Nedre Storgate en sommerlig dag i 1935. Vi ser Nygata og skobutikken Normal midt på bildet, møtestedet for Milorg. (Foto AB Wilse/ nb.no)
Et sommerlig bilde av Nedre Storgate, fredelig og idyllisk. Vi ser Harald Lyches forretning der Norli på Magasinet holder til i dag. Vi ser en pent antrukket kvinne i sommerkjole gå i retning av skobutikken Normal som lå på hjørnet av Nygata og Storgata, eller Gågata som mange kaller denne gata i dag.
Nygata er jo nå bygd inn i kjøpesenteret Magasinet, men det foreligger planer om å åpne denne gata igjen. I 1935 lå skobutikken Normal her, eid og drevet av familien Gautneb. Det er jo en skjebnens ironi at det fortsatt står Normal på veggen, men nå er det en svensk kjede som bærer det navnet, ikke en lokal skobutikk.
Skobutikken Normal skulle få en helt spesiell rolle for Milorg under første del av krigen, før motstandsbevegelsen ble infiltrert av en norsk Gestapo-agent og sprakk sommeren 1942. Butikken hadde en kjeller som så ut som et revehi, en kunne flykte i alle retning. Derfor egnet lokalet seg for hemmelige møter. Helt fra begynnelsen av 1941 var det her lokale motstandsledere fra Drammen, Kongsberg og Vestfold møtte sentralledelsen i Oslo.
Møtene fant sted ned en trapp, blant tomme skoesker og under en enslig lyspære. For Milorgs sentralledelse møtte som regel en ung mann med dekknavnet Arnfinn. Han var bare 19 år, men kraftig og atletisk og så mye eldre ut. Han snakket et dannet riksmål, og var så pen i tøyet at det ble lagt merke til. Han var kurer for den første Milorg-sjefen, Knut Møyen.
De første møtene inneholdt ikke så mye annet enn utveksling av informasjon og utdeling av pensum fra befalsskolen, slik at hver tropp kunne begynne å trene gerilja. Da et av de første møtene gikk mot slutten, spurte Arnfinn om det var mulig å kjøpe seg en pølse i nærheten. Han var sulten. Et par av de lokalkjente karene i rommet nikket. Tvers over torget og bort i Hauges gate var den beste pølsekiosken, mente de.
Da Arnfinn bestilte seg pølser i lompe, var det en ung kvinne bak disken. Hun het Åse Nikolaysen og var innehaverens datter. Karl Nikolaysen drev både bakeri og pølsekiosk som senere gikk under navnet «hølet i veggen». Den kiosken besto helt til 2019 og burde hatt status som kulturminne.
Da Arnfinn dro fram lommeboka og skulle gjøre opp for seg, la han merke til at den unge kvinnen så skeptisk ut, ja nærmest engstelig. Det var ikke akkurat slike blikk fra unge kvinner som den unge, kjekke mannen var vant til. Men så kom han plutselig på at han bar et NS-merke på jakkeslaget, en nål som han brukte på toget for å få sitte i fred og unngå tyske kontroller.
Han fjernet jakkenålen, puttet den i lomma og ba kvinnen om unnskyldning. «Det er et merke jeg dessverre av er nødt til å bruke,» sa han. «Jeg beklager, jeg har rett og slett glemt å fjerne det.» Hun forsto, og denne gangen smilte hun. Arnfinn hastet videre med pølsene i hånden. Da Åse skulle stenge kiosken for kvelden, så hun en lommebok på bakken. Hun kjente den igjen. Den tilhørte den unge mannen med NS-merket. Den inneholdt en del penger og en lapp påskrevet navnet Arnfinn. Hun ga lommeboka til sin far, og så ble den liggende gjennom lange krigsår.
