Tidsvitnet Arve Wiborg er død

Arve Wiborg og undertegnede i forbindelse med markeringen på Vestskauen 31. mai i år. Bautaen i bakgrunnen, til ære for Vestskogjegerne ble avduket av Arves tante i 1970.
Foto: Karoline Frogner.

Kanskje det siste tidsvitnet fra Gestapos terrorregime i Drammen under krigen, Arve Wiborg, er gått bort, 87 år gammel.

Han var bare fem år gammel da Gestapo gjorde razzia i Arves barndomshjem i Engene 16. Erindringen av munningen på en sølvfarget pistol bar han med seg gjennom livet. Det var gestaposjef Hans Otto Klötzer som rettet våpenet mot lille Arve i det han søkte ly i sin mors fang. Hele natten tilbragte han i armene hos en trøstende mamma, mens tysk politi ventet på at faren, motstandsmannen, skulle dukke opp.

Denne, og mange andre historier, fortalte Arve da han medvirket til flere av de populære byvandringene fra okkupasjonsårene som ble arrangert fra høsten 2021. Da Arve var med, ble jeg redusert til statist. Tidsvitner husker detaljer, og Arve var dessuten en svært god formidler. Han fortalte med innlevelse, og folk lyttet med stor interesse hva han husket, hadde sett og opplevd.

Arve tilhørte en familie av motstandsfolk. Hans tante Sigrid Wiborg ble sambandssjef for Hjemmestyrkene på Strømsø, og hans onkel Finn Reidar Andersen tilhørte motstandsbevegelsens distriktsledelse før han ble skutt og drept i Hokksund i 1944.

Arves far ble torturert i kjelleren i Bergstien 55 og fikk varige mèn på grunn av det. Likevel var Arve klok nok til å forstå forskjellen på nazister og det tyske folk. Etter gymnaset ble han siviløkonom, utdannet i Tyskland. Deretter drev han et vellykket enmannsfirma som skipsmegler, før han på sine eldre dager ble politiker i hjemkommunen Asker, i Akershus fylkesting og rådgiver for Carl I. Hagen i Fremskrittspartiets stortingsgruppe.

Arve var en svært viktig kilde da jeg i 2021 utga boken om Ahlert Horns dagbok. Det handlet ikke bare om hans egne opplevelser. Han var også et leksikon for okkupasjonstiden i Drammen. Selv om han bodde i Asker og hadde sin yrkeskarriere i hovedstaden, opplevde jeg ham først og fremst som drammenser, alltid nysgjerrig og levende opptatt av lokalhistorie, med særlig fokus på okkupasjonstiden og sjøfartsbyen Drammen.

Viktigst for Arve var likevel familien, kona Elisabeth, de tre voksne barna og en stor flokk av barnebarn og oldebarn. Sist ankomne oldebarn ble født to dager etter Arves bortgang. Navnet på den lille gutten ga seg selv.

Et usedvanlig raust og kunnskapsrikt menneske har gått bort. For meg var han også en stor inspirator, og selv om han nå er borte, vil han alltid være med meg.

Ukjent sin avatar

Forfatter: Odd Myklebust

Skribent, byvandrer og historieformidler.

Legg igjen en kommentar

Oppdag mer fra Mykles.com: Om folk før oss

Abonner nå for å fortsette å lese og få tilgang til hele arkivet.

Fortsett å lese