Ahlert Horn – Mykles.com: Om folk før oss

Motstandskvinnen som ble et forbilde for gutta på skauen

Sigrid Wiborg Andersen fotografert i fredsdagen i 1945 med sin gode følgesvenn, sykkelen Timosjenko.

I 1970 var det 30 år siden krigen og 25 år siden freden. Til minne om dramatiske måneder og år skulle det avdukes et monument over Vestskogjegerne. Men hvem skulle avduke monumentet? Forsvarssjefen, eller kanskje forsvarsministeren? Det ble motstandskvinnen Sigrid Wiborg som avduket monumentet, til alles overraskelse.

Hvem var så denne kvinnen som motstandsmennene selv valgte til å avduke minnet over egen krigsinnsats? Hvorfor ble hun valgt fremfor generaler, offiserer og forsvarspolitikere?

Sigrid Wiborg var født på Glassverket i Svelvikveien 114 i 1914. Hun giftet seg med bilmekaniker Finn Reidar Andersen i 1941. De flyttet midlertid hjem til hennes foreldre i en leilighet i villaens andre etasje, men Finn var lite hjemme. Han tilhørte allerede ledelsen i motstandskampen i hjembyen. Han hadde vært med på felttoget, var våpenkyndig og instruktør i våpenbruk.

Allerede i 1941 brukte motstandsbevegelsen et kjellerlokale i skobutikken Normal som møtested, på hjørnet i Nedre Storgate som i dag er hovedinngangen til kjøpesenteret Magasinet. Sigrid var ansatt i skobutikken og holdt vakt da møtene foregikk ned en trapp og blant noen tomme skoesker. Finn, mannen hennes, deltok på disse møtene. Han hadde kort vei. Han jobbet som bilmekaniker på Centralgarasjen, i Torggata, der boligbyggelaget holder til i dag.

I månedsskiftet juli-august i 1942 sprakk det. En angiver hadde infiltrert motstandsbevegelsen og angitt de fleste av lederne i Milorg. Finn var en av få som gikk fri. Sigrid fikk jobben med å advare Milorg-ledelsen i Oslo om at Drammen var sprukket, og at det bare var et tidsspørsmål før sporene ledet til de to Milorg-lederne som hadde hatt kontakt med Drammen, Knut Møyen og Erling Lorentzen. Sigrid syklet inn til Oslo, ringte fra Narvesen-kiosken utenfor Stortinget til Erling Lorentzen som lå og døste på et svaberg utenfor familiens landsted på Ostøya ved Fornebu. Han skvatt til da han hørte telefonen ringe i båthuset, og han ble iskald da han hørte kodesetningen i telefonen: «Kan jeg låne noen bøker av deg?»

Kodesetningen om lånte bøker betydde krise. Lorentzen skulle da så raskt som mulig måtte befinne seg i Oslo sentrum ved Narvesenkiosken utenfor Stortinget som var avtalt møtepunkt. Der møtte han Sigrid, og resten av den historien er grundig dokumentert i flere bøker. Lorentzen syklet så svetten rant til Kirkeveien på Majorstua der Møyen bodde. På dramatisk vis og med sekunders margin slapp de unna Gestapo.

Inntil sommeren 2020 visste ikke Lorentzen hvem Sigrid Wiborg var. Han hadde vært mest opptatt av å rette opp en påstand som sto i flere bøker, nemlig at det var han som syklet til Drammen. Men hvem det var som kom med beskjeden fra Drammen, det visste han ikke, han bare husket utseendet hennes og den dramatiske beskjeden hun kom med. Da jeg viste ham bilder av Sigrid sommeren i 2020 nikket han gjenkjennende. Målløs og med tårer i øynene husket han henne, drammenskvinnen, som kanskje reddet livet til både Lorentzen selv og den første Milorg-lederen, Knut Møyen.