Da fredsvåren kom, ble våre nasjonale helter omtalt og omskrevet i alle aviser og ukeblader. Det kom for en dag hvem pølsespiseren var. Arnfinn var dekknavnet til Erling Lorentzen. Karl Nikolaisen, innehaveren av pølsekiosken, ringte da hjem til Lorentzens villa på Skøyen. Det var ikke Erling som tok telefonen, men hans far Øivind, skipsreder og sjef for hele den norske handelsflåten under krigen. De bestemte seg for å møtes på halvveien, der lommeboka med alt innhold ble overlevert.
Da jeg intervjuet Lorentzen om møtene i skobutikken Normal sommeren 2020, var det en historie han fortalte med smil om leppene.
«Hvorfor husker du denne hverdagshistorien spesielt godt,» spurte jeg.
«I krisetider er det slike historier du husker. Varme møter mellom gode mennesker. I krig ønsker du bare at alt skal bli normalt igjen. Jeg husker ennå smilet fra den unge jenta da jeg fjernet NS-merket. Et kort møte mellom to mennesker med livet foran seg, og det skulle ikke mer til enn å fjerne et jakkemerke før smilene var tilbake.»
Etter møtet med Lorentzen forsøkte jeg å finne ut hvem jenta i kiosken var. Jeg fikk hjelp av en av denne bloggens lesere, Sidsel Ulriksen. Hennes onkel var gift med Randi, født Nikolaysen, og det var hennes søster Åse som var på jobb den kvelden.
Erling Lorentzen, alias Arnfinn, fotografert i 1945.
Hun reddet motstandslederen og hans kurér. Hun gjennomførte det mest halsbrekkende spionoppdraget i Drammen under krigen. Likevel er det først nå vi fullt ut forstår Sigrid Wiborg Andersens innsats.
I 1970 var det 30 år siden krigen og 25 år siden freden. I Drammens Tidendes redaksjon var det ennå journalister som hadde opplevd krigen. DT planla å utgi et eget bilag, og journalister var samlet på et møterom for å planlegge hvilke histories som skulle skrives.
Det var på dette redaksjonsmøtet at mange av karene i møterommet fikk hakeslepp. De tente pipene og sigarettene sine, helte i seg halve kaffekoppen og stirret vantro på hverandre. Blant de mange arrangementene som skulle dekkes, var avdukingen av et helt nytt monument på Vestskogen, der det hadde funnet sted dramatiske slipp og gutta på skauen hadde gjennomlevd nervøse dager før freden og jubelen slapp løs. Og monumentet over disse hederskarene skulle avdukes av en, ja av en, kvinne!
Pressemeldingen som lå foran dem ble lest flere ganger, og det var ingen tvil. Bautaen skulle avdukes av en Sigrid Stenseth. Karene så på hverandre. De kjente alle de lokale krigsheltene, de var på hils med alle sammen. Men hvem pokker var Sigrid Stenseth og hvorfor i all verden var det hun som skulle foreta avdukingen? Ikke forsvarssjefen, ikke forsvarsministeren, ikke Hjemmestyrkenes sjef Jens Christian Hauge eller hans lokale distriktssjef Ahlert Horn? Men en Sigrid?
Så var det en av karene som kom på noe. Kanskje hadde hun skiftet navn? Journalisten strenet ut av møterommet og inn på eget kontor der han slo asken av sigaretten i askebegeret og dreide tallskiven på telefonen. Han kunne nummeret utenatt, til distriktssjefen for Hjemmestyrkene under krigen, Ahlert Horn.
«Denne Sigrid Stenseth, Ahlert, er det hun som gikk under dekknavnet Tangsam? Hun som ble sambandssjef mot slutten av krigen?»
«Ja, det et er hun som har fått det ærefulle oppdrag. Dere har vel fått pressemeldingen?»
«Ja, og det står at du skal holde tale og alt det der. Det er veldig bra, men at en kvinne skal foreta selve avdukingen, er ikke det litt, eh, merkelig, for ikke å si uheldig….?»
