Stikkord: John William Edy

Reisebrev fra Drammen sommeren 1800

Drammenselva, Strømsåsen, Strømsø kirke og Gyldenløve brygge, Strømsøs bybilde i dag og i 1800.

John William Edy og William Fearnside reiste Sør-Norge rundt sommeren og høsten 1800. Da Edy kom til Drammen, var det som å komme til en internasjonal by der de kunne shoppe kinesisk porselen og snakke engelsk med folk flest. Men det var også en by der folk var plagsomt overtroiske.

De to britene reiste på oppdrag fra et forlag i London som ville ha bilder og fortellinger fra det eksotiske landet som britene tørstet etter å vite mer om. Forleggeren ville både ha reisebeskrivelser og ferske illustrasjoner, det vil si akvareller, tegninger, skisser og malerier.

John William Edy gjorde seg også noen interessante betraktninger om Drammen og drammensere anno 1800. Han var jo kunstmaler og vant til å observere. Han hadde et skarpt blikk, og det var ingen tvil om at han likte Drammen og drammenserne.

Han fortalte om gode muligheter for shopping, med butikker som førte varer fra hele verden. Det omfattet også luksusvarer, som kinesisk porselen, smykker og silke, fraktet til byen med store handelsskip. De ankom Drammen Havn hver dag om sommeren, noen dager ned flere anløp fra den store verden.

Edy møtte vennlige mennesker som behandlet dyrene sine godt. Hestene var velfødde og velstelte og i fremragende kondisjon, skrev han. Ja, han hadde knapt sett mer velholdte hester som fikk daglig stell og førsteklasses fôr av dyktige stallgutter. Han la også merke til at det var overraskende mange hester i gatebildet. Hester var nesten allemannseie, noe mange hadde råd til. Noen hadde til og med flere hester som var i daglig bruk, noe som måtte skyldes stor velstand blant mange.

Briten la også merke til at mange hadde kjæledyr som de tok godt vare på. Hunder gikk ikke løse i gatene, men de gikk i bånd med såkalte «spiked collars», altså halsbånd med nagler. Han la også merke til at mange holdt seg med katter som sørget for å holde mus og rotter unna mel og sukker og annen mat i bryggerhusene og matbodene.

Mange av kattene hadde en blålig pels. Det var en katterase han aldri hadde sett før, en rase som ikke fantes hjemme i England. Blåfargede katter er uvanlig også i dag, men kan ha vært Russian blue eller Korat, en rase fra Østen som ble mye brukt som skipskatter fordi de også spiste insekter og biller, ikke bare mus og rotter.

Edy syntes Drammen var en vakker by og med usedvanlig vakker natur som han veldig gjerne ville gå turer i. Drammensmarka lokket. Men der fikk han seg en stor overraskelse, for dette ble han frarådet, på det aller sterkeste. Det var nemlig ikke måte på hvilke farer som lurte ved stiene i marka, på begge sider av Drammens-dalen. Han ble spesielt advart mot ulv, bjørn og rev, men det var også andre farer som lurte. Overtro var svært vanlig blant nordmenn på denne tiden, og det var ikke få seterjenter og gjetergutter som kom hjem om høsten og kunne forteller om møter med både underjordiske og annet skrømt. Foreldre advarte ungene sine om både huldra og nøkken, og langt inne i marka kunne en møte både riser og troll som jaktet på kristen manns blod.

Klopptjern, «forbudt» område sommeren 1800, Nøkken og Huldra, skrømt og underjordiske var det tryggest å holde seg unna.

Engelskmannen må ha stusset over denne middelalderske overtro. Han oppga imidlertid tanken på turer i marka, og gikk heller rundt i byen og snakket med folk som de møtte. Edy gikk også ned til Drammenselva og pratet med fiskerne som fortalte at de dro noe slikt som 1200 store, flotte laks i sesongen. Det fikk engelskmannen til å måpe. Han ble også imponert over at selv fiskere som aldri hadde gått på skole kunne snakke så godt engelsk. Drammen var en internasjonal by, og på 1600 og 1700-tallet var det både engelske vertshus og en koloni på rundt hundre briter som bodde mer eller mindre fast i byen.

Briten lot seg også imponere av husene som var generelt romslige. Det samme var kirkene, skriver han, og han la merke til at selv de største seilskipene kunne legge til kai på Strømsø. Flere av drammenserne han kom i snakk med, knyttet han vennskap med. Han opplevde drammenserne som både imøtekommende og inkluderende og nysgjerrige. De var lette å like, og de fikk flere venner som kunne lese og skrive og som han brevvekslet med etter at de reiste fra byen.

Det er sannsynligvis også forklaringen på at Edy malte et litt underlig skisse av Drammen. Det hadde trolig sammenheng med at boka han kom til Norge for å skrive ikke utkom før mange år etter at han forlot byen, og etter at Drammen fikk sin første bybru i 1813. Edy og hans venn og kollega Fearnside kom til Norge i juli 1800 og reiste hjem i september samme år. Det var en kostbar reise for forlaget. Praktboka om Norge ble en så dyr utgivelse for forlaget at det tok hele 20 år før den kom ut.

Maleriet som Edy lagde av Drammen er likevel interessant. I etterkant, kanskje via brev fra brevvenner i Drammen, fikk Edy vite om denne nye brua, men han plasserte den feil i sin skisse. Han malte ikke bybrua mellom Bragernes og Strømsø, men mellom Holmen og Bragernes. Holmenbrua ble som skjent ikke bygd før i 1964, 164 år etter at engelskmennene forlot Drammen.

