Henrik Ibsen – Mykles.com: Om folk før oss

Henrik Ibsen fotografert i sitt arbeidsværelse i hovedstaden (foto: digitaltmusem.no)

Norgespremieren på Henrik Ibsens skuespill «John Gabriel Borkman» fant sted i Drammens Teater 19. januar 1897. Det skjedde på en tid da Henrik Ibsen var verdensstjerne. Alle de store teatrene konkurrerte om hans verk som var garanterte suksesser. Hvordan havnet da en nasjonal premiere i Drammen?

Flere byer kjempet om å få sette opp verdenspremieren på skuespillet. London trakk det lengste strået, men bare for en lukket forestilling. En åpen verdenspremiere ble lagt til Helsingfors 10. januar 1897. Der var det to teatere som lå bare noen hundre meter fra hverandre, ett finsk- og ett svenskspråklig. Så stor var Ibsen på denne tiden at det teateret som fikk urpremieren kunne samtidig reklamere med at de var Finlands mest betydningsfulle teater. En løsning kom på bordet: To-språklig urpremiere på samme tid og nesten på samme sted, og slik ble det. Etter den doble urpremieren i Helsingfors, fulgte tysk premiere i Frankfurt 16. januar og dansk premiere i København 17. januar.

I Norge gledet bergenserne seg til nasjonal Ibsen-premiere på Den nasjonale scene. Skuespillerne hadde øvd siden 19. desember. Ibsen hadde et helt spesielt forhold til Bergen. Som ung og ukjent dramatiker flyttet han til Vestlandets hovedstad allerede i 1851 og ble en del av Ole Bulls nyopprettede Det Norske Theater (senere Den Nationale Scene). Teateret hadde som mål å skape en norsk teatertradisjon, med norsk dramatikk, norsk språk og norske skuespillere på scenen. Ibsen blomstret i dette miljøet. Han arbeidet med iscenesettelser, dro på studiereiser og fordypet seg i tanker omkring teater og dramatikk. Han forsto at konfliktene i et drama ikke kun kan baseres på de ytre hendelsene, men også de indre konfliktene til individene som skildres.

Etter årene i Bergen flyttet han i 1857 til Christiania. De årene ble vanskelige for Ibsen og i 1864 dro han fra landet. Kort tid etter kom hans store kunstneriske gjennombrudd med «Brand» (1866) og «Peer Gynt» (1867).

Men da premieren i Bergen nærmet seg, viste det seg at teateret manglet den formelle godkjennelsen av Ibsen selv. Teateret jobbet febrilsk med å få tak i ham. I mellomtiden var det en svensk teatermann som oppsøkte Ibsen. Det skjedde i romjula i 1896. Han het August Lindberg og han spurte om han ikke fikk lov av mesteren til å dra på turné med skuespillet i noen norske byer rundt Oslofjorden. Ibsen visste at han hadde en slags muntlig overenskomst med sitt gamle teater, men han hadde ikke hørt noe mer og trodde derfor at Bergen ikke lenger var interessert. Han sa derfor ja til Lindberg. At premieren havnet i Drammen og ikke i Bergen skyldtes derfor en gedigen misforståelse.

Misforståelsen mellom Bergen og Ibsen ble oppklart, og «John Gabriel Borkman» ble oppført i begge byer, men Drammen kom først. August Lindberg var selv instruktør da «JGB», som skuespillet gjerne ble forkortet til, fikk sin premiere i Drammen. På scenen var det både norske og svenske skuespillere. Lindberg selv spilte hovedrollen som JGB, og Olav Voss, Anna Mathisen og David Lunde hadde andre viktige roller. Dekorasjonene var malt spesielt for turneen av den kjente norske teatermaleren Jens Wang som var spesialist på Ibsen-oppsetninger.

Et eget teatertog ble satt opp i hovedstaden, slik at den norske kultureliten kunne komme seg enkelt til Drammen. I dette toget satt blant andre sjefredaktørene og teateranmelderne i hovedstadspressen, samt den nasjonale kultureliten. Ryktene sa også at Ibsen selv ville ta dette toget til Drammen, men han kom ikke. Den mest kjente personen på toget var den internasjonalt kjente litteraturforskeren og anmelderen Georg Brandes.

Da Dagbladets teater-anmelder ankom Drammens Teater, snakket han med en drammenser som oste av stolthet over den store kulturbegivenheten. Henvendt til sin kone sa han at «Tenk! I morgen kommer Drammens Teater og Drammen bys navn bli telegrafert over hele landet, ja, over store deler av verden!»

Forestillingen i Drammens Teater fikk gode kritikker, og en observatør noterte i et leserinnlegg etterpå at folk i salen satt og gråt da forestillingen gikk mot slutten. «Bravo-ropene var mange, bifallet sterkt og fremkallelsene mange». Ibsen, derimot, var aldri i Drammens Teater. Fire dager senere, derimot, var han tilstede under generalprøvene på Christiania Theater. «Der tronede forfatteren i ensom majestet midt i første parkett, og på sidene satt det noen kritikere og andre dødelige», skrev en journalist.

Drammens Teater, oppført i årene etter bybrannen og var et nytt og funksjonelt teater under Ibsen-premieren i 1897. Bildet er tatt noen år senere. (Foto: Digitaltmuseum.no)

Leo Trotskij og hans kone Natalie fotografert på Sundby gård i Hurum. Rettssaken der han vitnet var lukket. Bildet er tatt i september 1936.

Det var bikkjekaldt da Lev Trotskij, Lenins venn og Stalins fiende, forklarte seg i lagmannsretten i Drammen i desember 1936. Retten ble satt i lokalet Harmonien, men stemningen var alt annet enn harmonisk. Etter rettsmøtet ble Trotskij kjørt hjem til Hurum, der han mente han hadde det mindre fritt enn da han satt fengslet i Sibir.

Hvordan havnet en av verdensrevolusjonens sønner i et rettslokale i Drammen? Trotskij var en fiende av tsarvelde og en revolusjonær helt fra ungdommen. Han var en utpreget intellektuell, snakket flere språk flytende og var en nær venn av Lenin. Da Lenin døde i 1924, var Trotskij nummer to i hierarkiet, men Josef Stalin ville det annerledes. Han pleide å ta livet av sine politiske konkurrenter, men han hadde så stor respekt for Trotskij at han «bare» ble utvist i 1929. Etter det levde Trotskij på flukt.

I 1935 var det noen venstreradikale nordmenn som inviterte Trotskij til Norge. Blant disse var journalist Konrad B. Knudsen i avisa Fremtiden. Knudsen var tidligere leder i Drammen Arbeiderparti, og før krigen var han redaktør på Fremtidens Hønefoss-kontor. Han inviterte Trotskij og kona hjem til seg på Heradsbygda.

Det ble et politisk vepsebol uten like. Trotskij ble brukt i sovjetisk propaganda, det ble diplomatiske forviklingen mellom Sovjetunionen og Norge og den nye NS-bevegelsen brukte saken for alt det var verdt. Quisling og Co beskrev Trotskij som en kommunistisk terrorist som naive sosialister hadde invitert til Norge. De tok i bruk alle midler for å mobbe Trotskij ut av landet, blant annet ved å bruke NS-hird til sjikanere, personforfølge og telefonavlytte Knudsen og hans familie.

Det var saken mot medlemmer av NS-hirden som gikk for retten i Drammen. Trotskij kom til Norge sommeren 1935 og på grunn av sikkerheten ble han og kona Natalie tvangsflyttet til Sundby gård i Storsand i Hurum tidlig på høsten i 1936. Trotskij var rasende. Sikkerhetsargumentet mente han var et påfunn for å skille de to familiene. Han og kona Natalie var blitt gode venner av Konrad Knudsens familie. Det ble ikke bedre av at han ble fratatt muligheten til å ta imot besøk, lese aviser og lytte til radio. En oppgitt og skuffet Trotskij mente justisminister Trygve Lie var feig som lot en liten gruppe med NS-pøbel sette dagsorden.

Det var mange på venstresiden som hadde sympati med Trotskij. En av dem var den unge, men allerede innflytelsesrike Haakon Lie som senere hevdet at behandlingen av Trotskij «var et sår i arbeiderbevegelsen som ikke fikk gro». Lie talte med tyngde fordi han på dette tidspunktet hadde opplevd både Tyskland og Sovjetunionen fra innsiden, gjennom lange reiser i begge land fra begynnelsen av 30-tallet.

Rettssaken i Drammen ble imidlertid en farse og en propagandaseier for NS. De tiltalte fikk helt ubetydelige, ubetingede straffer. Saken handlet jo lite om Trotskij, men han holdt et innlegg som etterlot et sterkt inntrykk. Selv en av de tiltalte, den erklærte nazisten Per Imerslund utbrøt: «Aldri har jeg hørt en mer fengende tale»

Lev Trotskij og kona Natalie ble sendt til Mexico rett før jul i 1936. Nyttårsaften passerte skipet Azorene. En offiser omborg gikk ned til dem med en eske konfekt han hadde fått av kona. Trotskij var ikke på lugaren akkurat da, men kona tok hjertelig i mot. Noen minutter senere kom Trotskij for å takke. Da gråt han av takknemlighet, for noen biter sjokolade. Han forsto nok hvordan det gikk. En sovjetrussisk agent kløyvde skallen hans med en isøks 21. august 1940.

Bildene er hentet fra Digitaltmuseum.no, fra Justismuseets samling.