Etter denne dramatiske hendelsen sensommeren 1942, lå Sigrid Wiborg lavt en periode før tragedien rammet. Mannen hennes, Finn Reidar Andersen, ble skutt og drept på åpen gate i Hokksund 2. mai 1944. Etter dette kastet Sigrid seg inn i motstandkampen med dødsforakt. Med en sykkel hun kalte for Timosjenko, oppkalt etter en sovjetrussisk general som påførte Hitler et nederlag, var hun høyt og lavt. Hun fraktet meldinger, sprengstoff, håndvåpen, håndgranater. Hun flørtet bevisst med tyske soldater, mens hun bar hemmelige meldinger på kroppen. Hun ble en fryktløs kurer for områdeledelsen.

Den 24. august 1944 kom meldingen alle hadde fryktet. Tyskerne var på vei inn i marka med mange folk. Det hadde kommet slipp på begge sider av Drammensdalen og tyskerne visste om dem. Det lå mange hjemmefrontkarer på skauen, både på flukt fra tyskerne, men også for å trene og å ta imot slipp. Hvis tyskerne rykket raskt inn med store styrker, ville det kunne bli et blodbad. Var de tyske soldatenes innrykk i marka et enkelt raid mot en hytte, eller var det starten på noe større, noe mer? Distriktsledelsen måtte ha svar, og det svaret måtte komme komme raskt. Det var ingen tid å miste.

Spionoppdraget ble gitt til Sigrid. Det var ingen tilfeldighet at det ble henne. For det første var hun uredd og iskald. Hun hadde bevist at hun kunne menges med fienden og lyve dem opp i ansiktet, fryktløs og med stor troverdighet. Dessuten nyttet det ikke å sende inn menn. De ville umiddelbart bli jaget unna eller arrestert. Kvinner var tyskerne forsiktigere med. En kunne mene hva en ville om tyskere, men de oppførte seg dannet overfor kvinner. En kvinne kunne lykkes fordi tyskerne ville være mindre mistenksomme overfor henne enn en mann. Hun kunne med troverdighet late som om hun var husmor på bærtur. Hun tok med seg general Timosjenko, følgesvennen på to hjul, tråkket innover marka, med bærspann hengende på sykkelstyret. I 1970 beskrev hun sine egne tanker den ettermiddagen:

«Jeg dro av sted, på sykkel naturligvis, og med spann og bærplukker som kamuflasje, siden det var sånn noenlunde midt i bærtiden. Da jeg hadde parkert kjøretøyet ved den øverste gården og skulle begi seg innover, oppdaget jeg dem. Ut av skogen kom guttene bundet sammen i en lang rekke. Rundt dem svermet tyskerne med maskinpistolene klare. Det er det tristeste syn jeg noensinne har sett. Men ordrene gikk ut på at jeg skulle bringe klarhet i tilstandene inne ved selve cellen. Følgelig begynte jeg å bærplukke meg innover, skjønt det var heller lite bær. Ved cellen var alt stille. Hadde tyskerne etterlatt en vaktpost der inne, røpet han seg ikke med en lyd. Jeg ropte et navn, slik bærplukkerne gjerne gjør når de ikke lenger vet hvor de har hver andre. Intet skjedde. Til slutt gikk jeg ned til hytta som ble kalt Borgen og kikket inn. Hytta var en landjordens parallell til sjøens «Marie Celeste». Alt var slik mannskapet hadde forlatt det.. Koppene sto halvfulle av kaffe, et stykke brød lå på bordet og var bitt av. Det hele var uvirkelig som en film stanset i et knivskarpt stillbilde idet døren ble sparket opp.»

Det var seks motstandsmenn som ble arrestert den dagen. Døra inn til hytta som gikk under navnet Borgen ble sparket inn og en av dem rakk ikke en gang å spise ferdig brødskiva før ordren «Händer hoch!» smalt i veggene. Men stillheten etterpå, alle tyskerne som ikke kom på lastebiler og i marsj, ga akkurat det svaret motstandsledelsen håpte på: Dette var en enkelt aksjon rettet mot en hytte, «Borgen» som tyskerne hadde fått tips om. Det var ikke en større aksjon rettet mot marka, på den ene eller begge sider av byen. Sigrids etterretning og spaningsvirksomhet i marka gjorde at motstandsfolka kunne senke skuldrene. Det var likevel ikke nødvendig med en større evakuering.