På maleriet kan vi likevel se et Drammen som det er lett å kjenne igjen. Skipene som ligger til kai, Bragernes og Strømsø, tømmer og plank som venter på å bli lastet ombord. Vi ser en velstående, internasjonal handelsby, med velbeslåtte tømmerbaroner og handelshus. Men også vertshus og kneiper der slitne sjøfolk fra mange land druknet sine sorger.

Drammen anno 1800, akvarell av John William Edy.

English letter from Drammen in the summer of 1800

Da den britiske kunstmaleren John William Edy besøkte Drammen i august 1800 var det mye han stusset på. Drammenserne var så glad i kjæledyrene sin, og hvor i all verden kom alle de blå huskattene fra? Slike hadde han aldri sett før.

Drammenselva, Strømsåsen, Strømsø kirke og Gyldenløve bridge, Strømsø today and in the year 1800.

John William Edy and William Fearnside traveled to Southern Norway around the summer and fall of 1800. When Edy arrived in Drammen, it was like arriving in an international city where they could shop for Chinese porcelain and speak English with most people. But it was also a city where people were annoyingly superstitious.

The two Britons traveled on assignment from a publisher in London who wanted pictures and stories from the exotic country that the British were thirsting to know more about. The publisher wanted both travelogues and fresh illustrations, that is, watercolors, drawings, sketches and paintings.

John William Edy also made some interesting observations about Drammen and the people of Drammen in 1800. He was a painter and used to observing. He had a sharp eye, and there was no doubt that he liked Drammen and the people of Drammen.

He told of good opportunities for shopping, with shops that carried goods from all over the world. This also included luxury goods, such as Chinese porcelain, jewelry and silk, transported to the city by large merchant ships. They arrived at Drammen Harbor every day in the summer.

Edy met friendly people who treated their animals well. The horses were well-fed and well-groomed and in excellent condition, he wrote. Indeed, he had hardly seen more well-kept horses that received daily care and first-class feed from skilled stable boys. He also noticed that there were surprisingly many horses in the street scene. Horses were almost everyone’s property, which many could afford. Some even had several horses that were in daily use, which must have been due to great prosperity among many.

The Briton also noticed that many had pets that they took good care of. Dogs did not walk loose in the streets, but were on leashes with «spiked collars». He also noticed that many kept cats that kept mice and rats away from flour and sugar and other food in the breweries and food stalls. Many of the cats had bluish fur. It was a breed of cat he had never seen before, a breed that did not exist back home in England. Blue-colored cats are uncommon even today, but may have been Russian blue or Korat, a breed from the East that was widely used as ship’s cats because they also ate insects and beetles, not just mice and rats.

Edy thought Drammen was a beautiful city with exceptionally beautiful nature that they would very much like to visit. They wanted to go for walks in the fields and experience the beautiful nature. But there they got a big surprise, because they were strongly advised against this.

There was no telling what dangers lurked along the paths on both sides of Drammensmarka. He was especially warned against wolves, bears and foxes, but there were also other dangers lurking. Superstition was very common among Norwegians at that time, and there were not a few shepherd girls and shepherd boys who came home in the autumn and could tell of encounters with both underground beings and other ghosts. Parents warned their children about both «huldra» and «nøkken», and far into the field one could encounter both giants and trolls who hunted for the blood of Christian men.

Klopptjern in The Bragernes hills, where dthe locals belevied you could meet dangerous animals and trolls an ghosts.

The English must have been surprised by this medieval superstition that can also be found in English writers back in the 17th century, but in the summer of 1800!? However, they gave up the idea of ​​trips to the fields, and instead walked around the city and spoke English to people they met. They also went down to the Drammen river and chatted with the fishermen who said that they caught something like 1200 large, beautiful salmon during the season.

This made the English gasp. They were also impressed that even fishermen who had never been to school could speak English so well. Drammen was an international city, and in the 17th and 18th centuries there were both English inns and a colony of around a hundred British who lived more or less permanently in the city. The British were also impressed by the houses, which were generally spacious. The same was true of the churches, Edy wrote, and he noticed that even the largest sailing ships could dock at Strømsø.

They became friends with several of the Drammen residents they spoke to. He found the Drammen residents to be both welcoming, inclusive and curious. They were easy to like, and he made several friends who could read and write and with whom they exchanged letters after they left the city.

This is probably also the explanation for Edy’s somewhat strange sketch of Drammen. It probably had something to do with the fact that the book Edy was writing was not published until many years after the English left the city, and after Drammen got its first city bridge in 1812.

Edy and Fearnside came to Norway in July 1800 and returned home in September of the same year. It was an expensive journey for the publisher. The magnificent book about Norway was such an expensive publication for the publisher that it took a full 20 years before it was published. The painting that Edy made of Drammen is nevertheless interesting. Afterwards, perhaps through letters from pen pals in Drammen, Edy learned about this new bridge, but he placed it wrongly. He did not paint the city bridge between Bragernes and Strømsø, but the Holmen Bridge between Holmen and Bragernes. It was not built until 1964, 164 years after the English left Drammen.

In the painting we can still see a Drammen that is easy to recognize. The ships moored at the quay, Bragernes and Strømsø, timber and planks waiting to be loaded aboard. We see a prosperous, international trading city, with well-heeled timber barons and trading houses. But also inns and taverns where tired sailors from many countries drowned their sorrows.

Drammen anno 1800, akvarell av John William Edy.