Henrik Ibsen – Mykles.com: Om folk før oss

Da Trotskij vitnet i Drammen

Leo Trotskij og hans kone Natalie fotografert på Sundby gård i Hurum. Rettssaken der han vitnet var lukket. Bildet er tatt i september 1936.

Det var bikkjekaldt da Lev Trotskij, Lenins venn og Stalins fiende, forklarte seg i lagmannsretten i Drammen i desember 1936. Retten ble satt i lokalet Harmonien, men stemningen var alt annet enn harmonisk. Etter rettsmøtet ble Trotskij kjørt hjem til Hurum, der han mente han hadde det mindre fritt enn da han satt fengslet i Sibir.

Hvordan havnet en av verdensrevolusjonens sønner i et rettslokale i Drammen? Trotskij var en fiende av tsarvelde og en revolusjonær helt fra ungdommen. Han var en utpreget intellektuell, snakket flere språk flytende og var en nær venn av Lenin. Da Lenin døde i 1924, var Trotskij nummer to i hierarkiet, men Josef Stalin ville det annerledes. Han pleide å ta livet av sine politiske konkurrenter, men han hadde så stor respekt for Trotskij at han «bare» ble utvist i 1929. Etter det levde Trotskij på flukt.

I 1935 var det noen venstreradikale nordmenn som inviterte Trotskij til Norge. Blant disse var journalist Konrad B. Knudsen i avisa Fremtiden. Knudsen var tidligere leder i Drammen Arbeiderparti, og før krigen var han redaktør på Fremtidens Hønefoss-kontor. Han inviterte Trotskij og kona hjem til seg på Heradsbygda.

Det ble et politisk vepsebol uten like. Trotskij ble brukt i sovjetisk propaganda, det ble diplomatiske forviklingen mellom Sovjetunionen og Norge og den nye NS-bevegelsen brukte saken for alt det var verdt. Quisling og Co beskrev Trotskij som en kommunistisk terrorist som naive sosialister hadde invitert til Norge. De tok i bruk alle midler for å mobbe Trotskij ut av landet, blant annet ved å bruke NS-hird til sjikanere, personforfølge og telefonavlytte Knudsen og hans familie.

Det var saken mot medlemmer av NS-hirden som gikk for retten i Drammen. Trotskij kom til Norge sommeren 1935 og på grunn av sikkerheten ble han og kona Natalie tvangsflyttet til Sundby gård i Storsand i Hurum tidlig på høsten i 1936. Trotskij var rasende. Sikkerhetsargumentet mente han var et påfunn for å skille de to familiene. Han og kona Natalie var blitt gode venner av Konrad Knudsens familie. Det ble ikke bedre av at han ble fratatt muligheten til å ta imot besøk, lese aviser og lytte til radio. En oppgitt og skuffet Trotskij mente justisminister Trygve Lie var feig som lot en liten gruppe med NS-pøbel sette dagsorden.

Det var mange på venstresiden som hadde sympati med Trotskij. En av dem var den unge, men allerede innflytelsesrike Haakon Lie som senere hevdet at behandlingen av Trotskij «var et sår i arbeiderbevegelsen som ikke fikk gro». Lie talte med tyngde fordi han på dette tidspunktet hadde opplevd både Tyskland og Sovjetunionen fra innsiden, gjennom lange reiser i begge land fra begynnelsen av 30-tallet.

Rettssaken i Drammen ble imidlertid en farse og en propagandaseier for NS. De tiltalte fikk helt ubetydelige, ubetingede straffer. Saken handlet jo lite om Trotskij, men han holdt et innlegg som etterlot et sterkt inntrykk. Selv en av de tiltalte, den erklærte nazisten Per Imerslund utbrøt: «Aldri har jeg hørt en mer fengende tale»

Lev Trotskij og kona Natalie ble sendt til Mexico rett før jul i 1936. Nyttårsaften passerte skipet Azorene. En offiser omborg gikk ned til dem med en eske konfekt han hadde fått av kona. Trotskij var ikke på lugaren akkurat da, men kona tok hjertelig i mot. Noen minutter senere kom Trotskij for å takke. Da gråt han av takknemlighet, for noen biter sjokolade. Han forsto nok hvordan det gikk. En sovjetrussisk agent kløyvde skallen hans med en isøks 21. august 1940.

Bildene er hentet fra Digitaltmuseum.no, fra Justismuseets samling.

Harmonien var fylt til siste stol da Trotskij vitnet, men det var referatforbud.

