Konnerud – Mykles.com: Om folk før oss

Da mestertyven Ole Høiland ble arrestert på Konnerud

Samtidig portrett etter et litografi (steintrykk) av Ole Høiland. Den skadde hånden skyldtes at det ble brukt sabel mot ham i forbindelse med en arrestasjon.

Ole Høiland er det nærmeste vi kommer en norsk Robin Hood, selv om livet hans var alt annet enn et romantisk kostymedrama. Mestertyven og utbryterkongens elleville kriminelle karriere endte i et skogholt på Konnerud.

Ole Høiland døde for snart 180 år siden, men det skrives fortsatt bøker om ham. Nylig gikk et fotografi viralt på Facebook, både fordi det ble hevdet at det var et portrett av Ole Høiland, men også fordi portettet liknet svært på massemorderen Anders Behring Breivik. Bildet var ikke av Høiland, men fortsatt er altså Høilands navn så kjent og beryktet at han kan gå viralt på sosiale medier og være salgbar som bokmanuskript.

Et fotografi som nylig gikk viralt på grunn av likheten til 22. juli-morderen Anders Behring Breivik. Det ble hevdet å være Ole Høiland, men det stemmer ikke. Ikke likner det, og så tidlige fotografier var ekstremt sjeldne.

Da Ole Høiland ble arrestert på Konnerud 31. august i 1842, var en lang kriminell karriere over. Han var født i 1797 og vokste opp som fattiggutt på småbruket Bjelland i Agder. Det var Napoleonskrig og hungersnød. Familiens gård ble tvangssolgt, og familien endte på fattigomsorg i Kristiansand. Som 11-pring måtte Ole begynne å jobbe, og da først som gjetergutt. Han passet dyr i marka og på heiene, slik at de ikke ble bytte for rovdyr. Det var da han lærte seg å leve under åpen himmel, en kunnskap som etter hvert skulle komme godt med.

Som 18-åring fant Ole ut at det fantes en kort vei til penger. I Kristiansand kom bønder fra bygda, ofte med lomma full av penger etter å ha handlet slakt og dyr. De drakk seg snydens etter å ha feiret handel, og var det enkleste byttet du kunne tenke deg. Ole stjal ikke bare lommebøker, men også ringer og andre verdisaker fra snydens bønder, inntil noen fant gjemmestedet hans. Han fikk lovens strangeste straff som 19-åring, to år, og fra da av bar det ut og inn av fengsel. Samtidig ble Ole Høiland mer avansert i sine metoder. Det ble sagt at han bare ved å se et nøkkelhull, så kunne han file en falsk nøkkel eller dirk og låse opp døra i løpet av få sekunder.

Det kuppet som gjorde ham berømt og beryktet over hele landet, var da han brøt seg inn i det innerste velvet til Norges Banks Kristiania-avdeling nyttårsaften 1834-1835. Det greide han på tredje forsøk, med noen få dagers mellomrom. To ganger hadde han forsiktig låset seg ut igjen, uten at noen merket at han hadde vært der. Det krevde nemlig mye å kunne file til den siste nøkkelen, slik at han kunne komme til velvet som inneholdt sedler som tilsvarte omlag 15 millioner kroner i dagens pengeverdi.

Imidlertid var han ikke lenger enn tre uker på frifot før han ble pågrepet i Lier. Når han var på flukt, bodde han på denne tiden for det meste under åpen himmel i Nordmarka og Lillomarka, men han gikk av og til over til Drammensmarka. Noe av pengene ble funnet, men mye var også gjemt i marka. Han ble dømt til livstidsdom og pisking, men i september 1839 greide han igjen å rømme fra såkalt sikker soning. Han hadde da jern på hender og føtter. Fotlenka veide 25 kilo. Likevel greide han å rømme med lenkene på, og fotlenka ble senere funnet i Lillomarka.

Etter den rømmingen var han på frifot i tre år. Livet var imidlertid vanskelig. Han betalte folk store summer for at han kunne bo hos dem i skjul, men han hadde hele tiden politiet i hælene. Han kunne ikke stole på noen, fordi folk visste at de kunne få straff dersom de holdt Ole Høiland skjult. Det som ofte skjedde var at de først tok i imot en stor pengesum av Høiland, og deretter gikk de til politiet og varslet. Da risikerte de ikke straff, og da kunne de både få penger av Høiland og dusør av politiet som hadde utlovet en belønning på rundt 300.000 kroner i dagens pengeverdi dersom tips førte til hans pågripelse.

Høiland hadde fra 1839, og kanskje også tidligere, god kontakt med familien Teten som bodde på et lite bruk i Baklia på Konnerud. Bruket er borte for lengst men veien er der ennå, og bruket lå mellom Baklia og Hagbart Kyllands vei. Der bodde Ole Høilands venn Ole Teten med sønnen Niels og deres koner. Høiland hadde en egen «hybel» i kjelleren hos Teten og betalte godt for det. Der kunne han søke ly for kulde og snø når været var for ille, og ellers også – når det var behov for det.

Forholdet mellom Niels Teten og Ole Høiland var anstrengt. Niels var utdannet skredder og hadde lovet å sy nye klær til Høiland som var preget av å ha sovet under åpen himmel i lengre tid. Mestertyven hadde også bestilt vannavstøtene frakker som han kunne bruke som presenning. Klærne ble levert, men det var få av klærne som passet. De var generelt for små, og da nektet Høiland å betale for dem. Han var selv en slank og atletisk skikkelse på rundt 173 centimeter, og klærne syntes sydd til en mann som var betydelig mindre. Dermed oppsto en konflikt som gjorde at Niels’ kjæreste mente at de heller burde melde fra til politiet om at Norges mest kjente rømling bodde på gården. Da var de kvitt både krangel om penger og klær og de kunne hente inn en stor dusør som gjorde at de kunne i klang tid uten pengebekymringer.

Niels Tetens kjæreste dro ned til politiet på Bragernes, fortalte at Niels skulle møte Høiland samme kveld klokken 8 om kvelden. Niels skulle spille dørgende full og hoje og skrike, slik at politiet kunne høre hvor de var.

Pågripelen skjedde akkurat etter planen. Niels skrek og bar seg, og da politiet dukket opp, satt Ole Høiland overskrevs på Niels Tveten, i et skogholt ved dagens Hagbart Kyllands vei.

Formiddagen neste dag ble fangen transportert i åpen vogn fra Bragernes til Akershus slott. Det var siste dag Ole Høiland kunne oppleve noe annet enn murvegger i fengselet. Bragernes var stapp full av nysgjerrige. Mange hilste til den legendariske fangen.

Familien Teten, derimot, fikk det alt annet enn enkelt. De ble utskjelt og måtte søke beskyttelse da folkemengden mente folk de var noen usle folk som både hadde skjult forbryteren og deretter angitt ham. De skiftet senere navn, for å kunne leve i fred.

Ole Høiland ble etter pågripelsen på Konnerud en bitter og inneslyttet mann. Han var blitt for gammel og sliten til å planlegge en ny, spektakulær rømming, og han tok sitt liv 20. desember 1848.

Lenke som ble funnet etter Ole Høilands siste rømning.

Konnerudrennet i 1902, en folkefest som inspirerte skisporten

Staute deltakere i bakken, pionerer i skisporten.

Skirennet på Konnerud 18. og 19. januar 1902 viste vei. 89 deltakere kjempet i to dager om premie i langrenn og hopp. Det var folkefest og 2500 tilskuere. Først i 1933 kopierte Holmenkollen suksessrennet i Drammen.

Drammen Skiklubbs renn på Konnerud hadde alt. Lørdag var det langrenn over 13 kilometer med en sløyfe ned til «Kalløkken» dvs Tårnveien på Danvik der det var matstasjon. Der kunne også publikum kjøpe smørbrød og drikkevarer: Selters, mineralvann og sportsøl.

Langs løypa hadde folk samlet seg, og noen hadde med seg varm drikke med noe godt i. Ingen vet hvor mange som var tilstede, men det var folksomt i marka, med tilreisende fra hele Østlandet. 46 deltakere om en kombinert-pris, for beste utøver i kombinasjonen hopp og langrenn.

Søndagen var det hopprenn. 40 spesialhoppere var påmeldt. 2500 tilskuere fylte sletta og skråningene ved underrennet. Det var hopprennet som var det største trekkplasteret. Konnerudkollen var både kjent og beryktet. «En følelse av ærbødig frykt» skrev avisa om hvordan hopperne så på det å sette utfor bakken.

Rolf Thune fra Kristiania Skiklubb hadde det lengste hoppet på 24,5 meter. Om kvelden var det bankett og premieutdeling på Konnerud sanatorium, med 200 gjester til stede. Blant de lokale utøverne var det Hans Hovde (fra skifamilien Hovde i Vikersund) som gjorde det best med en sølvmedalje i langrennet.

Drammen Skiklubb hadde notert seg for en arrangementsmessig og sportslig suksess. Arrangementet var svært profesjonelt. Det handlet ikke bare å organisere rennet for utøverne, men også sørge for at utøverne og tilskuere kom seg til og fra Drammen jernbanestasjon. Det handlet om innkvartering, logistikk og en stor dugnad av svært kompetente arrangører.

Det var også en folkefest. Drammen Skiklubb var sikre på at de hadde funnet måten skirenn burde arrangeres på, med langrenn lørdag og hopprenn søndag, folkefest blant tilskuere og en bankett etterpå. Så sikre var de på suksessen at Norges beste fotograf på den tiden, Anders Beer Wilse ble invitert for å forevige rennet.