Sigrids innsats var gull verdt, men den var mer enn det. Den viste at kvinner og menn utfylte hverandre i felles innsats mot okkupasjonsmakten. Det vsar akkurat det vestskogjegerne ville fortelle da bauten skulle avdukes i mai 1970. Lenge hadde de mandige og barske heltene fått oppmerksomheten og hederen, men motstandskampen handlet om mer enn det. Det var derfor en kvinne ble valgt, Sigrid Wiborg, gift Andersen og senere Stenseth, som var den frenmste av de kvinnelige motstandsheltene i Drammen og omegn. Høsten 1944 ble hun utnevnt til sambandssjef for Strømsø-siden av Drammen og ble dermed områdesjefens nestkommanderende, med nærmere 800 mann under seg.

Sigrid Wiborg Andersens legitimasjonskort ved frigjøringen i 1945.

Sigrids etterlatenskaper fra en beundringsverdig motstandskamp, funnet i en pappeske etter hennes død.

Sigrid fotografert i forbindelse med avdukingen av bautaen på Vestskauen i mai 1970. Til venstre for henne Ahlert Horn, Milorgs distriktssjef under krigen.

Julegate med en nervepirrende krigshistorie

Idyllisk julegate på Bragernes, fotografert ca 1960. Men bildet forteller også en annen historie. De to bygningene på hver side av gaten var motstandsbevegelsens hovedkvarter under krigen. Dette er stedet som Gestapo lette etter fra mai 1943 til freden.

I tillegg til julestemning og hvit jul, viser nemlig bildet Ahlert Horns elektriske forretning i Øvre Storgate 6 (til venstre) og Birger Palms konfeksjonsforretning vis-a-vis, begge på hjørnet av Øvre Storgate og St. Olavs gate.

Horn og Palm var organisatorene og «hjernene» bak Hjemmestyrkenes motstandsarbeid, helt til freden. En tredje nabo, Lars Trægde, drev forretning tvers over Palms butikk, i St. Olavs gate. Også han tilhørte den øverste lederen i Hjemmestyrkenes distrikt som strakte seg fra Sigdal i nord til Hurumhalvøya i sør, men Trægde måtte rømme til Sverige sommeren 1944, etter at hans unge sønn Thomas var blitt henrettet for illegalt motstandsarbeid.

Bildet viser altså Hjemmestyrkenes hovedkvarter under krigen, gjennom nesten 1000 dager fra september 1942 til freden. Horn gjorde mye smart, men noe av det smarteste han gjorde var å håndplukke ledere fra det samme miljøet i det samme strøket i byen. De kjente hverandre godt, var vant til å omgås til lunsj og i familieselskap, og ingen syntes det var det minste underlig eller mistenkelig at de møttes midt på dagen eller etter jobb. Selv betjeningen i de tre forretningene ante hva som foregikk.

Da Gestapo etablerte et skrekkregime i byen fra mai 1943, prioriterte gestaposjef Klaus Grossmann å finne Hjemmestyrkenes ledelse. Motstandslederne måtte jo møtes et sted. Grossmann sendte ut norske medhjelpere, hirden, NS-miljøet og tyske tjenestefolk for å finne et hus der ulike personer snek seg ut og inn, forsiktige og vare, i frykt for å bli oppdaget. Men noe slikt sted fantes jo ikke. I stedet satt gode kolleger og forretningseiere og spiste sammen, rundt det samme kakefatet, gjennom hele krigen. Møtene fant i regelen sted i 2. etasje hos Palm (til høyre) mens kontorarbeidet skjedde i kjelleren hos Horn (til venstre).

