Drammen har latt latteren runge av denne historien i over 100 år, om hvordan byens mektigste menn samlet seg i Børsen nederst på Bragernes torg for å oppleve oppfinneren Alexander Graham Bell gjennomføre byens første telefonsamtale. Byens borgermester Jacob Borch skal da ha uttalt at telefonen nok er et morsomt leketøy, men at telefonen aldri vil få noen praktisk betydning.
Ha-ha!
Det er bare én hake ved den historien, og det er at et slikt møte på Børsen aldri har funnet sted. Vandrehistorien er sprøyt fra start til mål. Alexander Bell satte aldri sine ben Drammen.
Historien er gjentatt i utallige festtaler, i aviser, tidsskrifter og bøker. Den er fortalt av drammensere med selvironi, og den er fortalt av folk som tøyser med Drammen og drammensere, og den er ikke minst fortalt av folk som vil latterliggjøre folkevalgte og deres forhold til ny teknologi.
Historien er også tidfestet til 14. august i 1877. Noen steder står det at møtet på børsen mellom Drammens elite og den geniale oppfinneren fant sted i 1880. Men Bell var ikke i Norge på de tidspunktene. Han var på vei over Atlanteren i august i 1877. Et brev fra hans kone er datert samme dato, altså den 14. Da var det så urolig vær over Atlanteren at dampskipets ankomst til de britiske øyer var forsinket. Høsten 1880 var Bell akkurat blitt pappa til lille Marian Hubbert Bell, kalt Daisy, og han tilbrakte hele høsten i Skottland mens han var sammen med kone og barn og studerte måkenes flukt. Han håpet det kunne lære ham å konstruere en flygemaskin.
Dette vet vi fordi Bell og hans familie var ivrige brevskrivere, og familiens brevsamling, «Alexander Graham Bell Family Papers» kan i dag leses på nett, fordi de er digitalisert i biblioteket i den amerikanske kongressbygningen. De er gjort tilgjengelige for alle.
Hvordan kunne så historien oppstå? En historie som var for god til å være sann, var jo akkurat det, men her var i utgangspunktet kilden ganske så troverdig. For det var bare én kilde, og en skulle kanskje tro at lokalaviser og andre fanget opp denne historien i samtiden. Men de gjorde ikke det, fordi Anthon B. Nilsen skrev den ned, og folk forsto ikke at forretningsmannen, stortingsmannen og suksessforfatteren fra Svelvik ironiserte og latterliggjorde Drammens elite.
Kilden var altså Anthon B. Nilsen (22). Nilsen, opprinnelig en fattiggutt fra Svelvik, hadde allerede utviklet en god nese for hva fremtiden ville bringe. Investeringsselskapet som fortsatt bærer hans navn, er i dag verdt et par milliarder. Anthon B. Nilsens navn står fortsatt på veggen til Rådhusgata 27, en eiendom han kjøpte i 1914 som i dag er et helt kvartal og et signalbygg i Oslo sentrum. Nilsen skulle også bli stortingsmann og en bestselgende underholdningsforfatter under psevdonymet Elias Kræmmer. Det var forfatteren som skildret det som angivelig skjedde denne augustdagen i 1877:
«Vi ventet på at bankadministrator Borch skulle komme. Han måtte selvfølgelig være den første som lot ordene flyte gjennom luften. Inne i brannforsikringsselskapets kontor satt direktør Bang, selskapets ansatte og fremfor alt myndige sjef, også kalt «Paven i Norge», med sitt apparat. Han lyttet utålmodig etter å høre stemmen i det fjerne. Så kom Borch. Mr. Bell anmodet ham om å gå frem til apparatet. Stor stillhet og spenning. All passiar forstummet. Over Borchs ansikt gled et lett smil da han tok røret. Han stirret på Mr. Bell, intenst og strengt. «You must speak, Mr. Borch!» sa Bell.Borch rettet ryggen, så opp i taket og da meget høytidelig. «Er-du-der-Bang!» Det kneppet i kassen. «Men du store, det er jo Bang!» Han la bort røret og så seg forferdet omkring. «Speak, Mr. Borch – please speak!» Han tok igjen røret. «Kan du høre meg, Bang?» Antagelig har Bang svart kort og klart, som han pleide. «Synes du ikke dette er morsomt?» Ropte Borch. Nå må Bang ikke ha vært enig, for Borch la plutselig fra seg røret, vendte seg mot oss og sa: «Ja, mine herrer, dette er et morsomt leketøy, men noen praktisk betydning får det aldri.» Men Andreas Sørensen-Sorgenfri lo så det runget over hele rommet og sa: «Jamen kan det være nok tullprat vi har her i byen, om vi ikke også skal få høre på alle sladrekjerringene, både i Holmestrand og på Kongsberg. Da ville det bli hyggelig å leve!»
Anthon B. Nilsen hadde lite til overs for den økonomiske eliten i Drammen som han mente var en gjeng med snobbete jålebukker. I utgangspunktet ser jo Nilsens tekst ut som en vitnebeskrivelse av en hendelse som faktisk har skjedd. Men hvis en leser teksten en gang til, er det ikke vanskelig å sense ironien og sarkasmen. Han kaller til og med bankmannen og borgermesteren for «Paven av Norge». Her er det den skjønnlitterære forfatteren Elias Kræmmer som har det morsomt på Drammens-elitens bekostning. Den siste personen som nevnes i teksten, Andreas Sorgenfri-Sørensen, er for øvrig et oppkonstruert navn, et hint til leseren om at dette er «fake news», men likevel en god historie.
Anthon B. Nilsen hentet ikke historien helt ut av løse luften. Graham Bell var på alles lepper rundt 1880 fordi en nordmann, sivilingeniør Jens Hopstock fra Bergen, hadde fått lisens på Bells telefonapparater og reiste land og strand rundt for å opprette telefonselskaper og selge både ideen og fysiske apparater. 20. august 1877 skriver Aftenposten: «Ved en prøve på telefonen på telegraflinjen mellom Kristiania og Drammen, det er fire mil, skal der være oppnået et meget interessant resultat, idet man her ved kontoret ikke alene kunne høre hva man sa på Telegrafkontoret i Drammen, men endog kjente igjen kolleger på stemmen og kunne sige hvem der fra Drammen hilsede her. Et stykke fra Drammens Tidende der opplestes i Drammen, hørtes og kunne i det samme fortælles her.»
Det som skjedde var altså at telegrafkolleger leste en artikkel fra Drammens Tidende som samtidig kunne høres i Drammen og Kristiania, og lydenm var så tydelig at kollegene til og med kunne høre hvem det var som leste. En fin historie som en skøyer fra Svelvik brukte for alt den var verdt.
Mykles.com: Om folk før oss 