyt ansett treskjærer som ble brukt til kompliserte jobber, som for eksempel utsmykking av kirker.

Du kan lese denne rørende historien om nattmannens datter i 1789.

6. april 1789: Den aller beste dagen

Denne dagen ble Elsa Marie, den beryktede nattmannens datter, døpt som om hun var en prinsesse.

Sjeldent bilde av Bragernes før bybrannen. Kirken som eneste murbygning.

Hva er den beste dagen til alle tider i Drammen? En dag som berørte alles hjerter? Jeg går for 6. april 1789, da byen badet i godhet og nestekjærlighet.

Opptakten til denne hendelsen var imidlertid tornefull. Byens nattmann eller rakker bodde oppe i Rakkerhuken, øverst i dagens Schwenkegata. Folk ville verken se han eller hans familie. De var urene, skitne og fillete.

Nattmannen jobb var å tømme utedoene. Folk så ikke nattmannen fordi han var ute om nettene, til minst mulig sjenanse for byens borgere. Men de kunne høre han, når han gikk gjennom byen, fylte kjerra med ekskrementer, rottelik og rotten kål, og tømte avfallet i elva.

Han var betalt av bykassen og fikk noen ekstra slanter for å rydde opp etter bøddelen når skarpretteren var i byen og hugget halsen av folk eller lot dem henge i galgen.

Denne urene og stinkende nattmannen var det ingen som ville ha med å gjøre. Det gjaldt også barna hans. Ungene i gata hadde streng beskjed om å holde seg unna. Rakkerunger førte med seg sykdommer og smitte og annen styggedom. Dessuten kunne de stå i ledtog med de underjordiske og det som verre var. Les mer om nattmannen i denne bloggposten.

Da nattmann Anders Erichsen og hans kone Else Willumsdatter ble foreldre til lille Elsa Marie i 1789, var de helt alene om gleden. De ville ha sitt barn døpt som alle andre, kort tid etter fødselen, men soknepresten kunne ikke hjelpe dem. Det var nok dessverre umulig å oppdrive faddere, og derfor kunne ikke den lille jenta døpes.

Sokneprest Guldberg syntes dette var ubehagelig. Overfor Gud er vi alle like, men nattmannen var i en særstilling. Presten kunne ikke endre på folks oppfatning at nattmannen tilhørte de urene. Slik var det i andre byer også. Det lyktes ikke alltid å døpe nattmannsbarn. Dessuten var fadderskap noe mer enn noen navn i kirkeboken. Et fadderskap var en forpliktelse for omsorg og kristen oppdragelse, og hvem ville vel påta seg noe slikt for en rakkerunge?

Soknepresten brakte likevel saken inn for borgermester Strøm som igjen presenterte saken for de eligerte menn, en gruppe av privilegerte borgere med stor innflytelse og mye penger som hadde sverget på alltid å tenke byens beste. De var gode borgere i ordets rette forstand.

De eligerte menn var alle handelsfolk og bedriftseiere. I 1789 var disse seks Lars Israelsen, Jens Hofgaard, S. Suur, H. Vogt, H. Hamborg og Michael von Cappelen. Alle møter ble signert med et eget segl; «Bragernes Byes 6 menns segl» sto det i rød lakk når vedtak ble gjort.

Skisse av Jens Hofgaards handelshus på Bragernes anno ca 1770. Han var en av de eligerte. Vi ser ei skute som henter tømmer, tønner på brygga, og så har illustratøren fjernet deler av ytterveggen, slik at vi kan se inn i Hofgaards kjøkken. Motiv fra Nøstetangen-pokal.

Saken var ikke enkel for de eligerte. Referatet fra møtet slår fast at Israelsen og Suur nektet plent. De ville ikke ha noe med nattmannen å gjøre, og slett ikke forplikte seg som faddere. Tre av de øvrige kunne heller ikke svare ja på en slik forespørsel. Siden dette var en sak som forpliktet hele familien, måtte de i alle fall spørre sine hustruer først. Dermed var det nok underforstått at det gikk mot et klart og tydelig nei. Nattmannen og hans kone sto ikke høyt i kurs hos byens fine fruer.

Men den siste av de eligerte menn hadde ennå ikke tonet flagg, Michael von Cappelen, av alle kjent som en klok og belest mann. Han var til vanlig en rolig og sindig mann. Det var han ikke i denne saken. Han slo i bordet så det sang. Om ikke de øvrige rundt bordet sørget for at nattmannens lille datter til ble en like god Drammens-borger som alle andre, så skulle han personlig ta affære. Den lille jenta var like ønsket på denne jord som alle andre.

Ikke bare det, men von Cappelen lovet å sørge for at det lille, uskyldige barnet skulle bæres fram til døpefonten av det kjæreste han hadde, hans egen uskyldsrene datter, jomfru Susanne von Cappelen som dermed skulle bli den udøpte jentas fadder.

Von Cappelen lot det skinne gjennom at han hadde svært lite til overs for all den overtro og baksnakkelser som nattmannens familie var utsatt for, og at man burde forvente mer av byens beste menn. Hvis de ikke ombestemte seg, så ville von Cappelen og borgermester Strøm selv være faddere for det lille barnet.

Da dåpsdagen kom, var kirken full. Ingen har vel, verken før eller senere, hatt en slik liste av innflytelsesrike faddere og beskyttere som lille Elsa Marie. Susanne von Cappelen bar barnet til dåpen, iført sin fineste kjole. Sogneprestens kone, madam Guldberg, var fadder, det var også borgermester Strøm og de eligerte menn Vogt og Suur som hadde ombestemt seg etter von Cappelen irettesettelse.

Det må ha vært et helt spesielt skue den dagen: byens utstøtte familie ble slått ring om av byens økonomiske og åndelige elite, med prest, borgermester og von Cappelen i spissen.

Takket være Michael von Cappelen hadde byen vist sitt sanne jeg: vi stiller opp for hverandre i Drammen, fattig eller rik. Den natten var det mange som sov godt.

Fra kirkeboken 6. april 1789.

For noen år siden tenkte jeg på denne historien da jeg krysset Gamle kirkeplass på vei til jobb. Nederst mot elva, rett nedenfor kirken der dåpen fant sted mer enn 200 år tidligere, satt det to mennesker på en benk. Jeg kjente igjen den ene, en av byens rikeste som akkurat hadde flyttet inn i byens mest eksklusive leilighetskompleks på nedsiden av parken. Så la jeg merke til den andre, en sliten narkoman med et ansikt hvitt som snø. Med skjelvende hender fikk hun hjelp til å tenne en sigg. Hun måtte akkurat ha kommet ut fra natthjemmet som holdt til på den andre siden av parken. To mennesker, et lite steinkast fra hverandre, den ene rik og vellykket og den andre aller nederst, men i hyggelig samtale på en benk. Over en kaffekopp og en sigg, var soloppgangen lik for begge.