Stikkord: døpefont

Døpefonten i Strømsø kirke er usedvanlig vakker, men den har også en dramatisk historie å fortelle.

Da «Kongen av Strømsø, Daniel Knoff, hadde fått reist kirken i løpet av bare ufattelige to år, bestemte han seg for at kirken skulle få et smykke av en døpefont, til minne om hans kjære kone Elisabeth Wærn (de ligger begge gravlagt i en sarkofag i krypten under kirken som du kan lese mer om her)

Dette skjedde i 1668, året etter at kirken var tatt i bruk, men det skulle enda ta tid før den praktfulle, bronsebelagte døpefonten var ferdig, trolig skapt av tyske eller nederlandske håndverkere og ferdigstilt av den mest kjente treskjæreren i Norge på den tiden, bilthugger Christopher Ridder. Selve kummen er imidlertid utført av en lokal tinnmaker, Jens Sørensen Hofgaard, stamfar til den kjente Hofgaard-slekta i Drammen, og den er datert så sent som i 1683, og inskripsjonen viser at den åttekantede kummen er forært og bekostet av lagmann Iver Hviid og hans kone Appelone Noring Jacobsdatter.

Uansett ble døpefonten med kum tatt i bruk før kirkens arkitekt og velgjører, Daniel Knoff, gikk bort i 1687.

Den åttekantede kummen er båret av en Johannesfigur og en åttekantet fot. Delene er støpt separat, men er knyttet sammen med en innvendig og usynlig jernstang. Kummen har separat støpte englehoder på fire sider. Disse er skrudd fast med nagler. Johannes-figuren er usedvanlig elegant utført, et mesterverk. Ansiktet har fine trekk, hår og skjegg og folder i kjortelen mesterlig utført.

Hofgaard var en aldrende mann da han stolt kunne montere kummen i døpefonten. Det var imidlertid urolige tider og fra 1690 ble det vanlige med forlagte militærkompanier i Drammen. Soldatene slo leir, mens offiserene flyttet inn i husene til folk.

Rett før jul i 1694 kom det et kompani til Drammen, ledet av løytnant Christoph Thiis, en ubehøvlet bølle som forskrekket byens borgerskap. Blant annet hadde han besøkt en hollender, Jappe Simens, på Bragernes fordi han hadde et ærend hos ham. Simens kone hadde sittet dypt konsentrert med broderier i et vindu, og enset ikke offiseren. Løytnant Thiis ble da så forbannet på fru Simens at han nektet å forlate huset før Simens hadde skjelt ut sin kone lenge og vel i løytnantene påhør. (Digresjon: Det var hollendertid og det bodde rundt 300 hollendere i Drammen på denne tiden.)

Løytnant Thiis var allerede mektig upopulær da han ble innkvartert hos ekteparet Sørensen Hofgaard som ikke kunne fått en verre leietaker. 5. april 1695, på formiddagen, kom løytnant Thiis hjem til håndverkeren og hans hustru, med store mengder brennevin. Han hadde tilfeldigvis truffet en gammel bekjent, løytnant Nicolai Reichwein, som var i Drammen for å besøke sin gamle bestemor, fru Inger Rytter på Kobbervik gård. Reichwein hadde lenge vært i fransk tjeneste og hadde mye å fortelle. De skålte, drakk og spiste kringle.

Stemningen ble høy, og lt. Thiis hentet en trubadur. Gamle Hofgaard var syk og sengeliggende og ba tynt om de kunne gå et annet sted eller i det minste holde opp med trommene. Thiis hatet å bli sagt imot, og han beordret derfor trabaduren til å sette seg på sengekanten til Hofgaard og dundre løs i øret på ham. Deretter bød han fru Hofgaard opp til dans, og nærmest kastet den gamle, syke og giktbrudne kvinnen rundt i huset, mens han sang og skrålte.

Mens dette skjedde hadde lt. Reichwein vært ute en tur, sannsynligvis på toalettet, og da han kom inn igjen, ble også han bedt opp til dans.

«Kom, broder, nå vil vi danse!» sa Thiis.

«Er det alvor, broder?», svarte lt. Reichwein og ristet på hodet. Han var ikke kommet for å danse. Da trakk de begge korder og begynte å fekte. Reichwein spiddet først uniformslua til Thiis, og da Thiis ikke ga seg, boret Reichwein korden i brystet hans. Trubaduren som bevitnet drapet, trodde først at Thiis var truffet i armen, men løytnanten sank sammen i en stol ved sengen til Hofgaard. De siste ordene han sa, var «ach, mein Gott», i følge rettsboka for Bragernes, april 1695.

Tjenestepiken løp for å hente hjelp, men da var Thiis allerede død og Reichwein arrestert. Sistnevnte risikerte dødsstraff, men ble senere benådet og gjorde karriere som offiser. Thiis var det ingen som savnet. Trubaduren som vitnet i retten, syntes det var greit at han var død, «men kanskje ikke på den måten.»

Jens Sørensen Hofgaard døde kort tid etter. Duellen som fant sted i hans hjem var en stor belastning både for ham og hans syke kone.

Opprinnelig signerte han Strømsø kirkes døpefontskum med JS, men signaturen forsvant da kummen ble forsølvet. Døpefonten er uansett verdt å se nærmere på neste gang du er i Strømsø kirke, et evig minne om en av de dyktigste håndverkerne i sin tid.