«Dette er verken noe jeg eller andre har bestemt. Det er guttas eget ønske, de veteranene som lå der inne. De vil hedre henne, og samtidig er det en anerkjennelse av hennes avdøde manns krigsinnsats. Du husker Finn? Han var høyt respektert av alle. Guttas eget ønske må vi jo respektere, ikke sant?»
«Jo, det er klart, Ahlert. Selvsagt.»
Det var likevel ingen begeistring å spore i journalistens ansikt da han returnerte til møterommet, og det var heller ingen hender i været da de mannlige journalistene ble spurt om hvem som kunne tenke seg å kjøre til Kongsberg for å intervjue den kvinnelige krigshelten. Oppdraget gikk derfor til en ung kvinnelig journalist som meldte seg frivillig. Hun het Astrid Thon, var 26 år, aktiv lotte og ivrig forsvarsvenn. Hun hadde runde briller og kjørte i en trendy Citroën 2CV. Men før journalisten møtte denne kvinnen, måtte hun gjøre litt research. Hvem var hun egentlig, denne Sigrid?
Sigrids etterlatenskaper etter krigen, funnet i en bankboks etter hennes død: Tjenestevåpen, ammunisjon, ID-kort og distinksjoner.
Sigrid Wiborg Andersen var født 3. juli i 1914 og var datter av glasspuster Wilhelm og Sofie Wiborg, med adresse Skjønheim, nå Svelvikveien 114, på Glassverket. En vakker eiendom, med en tilbaketrukket villa og en stor eplehage ned mot veien. Huset står der ennå.
Hun giftet seg med med bilmekaniker Finn Reidar Andersen i 1941 (født 1911, død 1944). De skulle bygge eget hus etter krigen, men bodde midlertidig i en leilighet i Skjønheims andre etasje, med flott utsikt over Drammensfjorden. Han var allerede med i motstandsbevegelsen, og en av lederne der. Han hadde vært med på felttoget, var våpenkyndig og instruktør i våpenbruk. Allerede i 1941 brukte motstandsbevegelsen et kjellerlokale i skobutikken Normal som møtested. Normal holdt til i Nedre Storgate, på hjørnet av storgata og det som den gangen het Nygata og som i dag er hovedinngangen til kjøpesenteret Magasinet.
Grunnen til at dette møtestedet ble valgt, var at butikksjefen i Normal var nestleder i Milorg, Rolf Christiansen. Han visste at i kjelleren, under butikken, var det mulig å stikke av i flere retninger. Kjellerlokalene var et skikkelig revehi, og derfor godt egnet som skjulested om det skulle komme en razzia. Christiansen var butikksjef og Sigrid betjent. Hun deltok ikke på de illegale møtene her, men det gjorde mannen hennes, Finn, og hun visste selvsagt hva som pågikk. Hun gikk dessuten med noen beskjeder og passet på, i tilfellet det skulle komme uventet eller farlig besøk.
I slutten av juli ble hele Milorg-ledelsen angitt og tyskerne gikk til massearrestasjon. Angiveren,. som hadde lyktes å infiltrere den lokale Milorg-ledelsen, manglet imidlertid ett navn på blokka, og det var Finn Reidar Andersen. Hvorfor, er det umulig å vite. Det kan være et møte han ikke deltok på, fordi han var mye ute på ulike oppdrag, eller det kan ha vært flaks. Før han gikk i dekning ga han beskjed til sin kone Sigrid om å varsle Milorg-ledelsen sentralt i Oslo. Det var en avtalt prosedyre hvordan dette skulle gjøres, om det ble krise.
Sigrid tok sykkelen sin, som hun allerede hadde døpt Timosjenko, etter en ukrainskfødt, russisk general som påførte Hitler en sviende nederlag, og syklet så traskt hun kunne inn til Oslo. Der stanset hun ved Narvesenkiosken, som var avtalt møtested, og ringte et nummer hun hadde med seg. Dette var numrene til Erling Lorentzen. som var Milorg-lederens personlige kurer og medhjelper. Han lå og solte seg på svabergene ved landstedet på Ostøya i Bærum, og skvatt da han tok av røret i båthuset. Kvinnestemmen spurte om hun kunne låne bøker av ham. Det var koden for at det var krise, virkelig krise.