Det fantes bare ett hemmelig rom, og det var i kjelleren under Horns forretning, bak en stabel av pappesker og emballasje til de hvitevarene og radioapparatene som Horn solgte i sin forretning. Der var «HQ», som Horn kalte det, et hovedkvarter tyskerne aldri fant, men ofte var de bare en etasje unna.

Det skyldtes at Klaus Grossmann var fast kunde hos Horn. Grossmann trodde at Horn var stripete, ja kanskje til og med nazi-vennlig. Det skyldtes at tyskerne hadde hatt razzia hjemme hos Horn, og Horn hadde noen nazi-effekter plantet hjemme, for å lure tyskerne. Det gjaldt blant annet et tysk postkort, med hakekors, som tyskerne fant i skrivebordet hans hjemme i Amtmand Breders gate 29.

En dag stanset Grossmanns svarte Mercedes i St. Olavsgate utenfor forretningen. Grossmann kom for å bestille hele 29 radioapparater av tysk merke som skulle fordeles til gestapister i Drammen og Oslo. Horn ble betenkt. Det var en stor handel i en tid da nordmenn ikke en gang hadde lov til å lytte til radio. Kunne han bli kritisert for å profitere på tyskerne? Han måtte innhente tillatelse hos Sentralledelsen i Oslo, og fikk den. Det var det nærmeste Grossmann kom motstandsbevegelsens HQ, ca 6 meter. Han skulle bare visst.

I dag er det bare Birger Palms forretning som er igjen, men på bildet lyser det i vinduene fra Horns forretning. Julefreden har senket seg.

Høsten 1944, da byen skalv av skrekk

For 80 år siden traff terroren Drammen på en måte som byen aldri har opplevd, verken før eller senere. Det var det endelige oppgjøret mellom Hjemmestyrkene og Gestapo som gjorde at blodet fløt på Bragernes.

Telefonavlyttingen av Gestapos kontorer i Bergstien 55 bidro til paranoia hos okkupanten. Bildet er fra sentralen på loftet på Høytorget.

I løpet av noen måneder for 80 år siden fant det sted et brutalt oppgjør mellom Hjemmestyrkene ledet av major Ahlert Horn og Gestapo-sjefen Klaus Grossmann. Flere ble drept og mange ble arrestert. Folk var livredde og våget knapt å gå utendørs.

Major Ahlert Horn flankert av tyskspråklige studenter som avlyttet Gestapo.

Bakgrunnen for blodbadet var to hendelser før jul i 1944. I slutten av november oppdaget tyskerne at hovedkvarteret i Bergstien 55 var telefonavlyttet. Paranoiaen spredte seg. Politimester Kåre Lindheim ble observert mens han livredd patruljerte nattestid utenfor hjemmet sitt i Kloptjernveien.

Gestapo-sjef Klaus Grossmann fikk flombelyst boligen sin og montert hønsenetting foran vinduene. Rusmisbruket i Gestapo-miljøet var helt ute av kontroll. Det fløt av alkohol, pervitin (methamfetamin) og morfin.

I desember ble motstandsmannen og småbarnsfaren Finn Arheim henrettet. Han var leder for kommunens folkeregister, og hadde hjulpet motstandsbevegelsen med å skjule navn for tyskerne. Drapet var ren ondskap. En rasende motstandsleder Ahlert Horn beordret gjengjeldelse. Den forhatte statspolititjenestemannen Odvar Brynildsen (22) ble likvidert utenfor boligen sin i Nedre Storgate 45 (på hjørnet av Søren Lemmichs gate) lørdag 6. januar kl. 16:45. To betrodde milorg-karer ventet på at han gikk ut av boligen sin, og på gatehjørnet ble han drept av kuler fra begge motstandsmennene.

Flere kjente drammensere ble arrestert som gegen-terror. Det var blant andre en fabrikkeier, to disponenter, fire ingeniører, en overlege og kjente menn i bybildet som seilmaker Peter Høeg, presten Knut Mollestad og ligningssjefen Hans Nielsen. Byen holdt pusten. Ville de bli henrettet?

