Det vennlige huset gjør comeback etter betong og brutalisme

Siewers-gården ble den kalt, møtestedet på hjørnet av Tollbugata og Strømsø torg. I hundre år var det små og større butikker her, verksted og stall i bakgården, leiligheter, liv og røre. Så kom brutalismen på 70-tallet og ødela det meste, men nå er drammenserne i igjen i ferd med å ta stedet tilbake.

Tollbugata 2 eller Strømsø torg 4 som er adressen nå, et godt eksempel på reparasjon av et bymiljø. En by skapes ikke først og fremst av arkitekter og byråkrater, men av menneskene som bor der. Historien om ett av Drammens mest sentrale adresser er fascinerende påminnelse om dette. Se først på ett av de første bildene av gården, fra 1914:

Bildet ovenfor er tatt fra Tollbugata. Garnutsalget var en del av en større forretningen som solgte stoffer, tøy og klær. Ved siden av en av flere spisesteder i gården, «Augustin kaffe og lunch.» Siewersgården var et typisk treff- og handelssted som oppsto etter at jernbanestasjonen ble anlagt på Strømsø på 1870-tallet. Folk kom til byen for å handle, og i kvartalet her kunne en få kjøpe det meste. Bønder som kom med jordbruksprodukter som de solgte på torget, kunne sette fra seg hestene i bakgården der det også var verksteder.

I gården var det også barbermester, en stor kafeteria og restaurant med muligheter for overnatting i etasjen over, musikkforretning og mye annet. Musikk var en fellesnevner for gården Olsens musikkforretning var kjent langt utenfor byens grenser, likeledes Jacobsens papirhandel. Det var kanskje heller ikke helt tilfeldig at Drammens legendariske viseklubb Capodasten startet i Siewersgården og holdt til der helt til bygget ble revet i 1972. Om kveldene kunne det høres livlig musikk fra gården, både fra musikere som virket der, og viseklubben som tidlig var en inspirasjon for visesangere lokalt og i hovedstaden. Bilden nedenfor viser hvorfor gården gikk under navnet Siewersgården. «Fredriksen & Siewers» (under markisene) var en populær klesforretning.

Siewersgården ble revet i 1972, og i stedet ble det såkalte CK-bygget reist i betong og sen-brutalistisk stil. Statens vegkontor. Fra 1950-tallet var brutalisme en vanlig stil for offentlige bygg. Det skulle være massiv betong, stilen var avvisende, kjølig og funksjonell. CK-bygget minnet om østeuropeisk kommunisme. Bygget var autoritært i uttrykket, noe som også var hensikten med brutalismen. Menneskene skulle føle seg små i møtet med det offentlige maktapparatet som tross alt bestemte. Siewersgården, som hadde vært en vennlig smil i bybildet, ble dermed det stikk motsatte:

Men så skjedde det noe. CK-bygget, eller Strømsø torg 4, har de siste tiårene gjennomgått flere endringer for å moderere brutalismen. Fasadene er endret, takterrasse er bygd, igjen er det åpnet for mat, musikk og mennesker. Siewersgården lever videre i et nytt skall. Igjen kan en høre musikk ut av vinduene. Det er igjen yrende liv i gården. Det handler om mennesker som tar byen sin tilbake.