Stikkord: Fridtjof Nansen

Den mest forhatte av alle nordmenn, Vidkun Quisling, trådte sine barnesko i Drammen. Hans barndomsår er omgitt av myter og mange usannheter.

Hvis du leser om Quisling i Drammen byleksikon, så møter du noen av disse mytene. Han tok «angivelig den beste eksamen som noen gang er avlagt på Latinskolen,» står det. Faktum er at han aldri avla noen eksamen i Drammen. Han flyttet da han var 13 og tok examen artium i Skien.

I samme rosende ordelag står det også at han vendte tilbake til sin barndoms by i 1936 «for den største tilhengerskare som noensinne har hørt et politisk foredrag i Drammen». Heller ikke det er sant.

Valgkampene i 1936 og 1937 var begge en katastrofe for Quisling. I stortingsvalget i 1936 fikk NS 1,8 prosent og i kommunevalget i 1937 0,1 prosent, grundig slått av for eksempel ensaks-bevegelsen Avholdspartiet. Det var godt hjulpet av Quisling selv som var en hjelpeløs taler. Han bablet i vei med pompøse vendinger som folk ikke skjønte det kvekk av. Han hadde lært at han skulle vektlegge enkelte ord for å fremheve budskapet. Det var bare det at han la tyngde på feil ord, slik at han ble en tåkefyrste med et uselgelig budskap.

Vidkun var seks år da familien kom flyttende til Drammen i 1893. Hans far Jon var blitt ansatt som prest (kapellan) i Strømsø og Tangen, og de bosatte seg i Havnegata 1, en gammel, stor bygård som ikke lenger fins. Den ble revet av Havnevesenet i 1984, kort tid etter at de kjøpte bygården av et dødsbo. Havna trengte plassen, het det. I dag står det en transformator der.

Vidkun trivdes dårlig i Drammen, i alle fall den første tiden. Han var født i Fyresdal og snakket kav telemarking. Den gangen var det ikke enkelt å snakke dialekt i byen. Hauk Aabel, skuespilleren, skrev i sine memoarer at da han begynte på Latinskolen i generasjonen før Quisling, spurte han læreren om han ikke kunne «åpne glaset» fordi det var så varmt. «I Drammen åpner vi ikke glass. Vi åpner vindu», smalt det fra læreren.

Da Quisling gikk på Latinskolen, var det først tre forberedende år, deretter seks år med middelskole og så tre år med gymnas, for de som tok artium. Det var karakterer i alle fag, med 1 som beste karakter og 4 som laveste ståkarakter. Vidkun begynte rett i andre klasse og hadde stort sett laveste ståkarakter, hevdet han selv.

Men han ble fort en ener på skolen, både i Drammen og senere andre steder.

Foreldrene var harde med ungene. De ville ha toppkarakterer hele veien. Noe annet var uakseptabelt. Derfor hjalp de også mye til. Det ga resultater. Quisling hevdet selv at han de sju årene han gikk på Latinskolen, avanserte fra å være klassens dårligste til beste elev.

Det stemmer sannsynligvis, for han hadde karakteren 1,3 i snitt da han sluttet på Latinskolen i 1900, da var han 13. Han hadde da karakteren 1 i engelsk, 1 i matte, 1,5 i norsk og 2 i tysk.

Det fins ennå en stil han skrev om Telemark, der han kom fra. Den skrev han rett før han ble utskrevet fra Latinskolen. Her heter det: «Den som en gang har sett Telemarkens herlige natur, følt dens underlig dragende makt, han glemmer den aldri, aldri glemmer han folket, aldri fjellviddens frie, sunne åpenhet, aldri den blanding av villhet og fred, som preger alt. Står du en vakker sommerdag på et utsiktspunkt der oppe, så vil du se et syn som vil bringe blodet til å rulle hastigere gjennom årene. Telemarken ligger foran deg i all sin eiendommelige og fengslende prakt.»

Voksent skrevet av en 13-åring, så voksent at en kan lure på om en prestefar med hjemlengsel hjalp litt til. Men uansett kjenner vi igjen Vidkuns vidløftige pompøsitet. Han var et strålende eksempel på et skolelys som ble en politisk idiot.

Glemt for mange er imidlertid Quislings humanitære innsats i samarbeid med Fridtjof Nansen. Quisling reddet tusenvis av liv i Ukraina, og det var denne heltedåden som gjorde ham nasjonalt kjent.

Også i Drammen utførte han det han selv beskrev som en heltedåd. Det var i 1899 og Vidkun var 12. Han gikk på skøyter langs daværende Flisebekken eller Lilleelva på folkemunne. Den delte Strømsø i to og hadde utløp på Rundtom. Vidkun gikk på skøyter sammen med to år yngre Johanne Jørgensen. Hun falt gjennom en råk og var i ferd med å drukne da Vidkun med fare for eget liv, fikk dratt henne opp av råken og i sikkerhet.

Den historien er gjengitt flere steder, blant annet i historikeren Hans Fredrik Dahls biografi om Quisling. Men gamle drammensere vet at den historien er en myte. Det var Vidkun selv som ble hentet opp av råken, ikke Johanne Jørgensen. Og hvordan vet vi at det er den historien som har størst troverdighet? Forestill deg en 12 år gammel gutt som bærer ei jente hjem til foreldrene hennes. Historien skurrer, ikke sant?