Lorentzen syklet så fort han kunne inn til Oslo sentrum. Sigrid satt og ventet og måtte anstrenge seg for ikke å virke nervøs. Heldigvis var det en strålende sommerdag, og ikke mistenksomt at en ung kvinne satt på en benk i skyggen fra trærne. Da Lorentzen endelig kom til målet, med bøker på bagasjebrettet, i tilfellet de var avlyttet, rakk ikke Sigrid å si annet enn at «Det er krise. I Drammen er de arrestert alle sammen.» Før han igjen kastet seg på sykkelen, opp til Kirkeveien på Majorstua der daværende Milorg-leder Knut Møyen bodde.
Akkurat denne hendelsen, der Lorentzen og Møyen på høydramatisk vis og med sekunders margin slapp unna gestaposjef Fehmer, er grundig dokumentert i okkupasjonslitteraturen. De fleste beskrivelser forteller imidlertid at det først var Lorentzen som syklet til Drammen for å bli oppdatert, og at han deretter syklet hjem til Møyen. Lorentzen selv var derfor nøye på å beskrive denne hendelsen i detalj da undertegnede intervjuet ham sommeren 2020. Han visste imidlertid ikke hvem kvinnen var som hadde varslet ham, og på den måten trolig reddet både hans og Knut Møyens liv.
Det var imidlertid ikke så vanskelig å anta hvem denne kvinnen var. Det var bare Finn Reidar Andersen igjen i den øverste ledelsen, og han var den eneste som hadde kontaktinfo til Lorentzen og Møyen. Sigrid var ikke bare hans kone, men hun var også ansatt i butikken der møtene fant sted, og kjente godt til den illegale virksomheten. Mye tydet på at det var hun som syklet til Oslo for å varsle Lorentzen.
Da Erling Lorentzen ble vist bilder av Sigrid og hennes ID-kort fra krigens dager, ble han sterkt beveget. For ham fremsto hendelser under krigens dager forbausende klare. Det var nok fordi han hadde levd utenlands i så mange år etterpå. Han husket Drammen slik Drammen var, for 80 år siden. Øynene ble blanke da han studerte bildene:
Det er henne! Vi møttes bare noen sekunder, kanskje et minutt. Det er krise i Drammen, sa hun. Alle er tatt. Jeg tror kanskje ikke jeg svarte. Om jeg sa noe, var det bare et takk, for jeg rakk ikke annet enn å kaste meg på sykkelen. Jeg hadde ingen tid å miste. Dekkene ble varme oppover mot Majorstuen. Jeg måtte varsle.
Erling Lorentzen
Etter at Sigrid varslet Milorg-ledelsen i månedsskiftet juli og august i 1942, måtte hun ligge lavt. Hennes sjef på jobben, Rolf Christiansen, var arrestert og gjennomgikk brutale avhør. Hennes ektemann sluttet seg igjen til motstandsbevegelsen for å bygge opp det nye distriktet med nye folk, og det ville være merkelig om ikke tyskerne fikk navnet hans på blokka. Hun lå lavt helt til mannen hennes ble skutt og drept av nazi-lensmann Horgen på gata i Hokksund 2. mai i 1944.
Da bestemte hun seg. Hun hadde mistet sin livs kjærlighet. Tyskerne hadde tatt fra henne fremtiden, barnet de skulle ha sammen, bare krigen var slutt. Huset de skulle bygge sammen. Alle planer var borte.
Hun fortrengte dette med å ta på seg det ene dristige kureroppdraget etter det andre. Hun fraktet meldinger, sprengstoff, håndvåpen, håndgranater. Hun flørtet bevisst med tyske soldater, mens hun hadde hemmelige meldin ger på kroppen. Hun ble snart den beste og mest fryktløse kureren Hjemmestyrkene hadde.
Ryktet om henne nådde fort til toppen, til Ahlert Horn, den mektige distriktssjefen som trengte alle gode krefter i kampen mot okkupasjonen. Hun fikk stadig flere oppdrag, særlig innover skogene. De oppdragene var ekstra risikable, og alltid ville hun ha Timosjenko ved sin side. Det var som om den gamle generalen ga henne styrke og trøst og ekstra krefter når det røynet på.
Hun fikk i oppdrag å trene andre kvinnelige kurerer. Kvinner var de beste, fordi tyskerne kviet seg for å ransake dem. Meldinger i undertøyet lå derfor ganske sikkert, likeledes våpen som ble tapet på kroppen. Så en dag kom den meldingen alle hadde fryktet. Tyskerne var på vei inn i Marka med mange folk. Hva med alle de som lå på hyttene. Var det massearrestasjoner på gang? Det ble sendt inn betrodde milorgjegere for å speide. Den første ble tatt. Den andre ble også arrestert. Det var smertefulle tap. Det var ingen å miste. Samtidig var det helt nødvendig å innhente informasjon. Hvis det var noe stort på gang, måtte mannskapene flyttes, og det umiddelbart.
Sigrid sammen med kvinner hun trente opp til å bli fremragende kurer, gode observatører og spioner. Fra venstre Gerd Inger Johannessen (f. Nilsen), Mary Nordby (f. Reiersgaard), Åse Backer-Owe (f. Sjuve), Sønnøve Haflan (f. Wang) og Henny Lehn (f. Gjertsen).
Spionoppdraget ble gitt til Sigrid. To hadde mislyktes. Det var bare Sigrid som kunne innhente den informasjonen de måtte ha. Hun tok med seg general Timosjenko, tråkket innover marka, forkledd som husmor på bærtur. Det var 24. august og bær å hente.
informasjonen hun innhentet den dagen, gjorde at Horn og resten av ledelsen kunne senke skuldrene. Hun møtte karene som var arrestert, lenket etter hverandre, tyskere med maskinpistoler. Hun var ikke redd. Hun ville helt fram til hytta, for å se om det var tyskere igjen. Ikke en tysker å se. Konklusjonen var klar: Dette var en målrettet aksjon mot en bestemt hytte. Det var ille nok. Mange ble arrestert, men det var ingen stor, koordinert aksjon for å ta seg av alle karene som lå inne i marka på begge sider av byen, både for å holde seg i skjul og for å kunne ta imot slipp.
Etter det ble hun en legende. Hun hadde utført et oppdrag ingen mann kunne gjøre henne etter, fordi han ville blitt arrestert. Som belønning ble hun utnevnt til sambandssjef, og dermed sambandsleder for rundt 800 mann på Strømsø-siden
Da hun defilerte foran slottet i fredsdagene bar hun tre striper på uniformen, bare en færre enn distriktssjefen. Ingen annen norsk kvinne nådde høyere i Hjemmestyrkenes hierarki. Derfor har kunstneren Vebjørn Sand hedret henne, med dette maleriet som står utstilt i Roseslottet.
Tilbake til 1970, til journalist Astrid Thon som møter motstandskvinnen i Kongsberg i mai i 1970. Her er Sigrid og Astrids egne, ord som var så viktig for Sigrid at hun tok vare på dem, og gjemte journalistens originalmanus i en eske, som inneholdt hennes minner fra krigen:
«Den 7. mai begynte vi å tro på freden, men da vi pikene i sambandstjenesten fikk beskjed om å møtes på Fjellsbyen Bedehus, svevde vi fortsatt i uvisshet om hvorvidt tyskerne ville sette seg til motverge, eller gi seg uten ytterligere sabelklirr.
Jeg kom på sykkel, for øvrig den samme jeg hadde tråkket meg rundt i området 1414 i den tiden jeg hadde vært tilknyttet sambandet. Den ble kjøpt brukt ganske tidlig og døpt «Timosjenko» etter kamerat feltmarskalken. Den holdt seg på hjulene hele krigen igjennom. Det var vel fordi den var engelsk.
En sliten general Timosjenko, fotografert av Astrid Thon i 1970.
Hun har den ennå, hvorfor vet hun ikke riktig. I dag – 25 år etter – har hun på mange måter greid å skyve krigen og alt dens syke vesen på en viss avstand, men sykkelen står fortsatt i kjelleren som totalvrak og tar opp plass. Kanskje er den blitt et privat monument over frigjøringsdagens vanskelige valg av holdning til friheten, til de uhyggesklare minnene om hva den avsluttet og til uvissheten om hva den var i ferd med å innlede. Fremtiden ville komme galopperende, uten hensyn til hva som tidligere hadde hendt. (…)
De fleste av kvinnene som møttes på Fjellsbyen var kommet med i det illegale arbeidet da området ble reorganisert etter Østskograssiaen 24. august 1944, noe som en kort stund fikk 1414 til å knake i sine illegale sammenføyninger. Tre av oss hadde hatt kurertjeneste på Østskogen: Slippssjefen «Willy»s forlovede, min svigerinne og jeg.
De bragte meldinger og litt av hvert annet som guttene trengte opp fra Drammen og la det igjen på en hytte like i nærheten av cellen som gikk under navnet «Borgen». Den 24. annonserte London slipp for Østskogen. Ledelsen visste imidlertid at noe var galt der oppe, men situasjonen var uklar. Hun var på denne tiden områdesjefens personlige kurer, og han sendte henne av sted for å finne ut hvor landet lå.
Hun dro av sted – på sykkel naturligvis, og med spann og bærplukker som kamuflasje, siden det var sånn noenlunde midt i bærtiden. Da hun hadde parkert kjøretøyet ved den øverste gården og skulle begi seg innover, oppdaget hun dem. Ut av skogen kom guttene bundet sammen i en lang rekke. Rundt dem svermet tyskerne med maskinpistolene klare.- Det er det tristeste syn jeg noensinne har sett, sier hun.
Men ordrene gikk ut på at hun skulle bringe klarhet i tilstandene inne ved selve cellen, følgelig begynte hun å bærplukke seg innover, skjønt det var heller lite bær. Ved cellen var alt stille. Hadde tyskerne etterlatt en vaktpost der inne, røpet han seg ikke med en lyd. Hun ropte et navn, slik bærplukkerne gjerne gjør når de ikke langer vet hvor de har hver andre. Intet skjedde. Til slutt gikk hun ned og kikket inn.
Hytten var en landjordens parallell til sjøens «Marie Celeste». Alt var slik mannskapet hadde forlatt det.. Koppene sto halvfulle av kaffe, et stykke brød lå på bordet og var bitt av. Det hele var uvirkelig som en film stanset i et knivskarpt stillbilde idet døren ble sparket opp.«
Det ble et sterkt møte mellom journalisten og motstandskvinnen. Astrid husket dette møtet så lenge hun levde, det faste blikket gjorde et sterkt inntrykk på henne. Hun hadde møtt en kvinne med en helt spesiell karakter, en fasthet og ro som gjorde uutslettelig inntrykk. Og så la hun merke til noen detaljer, som for eksempel at hun fortsatt omtalte sin store kjærlighet og avdøde ektemann med kodenavnet «Frank». Det var enklere slik. Kodenavn ga den avstanden hun hadde behøvd for å bearbeide og overleve.
Dette bildet er fra selve avdukingen i 1970, der en stolt sambandssjef og motstandskvinne står sammen, side ved side, skulder ved skulder, med den mektige distriktssjefen for Hjemmestyrkene, Ahlert Horn.
Kilder: Odd Myklebust: De ukjente krigsheltene. Intervjuer med Erling Lorentzen.
Mykles.com: Om folk før oss 