I mens pågikk en klappjakt på de to som likviderte Brynildsen. Men tyskerne var redde. De møtte hatefulle blikk. Da en patrulje med nordmenn i tysk tjeneste jaktet på to menn i Søren Lemmichs gate natt til 10. januar gikk det galt. Politimannen David Haug ble skutt i ryggen av kameraten Knut Meland. Han døde på stedet.

Grossmann ombestemte seg. Han løslot de arresterte og utstedte i stedet arrestordre på overrettssakfører Georg Resch, styregrossist, kulturpersonlighet, styreleder i Drammens Teater og tidligere ordfører. Kanskje den mest respekterte av alle drammensere. Han skulle henrettes for å sjokkere drammenserne og tvinge dem til lydighet.

Det gikk fryktelig galt. Grossmanns venn og kollega Ernst Nickerl, «gorillaen» som han ble kalt, fikk oppdraget. I politiavhøret av Nickerl etter freden står det:

«Grossmann, som nettopp var kommet hjem fra Oslo, ba Nickerl om å begi seg til Resch’ hjem, arrestere denne, bringe ham utenfor huset og skyte ham et sted der det var passende. Sammen med gestapisten Reissmüller foretok han arrestasjonen av dr. Resch som var gått til sengs da de kom for å hente ham. Etter at Resch hadde fått se Nickerls ID-papirer, fulgte han med. De gikk til fots til Bergstien 55, der han ble ført inn i garasjen. Mens han gikk bortover gulvet i garasjen ble han skutt ned av avhørte Nickerl med en salve på 3 skudd fra maskinpistolen. Nickerl fremholder meget sterkt at det ikke på noen måte kunne være tale om at Resch kunne vite hva som var i ferd med å skje. Skuddene mot ham kom helt overraskende, og mens han hadde ryggen til Nickerl. Reismüller hadde først tilbudt seg å skyte dr. Resch, men Nickerl sa at han ville gjøre det.». (Fortsettelse under bildet)

«Etter dåden ble liket dekket til, og Nickerl oppsøkte Grossmann og meddelte ham at hans ordre var utført. Neste morgen ringte politimester Lindheim til Grossmann og fortalte at fru Resch hadde henvendt seg til ham med forespørsel om hvorfor hennes mann var blitt arrestert av Sipo kvelden i forveien. Nickerl fikk straks beskjed om denne samtale, og så at Grossmann var meget bestyrtet. Han sa da at det ikke var dr. Resch som skulle ha blitt skutt, men advokat Resch og ba om å få se den lappen Nickerl hadde fått kvelden i forveien. Denne ble funnet og der sto det «dr. Resch, Strøtvetveien 17.»

Grossmann rev da lappen i stykker og sa at det var en forferdelig feil som var blitt begått. Like etter reiste Grossmann til Oslo eter å ha avslått et tilbud fra Nickerl om at han skulle ta på seg all skyld for det passerte. Senere fikk Nickerl rede på at denne feilen var årsaken til at Grossmann ble fjernet fra Drammen.»

Gestapo hadde altså i paranoia og rus drept feil mann. I stedet for advokaten tok de livet av sønnen, hudlegen.

Men dramaet var ikke over ennå. Sverre Lindgaard, en motstandsmann med gode kontakter, ble arrestert og skulle avhøres i Bergstien. Tidlig om morgenen 13. januar ble han tatt og skulle avhøres og tortureres. Bilen han ble hentet i fikk motorstopp i det som i dag er Gågata. Han forsøkte å løpe fra politiet, men ble først skutt i ryggen og deretter med nakkeskudd i Nedre Torggate.

Igjen var nervene frynsete og Hjemmestyrkene visste at dette oppgjøret var over til en høy pris. Gestapo var psyket ut, Klaus Grossmann hadde fått sparken, mye på grunn av noen norske studenter som i flere uker hadde avlyttet hver eneste telefonsamtale ut og inn av kontoret i Bergstien.

Del dette:

Del dette:

Del dette: