«Et fryktelig sjøuhyre har oppholdt seg i Drammensfjorden, nær land ved brygga på Tangen. Folk strømmet til, og hele 11 vitner bekrefter at de har sett monsteret. Det var først da sola sto høyt på himmelen og det begynte å blåse at ormen rettet seg ut i hele sin lengde og forsvant i dypet».
Denne «nyhetsmeldingen» fra året 1687, ble ikke nedtegnet av hvem som helst. Den er signert sogneprest Jonas Ramus i Norderhov, ektemannen til Anna Colbjørnsdatter, prestefruen som skjenket svenskene med god mat og drikke, slik at de ble et enkelt bytte for norske styrker, og måtte returnere til Sverige..
Ramus brukte riktig nok et litt mer blomstrende språk, men innholdet var det samme: «anno 1687 er i Dramsfjorden sett en stor sjøorm av mange mennesker og på en gang 11 mennesker allike.» Biskop Erik Pontoppidan, også en mann med stor autoritet, skrev at sjøormen i Drammensfjorden var hele 300 alen lang, hvilket tilsvarer nærmere 200 meter.
Anno 1687 er i Dramsfjorden sett en stor sjøorm av mange mennesker og på en gang 11 mennesker allike.
Det er observert mange sjøormer i Norge, men trolig ikke et så stort og fryktinngytende eksemplar som dette. Det er sannsynligvis også det eneste som er observert av så mange, samtidig.
Seljordsormen er jo kjent inn i vår egen tid, og noen mener ennå å ha sett den. Sjøormer er observert til alle tider, men slike observasjoner var langt hyppigere i tidligere tider enn i dag. Et kjapt googlesøk forteller om en sjøorm i Romsdalsfjorden, observert av fire fiskere i 1815, med en anslått lengde på 15 meter. Eller på Hvaler i 1903, observert av seks menn, hvorav en prest. Den hadde angivelig pukler på ryggen, var 15-20 meter lang, med en så svær kjeft at det ble anslått at en voksen mann kunne stå oppreist i kjeften på den. Ved Ålesund ble det observert en sjøorm så sent som i 1999. Den ble sett 200 meter fra land og var angivelig ca 30 meter.
Men monsteret i Drammen, som det gikk gjetord om, var altså nesten 200 meter langt, i følge 11 vitner. Det fins ingen liknende observasjoner langs norskekysten eller i innsjøer. Ingen over, ingen ved siden. Hvordan kunne det ha seg at et sjømonsteret nær Drammen sentrum ble observert av ikke mindre enn 11 vitner samtidig?
For det første var Jonas Ramus kjent for å være litt slapp i kildebruken. Han mente mye rart, uten å sette så grundige krav til dokumentasjon. Viktigere er nok at sjøormer var en helt vanlig skapning på den tiden. Det var mange som mente å ha sett sjøormer, og det var like mange som fryktet sjøormer som nøkken eller huldra eller andre skrømt. Det var noe folk levde med, og kanskje er det ikke så tilfeldige at prester gjerne oppgis som kilder. Kirken hadde en egeninteresse av å skremme folk. Kirken kunne tilby bønn og trøst for at slike uhyrer skulle forsvinne. Det gode kunne bekjempe det onde, slik at en harmonisk og fredelig tilstand kunne gjenoppstå.
Den eneste som skal ha stått ansikt til ansikt med et slikt monster, var også et prest. En av de mest detaljrike skikkelser av mytisk sjøorm er nedtegnet av Hans Egede (1686-1758), biskopen som var misjonær på Grønland. På en ferd over havet sto han plutselig ansikt til ansikt med monsteret: «Den 6. juli 1734 kom det til syne et fryktelig havdyr, hvilket reiste seg høyt over vannet. Det hadde en lang, spiss snute og blåste som en hval. Kroppen syntes å være begrodd av skjell…»
At sjøormen er mye eldre enn 1600-tallet forteller vikingsagaene oss. Da kong Olav Tryggvason (968-1000) bygde sitt største og mest fryktinngytende krigsskip, fikk det navnet «Ormen Lange», oppkalt etter en sjøorm. Selv på 1800-tallet var sjøormene vanlig å se i mediene. Men det hadde sammenheng med det britene kalte «silly season», som på norsk heter agurktid. Somrene skrev gjerne løssalgsavisene om observasjoner av sjøormer både her og der, fordi de visste at slike historier hadde mange lesere.
Fins det sjøormer? Det fins ingen bevis for det, selv om mange hevder å ha sett den. Men på slutten av 1600-tallet, var det mange som var sikre på at den fantes i Drammensfjorden.
Mykles.com: Om folk før oss 