Utenfor rettslokalet Harmonien i desember 1936. Mange var møtt fram

Trotskij ankommer rettslokalet i Drammen.

Lille julaften 1936: vaktene på gården feirer at Trotskij og kona Natalia er utvist fra landet og sendt vekk fra gården.

Trotskijs baderom under oppholdet på gården i Hurum. Nedenfor: vaktstyrken samlet utenfor gården som fortsatt befinner seg ved sjøen på Storsand, med utsikt til Drøbak.

Da Trotskij vitnet i Drammen

Det var bikkjekaldt da Lev Trotskij, Lenins venn og Stalins fiende, forklarte seg i lagmannsretten i Drammen i desember 1936. Retten ble satt i lokalet Harmonien, men stemningen var alt annet enn harmonisk. Etter rettsmøtet ble Trotskij kjørt hjem til Hurum, der han følte han hadde det mindre fritt enn da han satt fengslet i Sibir.

Hvordan havnet en av verdensrevolusjonens sønner i et rettslokale i Drammen? Trotskij var en fiende av tsarvelde og en uttalt revolusjonær helt fra ungdommen. Han var en utpreget intellektuell, snakket flere språk flytende og var en nær venn av Lenin. Da Lenin døde i 1924, var Trotskij nummer to i hierarkiet, men Josef Stalin ville det annerledes. Han pleide å ta livet av sine politiske konkurrenter, men han hadde så stor respekt for Trotskij at han «bare» ble utvist i 1929. Etter det lede Trotskij på flukt.

Det ble et politisk vepsebol uten like. Trotskij ble brukt i sovjetisk, politisk propaganda, det ble diplomatiske forviklingen mellom Sovjetunionen og Norge og den nye NS-bevegelsen brukte saken for alt det var verdt. Quisling og Co beskrev Trotskij som en kommunistisk terrorist som naive sosialister hadde invitert til Norge. De tok i bruk alle midler for å mobbe Trotskij ut av landet, blant annet ved å bruke NS-hird til sjikanere, personforfølge og telefonavlytte Knudsen og hans familie.

Det var saken mot medlemmer av NS-hirden som gikk for retten i Drammen. Trotskij kom til Norge sommeren 1935 og på grunn av sikkerheten ble han og kona Natalie tvangsflyttet til Sundby gård i Storsand i Hurum tidlig på høsten i 1936. Trotskij var rasende. Han var blitt en god venn av Konrad Knudsen. Det ble ikke bedre av at han ble fratatt muligheten til å ta imot besøk, lese aviser og lytte til radio. En oppgitt Trotskij mente justisminister Trygve Lie var feig som lot en liten gruppe med NS-pøbel sette dagsorden.

Det var mange på venstresiden som hadde sympati med Trotskij. En av dem var den unge, men allerede innflytelsesrike Haakon Lie som senere hevdet at behandlingen av Trotskij «var et sår i arbeiderbevegelsen som ikke fikk gro». Lie talte med tyngde fordi han på dette tidspunktet opplevd både Tyskland og Sovjetunionen fra innsiden.

Lev Trotskij og kona Natalie ble sendt til Mexico rett før jul i 1936. Nyttårsaften passerte skipet Azorene. En offiser omborg gikk ned til dem med en eske konfekt han hadde fått av kona si. Trotskij var ikke på lugaren akkurat da, men kona tok hjertelig i mot. Noen minutter senere kom Trotskij for å takke. Da gråt han av takknemlighet, for noen biter sjokolade. Han forsto nok hvordan det gikk. En sovjetrussisk agent kløyvde skallen hans med en isøks 21. august 1940.

Bildene er hentet fra Digitaltmuseum.no, fra Justismuseets samling.

Trotskijs baderom under oppholdet på gården i Hurum.

Da Drammens Teater fikk Norges-premiere på Henrik Ibsen

Dagene i forveien ble billettene solgt for mange ganger prisen. Svartebørsen glødet. Alle som betydde noe i Drammen, MÅTTE bare ha med seg den største kulturbegivenheten i byens historie.

^{Drammens Teater fotografert i år 1900, tre år etter den store kulturbegivenheten.}

Da Dagbladets teater-anmelder ankom Drammens Teater, snakket han med en drammenser som oste av stolthet. Henvendt til sin kone sa han at «tenk! I morgen kommer Drammens Teater og Drammen bys navn bli telegrafert over hele landet, ja, over store deler av verden!»