På én måte ble rennet en suksess fordi dette rennet og flere andre renn Drammen Skiklubb arrangerte, var begynnelsen på en eventyrlig tid for skisporten i hele nedre Buskerud. Det var heller ingen tilfeldighet at det var dette miljøet som fostret verdens beste skiløper, Thorleif Haug, med første seier i Kollen i 1918.

Men Konnerudrennet og Konnerudkollen fikk kort levetid da gruvene trengte området i 1905. Konnerudbakken var historie. Drammen Skiklubb ble også raskt historie fordi klubben ble sammenslått med Drafn. Men rennet i 1902 overlevde likevel på to måter, først gjennom bildene til Anders Beer Wilse og som inspirasjon for hvordan Holmenkollrennet fortsatt arrangeres, som en folkefest som feirer landets viktigste idrettsgrein, fordi den er så tett sammenvevd med norsk historie.

Hvordan kom skisporten til Drammen? Også vikingene gikk på ski, men den moderne skisportens vugge sto i Morgedal i Telemark der Sondre Norheim og hans venner utviklet Telemark-stilen i 1860-årene. Det var også telemarkingene som tok med seg skisporten til hovedstaden og området rundt. Kristiania skiklubb ble stiftet i 1875, Drammen Skiklubb 1881 og Bærum skiklubb et par år senere.

De første skiløperne behersket både hopp, langrenn og slalåm, og rennene inneholdt gjerne en kombinasjon av disse øvelsene. 24. januar i 1886 arrangerte for eksempel Drammen Skiklubb renn i Lier, fra skogkanten ved gården Lian. Midt i bakken hadde de bygd et hopp, og hopperne fortsatte etter hoppet med slalåm ned til sletta. Resultatlista ble dominert av utøvere fra Telemark. Det var 38 deltakere, og alle merket seg at det var hoppene som var de mest spennende å se på.

I rennet på Konnerud i 1902 er telemarkingene nesten borte fra startlistene. Da har utøvere fra Oslo-området overtatt hegemoniet, pluss noen lovende fra Drammensområdet,

Heldigvis ble noe av dette fotografert av Anders Beer Wilse, og arrangementet lever derfor evig. Dette arrangementet peker også fram mot det store året for norsk skisport, det første Norgesmesterskapet og hovedlandsrennet i 1908.

Folkefest i Konnerudkollen med norske flagg, søndag 19. januar 1902.

En utøver starter og tidtaker med stoppeklokke.

Direksjonen, eller rennledelsen, fotografert på sletta.

Den aromatiske og helsebringende luften på Konnerudkollen

Svært blide, fine fruer puster inn helsebringende Konnerud-luft på spasertur mellom brøytekanter vinteren 1908.

Et opphold på Konnerudkollen sanatorium gjorde godt for nervene. «Den aromatiske luften gir deg kreftene tilbake,» ble det lovet i brosjyrer på norsk og engelsk.

Bildet ovenfor viser blide kvinner på spasertur i vinterlig Konnerudmiljø anno 1908. Bak ser vi det imponerende sanatoriet eller hotellet som det ble hetende noen år senere.

Bildet nedenfor er trolig fra samme dag, et motiv med kusken, to hjelpegutter, hest og slede. Transport gikk til og fra jernbanestasjonen på Strømsø tre ganger om dagen, kl 10, 13 og 18. Begge bildene er tatt av Narve Skarpmoen.

Konnerudkollen Sanatorium åpnet i 1898, med internasjonalt klientell. Det ligger i 1000 fots høyde og var kjent for sin rene og aromatiske luft som anbefales av byens leger, het det i annonsene.

Sanatoriet var ikke en kuranstalt, ikke et sted for tuberkuløse eller andre syke. «Det er et sted for rekonvalesens, for de som samlet krefter etter overanstrengelser eller nervøsitet,» het det.

Distriktslegen besøkte stedet to ganger i uken, og Konnerud befant seg «høit over taakehavet og i ly for snoen fra nord». Det kunne tilbys rikelig med «lune spaserstier» og naturligvis den alltid forlokkende Stordammen nedenfor hotellet som fristet med sunne aktiviteter både sommer som vinter.

Sanatoriet kunne tilby 65 værelser med 120 senger, samt en rekke romslige verandaer. På gruvekollen reiste innehaveren et 25 meter høyt utsiktstårn, med utsikt ut over Oslofjorden helt til Hankø, Drammenselva oppover til Modum, samt Lierdalen.

Slike sanatorier var populære over hele Europa, men første verdenskrig endret mye. Konnerudkollen sanatorium ble til et turisthotell og gjenreiste sin fordums stolthet rundt 1920. Etter det var hotellet også et flyktningmottak, psykiatrisk sykehus og til med en avdeling av Universitetet i Oslo før det brant i 1967.