Pukerud husmorlag, Kirsten Langbo og Barnetimen for de minste

Kirsten Langbo er et navn som godt voksne har et spesielt forhold til. Hun tilhørte en generasjon av svært talentfulle radiostemmer som trollbandt etterkrigsgenerasjonen til radioapparatene. Men visste du at hun testet sine ideer og små konserter på medlemmene i Pukerud husmorlag?

Barnetimen for de minste var et radioprogram som alle etterkrigsgenerasjonen av norske barn har et sterkt og inderlig forhold til. Å rusle inn i stua der radioapparatet sto, gjerne i pysj og med bamsen under armen, var et rituale i de tusen hjem, og de spennende stemmene film de mest rastløse ungene til å sitte «muse stille», som de sa, og drømme seg bort i en annen verden.

Det var et program kalt Barnetimen allerede i radioens barndom, men det var først i 1951 at det ble sendinger hver morgen. Thorbjørn Egner var den første som slo an tonen, og som med sin karakteristiske og lune stemme fortalte spennende historier som kunne strekke seg over flere dager. Innimellom fortellingene sang han egenkomponerte viser, og denne pakka ble helt uimotståelig.

Historien om Klatremus og Hakkebakkeskogen var så hysterisk morsom og spennende at ungene knapt fikk sove om kvelden. Og alle barn i Norge kunne Kardemommeloven: «Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre som man vil».

Hver lørdag var det ekstra gode sendinger, og det var den sendingen som alltid startet med ordene som fikk det til å sitre i små barnekropper: «Nå kommer barnetimen, nå kommer barnetimen, hysj, hysj, hysj … vær stille som mus».

Egner var den første i rekken av svært talentfulle radiostemmer og musikanter: Alf Prøysen, Anne-Cath Vestly, Vidar Sandbeck og et medlem av Pukerud Husmorlag, nemlig Kirsten Langbo.

Langbo ble landskjent da hun fra 1955 begynte å opptre i Barnetimen for de minste. Hun vokste opp på en storgård på Hadeland og beholdt den brede innlandsdialekten også etter at hun flyttet til Drammen, først til Åssiden og deretter Gulskogen.

Ett av hennes kjennetegn var at hun med munnen imiterte en trombonesolo i kjenningsmelodien “Bayersk polka” til sine barnetimer. Hun fortalte historier fra gårdslivet fra egen ungdom, skrev artikler for barn i Drammens Tidende, og reiste land og strand rundt med dukketeater. Hun spilte både gitar og piano og var en dyktig buktaler. En kvinne med mange talenter. Historiene sine pleide hun å teste ut for et kresent publikum i Pukerud husmorlag, der hun var et ivrig medlem. Det var først etter godkjennelse derfra at nasjonens barn fikk ta del i Kirsten Langbos fantasifulle verden.

På slutten av 1960-tallet flyttet hun hjem til Gran på Hadeland.