Da liket av den streikende sagbruksarbeideren ble båret gjennom inngangen til rådhuset i Drammen, så alle hva som hadde skjedd. Hodet var skutt i filler. Likevel hevdet myndighetene at det var guttens streikende kolleger som hadde drept ham med brostein fra Bragernes torg.
Det ble servert alternative historier for å roe gemyttene i den voldelige sagbruksarbeiderstreiken som varte mellom 19. og 25. juni i 1881. Tross alt hadde sentrum av Drammen vært under beleiring i flere dager.
Borgermester og offiserer måtte komme opp med en mer troverdig historie etter at de først hadde forsøkt å innbille de streikende at det var de som hadde drept den 15 år gamle Martinius Tømmeraas ved å kaste en brostein på hodet hans. Mange hadde sett at halve ansiktet hans var skutt i filler.
Derfor lanserte de en alternativ historie, nemlig at Martinius var truffet av et vådeskudd, en rikosjett som først hadde truffet brosteinen og deretter ved et uhell truffet den døde i hodet. De håpet at denne historien ville roe gemyttene, selv om den ikke var sann.
Martinius Tømmeraas fra Gjetergata på Bragernes er den eneste streikende som er skutt og drept av myndighetene etter 1814. Hans skjebne førte til at redaktøren og forfatteren Per Sivle, som var vitne til hendelsen, noen år senere skrev vår første arbeiderroman, «Streik».
Stemningen i Drammen var kaotisk og farlig ved sankthanstider i 1881. Streikende hadde brutt seg inn i arresten for å løslate arresterte. I to døgn ble det kastet stein på rådhuset der borgermester Thomas Bang og politimester Thomas Gamborg hadde sine kontorer. Da illsinte arbeidere også truet sagbrukseierne ved å reise hjem til deres private adresser, valgte amtmann Breder å tilkalle Hæren. Politiet maktet ikke lenger å opprettholde ro og orden i byen.
To kompanier med soldater kom fra hovedstaden, et tredje var underveis. Disse ble forlagt i Ridehuset (som lå der det nye tinghuset nå står) og i Børsen. Ansvarlig offiser, kaptein Hjorth, skildret den dramatiske hendelsen:
«Under de fornyede anfall, især langs Nedre Torvgate, lot jeg soldatene anvende bajonett-støt og kolbeslag. Etter at 20 til 30 angrep var utført og herunder omtrent 50 arrestasjoner foretatt, ble folkemengdens angrep på soldatene. På grunn av tretthet ble soldatene vanskelige å beordre fram. Ved siste angrep ble soldatene drevet tilbake av de sterkt påtrengende urostifterne. Da så jeg meg nødsaget til å anvende skarpe patroner, i det jeg beordret høyre fløymann først å avfyre ett skremmeskudd over folks hoder, hvilket ble etterfulgt av fire skudd, hvorpå ilden øyeblikkelig ble stanset.»
Da kruttrøyken hadde lagt seg, var det fire personer som ble liggende i gatestøvet i Nedre Torggate, et steinkast fra Torget. Martin Tømmeraas var død, en mann hadde blitt skutt i beinet og to menn lå dødelig såret med blødende sår etter bajonettstikk.
Den døde gutten ble først båret inn i et skur. Det er dette tegningen til Bjarne K. viser. En rikosjett boret hull i veggen, og arbeiderveteranen Hans Johansen beskrev hvordan dette hullet i veggen ble et minne over den døde gutten. Hans venner og kolleger stakk fingeren gjennom dette kulehullet i årene etterpå, for å hylle og minnes den døde.
Martinius ble båret fra Nedre Torggate over Bragernes torg og gjennom dobbeltdøra i Gamle Rådhus, der politivakta var. Dette skjedde noen minutter over midnatt 24. juni.
Dr. Bonnevie skrev først en rapport der det fremgikk at hodeskadene kunne skyldes streikende kamerater som hadde truffet ham med brostein. Dette var ikke sant, men historien passet myndighetene godt, og kaptein Hjorth skrev ned denne konklusjonen i sin rapport.
Politimester Gamborg nektet å godkjenne denne versjonen og minte om at å påstå noe slikt, ville være å antenne folkemassen på ny.
Politimester Gamborg hadde en anelse om at de streikende og guttens sørgende mor, enken Kristin Tømmeraas ble ført bak lyset. Han beordret derfor obduksjon, noe han som politimester kunne gjøre over hodene både på borgermesteren og offiserene.
Obduksjonsrapporten forelå først 29. juni, og den var signert distriktslegen i Drammen, dr. Bonnevies overordnede. Her het det:
«Ved legal obduksjon, foretatt av distriktslegen, av den person som ble drept under urolighetene 24. juni, er det konstatert at den døde er rammet av en kule som har gått inn gjennom nakken og ut gjennom pannen, noe til høyre. Døden er fulgt øyeblikkelig etter.»
Kunne kulen ha kommet fra en rikosjett? Nei. Det ble brukt Remington Rolling Block rifle, fra en skytter i knestående. Kulebanen stemmer helt med obduksjonsrapporten. En rikosjett ville ikke gjort en slik skade, og inngangsvinkelen, svakt nedenfra, ville vært annerledes. Sannsynligvis ville også kula i blitt delt i mindre fragmenter i møte med brosteinen.
Det var 12 sagbruk fra Åssiden til Brakerøya den gangen. Streiken begynte på Hotvedt-saga fordi arbeiderne fikk dårligere lønn da ledelsen oppdaget at saga hadde bedre betalt akkordarbeid enn de andre sagene. En lønnsavtale ble brutt ved et pennestrøk, uten forhandlinger. De andre arbeiderne sluttet seg til streiken i solidaritet.
De streikende oppnådde ingen ting ved streiken, men det ble sagt at etter det blodige slaget så forsto partene hverandre bedre. Streikelederen Johan Andersen, far til en legende i arbeiderbevegelsen, Hans Johansen, sa at de streikende lærte noe viktig: Arbeiderkamp vinnes ikke ved å kaste stein, men gjennom samhold, kunnskap og solidaritet.
Martinius Tømmeraas ble stedt til hvile på Bragernes 30. juni 1881.
Mykles.com: Om folk før oss 