Natteruggen, ble han kalt, den kraftige oldingen som sørget for ro og orden i området rundt Bragernes torg. Han hadde en autoritet som gjorde at selv den verste bølle lot være å yppe til bråk. Natteruggen var likt og respektert av alle. Alle hilste da de gikk forbi. Men vinteren i 1893 ble for kald, også får byens siste vekter.
Elias Andreassen het han, og fram til pensjonsalder var han en godt likt betjent på politivakta i Drammen rådhus. Allerede da var han på hils med hele byen. Da han gikk av som politibetjent hyret private gårdeiere og forsikringsselskapene ham som nattevekter. Han hadde sine nattlige runder der han sjekket at alt var i orden, om det forekom innbrudd eller tyverier, eller om det var brannfare noe sted. Han var byens siste vekter, etter den gamle måten, med lang stokk og sid frakk. Den eneste forskjellen fra den lange og gamle tradisjonen var at han slapp å rope hvor mye klokken var slagen. Det fortalte den nye Bragernes kirke.
Det siste livstegnet fra Natteruggen var ved ti-tiden om kvelden fredag 6. januar 1893. Da vekslet han noen hyggelige ord med et par forbipasserende i Nedre Storgate. Alt virket helt normalt. Natteruggen var som vanlig i godt humør og skulle starte på nattens vandringer, selv om han var blitt skrøpeligere den siste tiden og nærmet seg 80 år.
Det snødde tett, slik det hadde gjort i mange dager. Snøfonnene vokste opp langs husveggene. Brøytemannskapene fylte opp torget med snø fordi elva var tilfrosset og det var høye brøytekanter også langs elva. Morgenen etter oppdaget familien at vekter Elias ikke var kommet hjem, slik han alltid pleide. De slo alarm, og mange meldte seg frivillig for å hjelpe til. Men det var kommet enorme mengder snø, noe som vanskeliggjorde letingen.
Arbeiderveteranen Hans Johansen husket krisevinteren 1893 godt. Han husket at jula var som vanlig. Det var ikke spesielt mye snø da. De spiste mølje selve julekvelden, det var hovedmåltidet. De hadde ikke råd til juletre, men arbeiderungene ble sendt ned til Landfalløya kapell på første juledag for å oppleve juletreet som nådde helt til taket. Det var gjort klart til juletrefestene i romjula. Da begynte det å snø tett. Hans Johansen forteller:
«Særlig husker jeg vinteren 1893, da jeg var snaue sju år gammel. Snøen lå så høyt at den nesten dekket det vesle huset vårt. Vi måtte grave oss fram for å finne ved og vann, og vi greide ikke å ta oss vei til butikken. I bokstavelig forstand måtte vi berge oss sjøl. Alt måtte spares på, især mat og parafin.»
«I byens gater prøvde snøplogene forgjeves å holde åpen passasje. Snøen lå i to meters høyde, og redskapen gikk rett som det var i stykker. En dag leste vi i avisa at alle tog til og fra Drammen måtte innstille på grunn av snøfallet. Postgangen lå helt nede, og selv uret på Bragernes kirke hadde stanset. Snøen hadde kilt seg fast mellom viserne og skiva. Aldri hadde noe slikt skjedd i kirkens historie, kloke folk ristet på hodet.»
«Men verre var det med gamle Elias Vægter, også kalt Natteruggen.Han forsvant sporløst under en av vaktrundene sine en stormnatt inne i byen. Fem dager etter ble han funnet nede ved elvekanten, ihjelfrosset, med et lite snødekke over seg. Han måtte hogges løs med øks. Elias var den siste Vekteren i Drammen. Kirken var stuvende full da han ble begravd.»
Natteruggen, alias Elias Andreassen, ble funnet onsdag 11. januar ved 11-tiden om formiddagen. Det var slakter Hansen på Landfalløya som fant ham. Han hjalp til med snørydding nederst i Gjetergata da han fikk se et stivfrossent menneske som hadde forsøkt å søke ly med hodet inn i et kloakkrør. Det så ut som vekteren hadde forsøkt å søke ly for en fryktelig snøstorm som raserte byen.
Hans Johansen: «Den vonde vinteren skyldtes både snø og kulde. Fattigfolk ble særlig hardt rammet av kulda, og Drammens Blad foreslo ekstraordinære tiltak. I dag må det virke nokså rart at ingen av forslagene gikk ut på at det offentlige skulle bidra. Verken stat eller kommune ble den gangen oppfattet som ansvarlige for vanlige borgerers liv og helse. Stort sett var det altså veldedigheten som florerte. Det var «fest» for de fattige i bedehuset. Ofringen innbrakte 64 kroner og 28 øre. Diakonissene fordelte pengene blant de mest nødlidte. Det gjorde de på sin vanlige, fine måte, og for oss barn var de en slags engler som var ja kommet til jordas for å hjelpe alle som hadde det vondt.»
Mykles.com: Om folk før oss 