Norgespremieren på Henrik Ibsens skuespill «John Gabriel Borkman» fant sted i Drammen om kvelden 19. januar i 1897. Hvordan Drammen utkonkurrerte Bergen og Oslo om Norges-premieren, er en fascinerende historie. På denne tiden var Ibsen er verdensstjerne. Alle kjempet om å få mesterens navn på plakaten.

Ibsen-forskere har funnet ut at første gangen skuespillet ble oppført, var på et teater i London allerede mandag 14. desember 1896. Forestillingen var hemmelig, og den ble arrangert for at skuespillere skulle lære seg replikkene. Tre dager senere kunne Ibsen-interesserte i København høre skuespillet for første gang, gjennom en opplesning.

Flere tyske teatere kjempet om å få sette opp verdenspremieren på skuespillet, men den ble lagt til Helsingfors 10. januar 1897. Der var det to teatere som lå bare noen hundre meter fra hverandre, ett finsk- og ett svenskspråklig. Så stor var Ibsen på denne tiden at det teateret som fikk urpremieren kunne samtidig reklamere med at de var Finlands mest betydningsfulle teater. En løsning kom på bordet: To-språklig urpremiere på samme tid og nesten på samme sted, og slik ble det.

Etter den doble urpremieren i Helsingfors, fulgte premiere på Stadttheater i Frankfurt 16. januar og i København 17. januar. I Norge skulle premieren være på Bergens Nationale Scene. Allerede 19. desember startet skuespillerne å øve, men det forelå ikke en endelig godkjennelse av Ibsen selv. Da den svenske teatermannen August Lindberg kontaktet Ibsen i romjula 1896, så trodde ikke Ibsen at Bergen lenger var interessert. Derfor inngikk han kontrakt med Lindberg om oppførelse av «John Gabriel Borkman» (JBG) på alle norske teaterscener utenfor hovedstaden. Lindberg konsentrerte seg først og fremst om byene rundt Oslo-fjorden, og syntes Drammen var den beste byen å starte.

Misforståelsen mellom Bergen og Ibsen ble oppklart og JGB ble oppført raskt i Bergen, men Drammen kom først. August Lindberg var selv instruktør da JGB fikk sin norgespremiere i Drammen. På scenen var det både norske og svenske skuespillere. Lindberg selv spilte hovedrollen som JGB, og Olav Voss, Anna Mathisen og David Lunde hadde andre viktige roller. Dekorasjonene var malt spesielt for turneen av den kjente norske teatermaleren Jens Wang som var spesialist på Ibsen-oppsetninger.

^{Avistegneren Gustav Lærums skisse av skuespilleren August Lindberg som John Gabriel Borkman i Drammens Teater 19. januar 1897.}

Et eget teatertog ble satt opp i hovedstaden, slik at den norske kultureliten kunne komme seg enkelt til Drammen. I dette toget satt blant andre sjefredaktørene Vogt i Morgenbladet, Holst i Dagbladet, Krefting-Hansen i Aftenposten, Wetlesen i Morgenbladet, samt kjente teateranmeldere som Keilhau, Lewin og Kristofer Randers. Universitetsbibliotekar Drolsum ble observert på toget, det samme ble avistegneren Gustav Lærum. Journalistene ventet hele tiden på at Ibsen selv skulle komme, for ryktene tilsa at geniet selv var ventet. Men det nærmeste de kom var den danske litteraturforskeren og teaterkritikeren Georg Brandes som satte seg på toget «ved siden av en ung norsk forfatter».

^{Henrik Ibsen fotografert ved sitt skrivebord i Oslo sentrum.}

Forestillingen i Drammens Teater fikk gode kritikker, og en observatør noterte i et leserinnlegg etterpå at folk i salen satt og gråt da forestillingen gikk mot slutten. «Bravo-ropene var mange, bifallet sterkt og fremkallelsene mange» observerte en annen. Ibsen, derimot, var aldri i Drammens Teater. Fire dager senere, derimot, var han tilstede under generalprøvene på Christiania Theater. «Der tronede forfatteren i ensom majestet midt i første parkett, og på sidene satt det noen kritikere og andre dødelige», var det noen som bemerket, og ti dager etter suksessen i Drammen ble det slått på stortromma i Berlin. Der besto publikum av «Berlins noblesse og flere av Tysklands berømtestes navne», som en norsk kritiker skrev. Og selve programmet var illustrert av ingen ringere enn Edvard Munch:

Del dette:

Del dette:

Del dette: