Dette bildet fra tidlig på 1900-tallet viser blide og nysgjerrige unger blant arbeiderboliger på Glassverket. Rett bak ungene er Svelvikveien 83 og til høyre ses arbeiderbrakka «Finland» med adresse Svelvikveien 83.
De hadde slike navn, arbeiderboligene på Glassverket. De het «Finland», «Svenskebrakka» og «Skandinavia», og viste hvor internasjonalt dette industrisamfunnet var. Glassverket er også en fascinerende historie om hvordan fabrikken og de ansatte dannet et tett sosialt nettverk. Glassverket eide ikke bare 112 leiligheter for de ansatte, de kjøpte tomter og bygde hus som de igjen solgte til arbeiderne for en gunstig pris. Bedriften visste hvor viktiga arbeidstakerne var.
Glassverket hadde for eksempel et eget forsamlingshus, «Varden», med egne kinoforestillinger. Bedriften drev eget bibliotek med leseværelse. Bedriften gikk i front med å stifte egen sangforening, ungdomslag, musikkorps, guttemusikk, sjakklubb, bridgeforening. Ja de stiftet sanitetsforening og drev egen barnehage for ansattes barn mellom fire og sju år. Drammen Glassverk ble rett og slett et eget samfunn i egen by.
Drammen Glassverket (1873-1989) er også historien om en bedrift som lenge nektet å gå til grunne, selv om forutsetningene kunne være dårlige. Den ble stiftet mot alle odds på en odde i Drammensfjorden der det ikke en gang var vei. Båt var eneste framkomstmiddel. Bedriften startet under navnet Tangens glassverk som flaskeprodusent til bryggerier og apoteker, men det var først da Christiania Glassmagasin kjøpte verket i 1893 at det ble fart i sakene. Produksjonen ble utvidet til vindusglass, syltetøyglass og Norgesglass, med mye svensk arbeidskraft.
Det var Ragnar Tanberg (direktør 1930-1964) som skapte det inkluderende lokalsamfunnet Glassverket med bedriften i sentrum. Det var også han som koste bedriften gjennom flere krevende endringsprosesser, fra en håndverksbedrift der glassruter ble laget for hånd, til en maskinelt drevet fabrikk for masseproduksjon av dobbel isolerglass. Det ble produsert glass her helt til 1989, og rundt 1950 var det nærmere 500 ansatte knyttet til Drammens Glassverk.
Tom Skarra (tv) og Tone Muggerud har gjort en stor innsats for å bevare de særegne bryggerilokalene. Fra taket henger en kreativ lysekrone, lagd av gamle flasker.
Da bedriften Arne Skarra as tok over produksjonslokalene i gamle Wriedts bryggeri, fant de noe merkelig. I kjelleren lå det dusinvis av nedstøvede, gamle flasker med underlige fasonger. Hva i all verden var disse blitt brukt til?
Lokalene til Wriedts bryggeri er ennå godt synlige i bybildet, takk og pris, men det er snart 70 år siden det ble produsert øl og mineralvann i lokalene. Den gule administrasjonsbygningen og Wriedt-familiens kombinerte bolig og kontorer danner begynnelsen på den praktfulle Øvre Storgate, Biedermeyer-kvartalet. Bygningen er praktfullt restaurert de siste årene, og Øvre Storgate 37 strutter nå av fordums prakt.
Bryggeriet til venstre og fasaden på Wriedt-gården i Øvre Storgate 37.
Produksjonslokalene, selve bryggeriet, ligger på begge sidene av gaten. På samme side av gaten som nr 37, er nummer 35 som er fraflyttet og i en dårlig forfatning. Denne bygningen er nylig kjøpt av Aass bryggeri. Tvers over gata har Arne Skarra as flyttet inn, en tradisjonsrik bedrift som leverer peiser og ovner, og har varmet folk gjennom vintere siden midten av 1950-tallet.
Bedriften Arne Skarra as flyttet inn i de gamle lokalene i 2015. De har klart det mesterstykket å lage både en spennende og moderne butikk med showroom/utstilling, samtidig som kulturarven og industrihistorien er ivaretatt. På veggene henger et rikt galleri av bilder, selv bygningens korte historie som Bragerhallen, et populært konsertlokale med mange kjente artister på begynnelsen av 1970-tallet, er dokumentert.
Wriedts bryggeri ble grunnlagt i 1856 av Christian Wriedt, og videreført av sønnen Gustav Wriedt, en av Drammens samfunnsbyggere. Han sto last og brast med bryggeriarbeiderne og var den første som innførte åtte timers dag for sine ansatte i en tid der skiftene for eksempelvis sagbruksarbeidere var 15 timer. Han var også den første lederen av Åskomiteen, og var blant dem som tok iniativ til bygging av Åspaviljongen og han representerte Venstre i Drammen bystyre.
Wriedts bryggeri ble kjøpt opp av Aass bryggeri mot slutten av 1950-tallet, og dermed var Wriedts bryggeri historie. Det gamle Wriedt bryggeri var mest kjent for, var kanskje landets beste ølkjeller, seks meter dyp, under Øvre Storgate. Da Skarra flyttet inn i bryggeriets lokaler i 2015, fant de imidlertid ikke den legendariske ølkjelleren. I stedet fant de dusinvis av nedstøvede flasker stuet bort i et hjørne, som må ha ligget der i mange, mange år.
Den legendariske ølkjelleren under gamle Wriedts bryggeri, fotografert på 1920-tallet.
Mysteriet med ølkjelleren var ikke så vanskelig å løse. Selv om det ikke fins papirer på dette, må de store tankene ha blitt fjernet og det må ha blitt fylt opp betong for å heve gulvet. Når dette har skjedd, er uklart, men kanskje rundt 1960, rett etter at Aass bryggeri kjøpte bryggeriet.
Nede i kjelleren dukket det opp et annet, lite mysterium: mange tomme og nedstøvede tomflasker i ulike fasonger. Hva kunne dette være? Noen av flaskene har fått et nytt liv i form av en kreativ lysekrone, signert Tone Muggerud. Men hvor kom de fra og hvor gamle var de?
Mystiske tomflasker i lokalene til gamle Wriedts bryggeri.
Tom Skarra fikk et tips om at flaskene kunne stamme fra Tangen Glassverk, forløperen til Drammen Glassverk. Det ble stiftet i 1873 av fire forretningsmenn fra Drammen, blant dem Christian Wriedt. Det var han som drev glassverket til å begynne med, fordi han hadde stort behov for ølflasker.
Men er det gamle ølflasker som nå har dukket opp? De virker jo ikke særlig praktiske til formålet, noen av flaskene er så små at de umulig kan inneholde mer enn et par desiliter.
I noen gamle avisutklipp kan det hende svaret ligger. Tangen Glassverk var ingen suksess til å begynne med. Det var ikke en gang veiforbindelse dit, og det ble en trang start. Christian Wriedt ønsket derfor å utvide produksjonen til noe mer enn flasker til øl og mineralvann. Han satset også på produksjon til apoteker, altså medisinflasker og annen småflaske-produksjon. Heller ikke det ble en suksess, og kanskje er det et overskuddslager av diverse småflasker anno ca 1875 som fortsatt er lagret i kjelleren til gamle Wriedts bryggeri.
Gustav Wriedt hadde helt sikkert blitt stolt av gjenbruket av restflasker fra gamle Tangen Glassverk.
Mykles.com: Om folk før oss 