Stikkord: Tollef Bache

I dag dundrer trafikken forbi og folk enser knapt oasen på Landfalløya, men for 150 år siden var Bacheparken Norges kanskje aller fineste og påkostede landskapshage. Den var beundret og elsket av nasjonens kulturelle og økonomiske elite.

Historien til Bacheparken er fascinerende og inkluderer noen av 1800-tallets mest berømte, norske menn. Da Hans Nielsen Hauge, «det moderne Norge far,» trengte en betrodd venn i Drammens-området, falt valget på Tollef Bache, en kjøpmann og lensmann i Numedal. Bache bygde Fløya gård på Landfalløya som etter hvert ble overtatt av sønnen Niels. Han var trelasthandler, skipsreder og skogeier, og i besittelse av et enda større forretningstalent enn faren. Han bygde om praktgården og startet planleggingen av den rundt 80 mål store landskapshagen på slutten av 1840-tallet.

I 1850 var Niels Bache (1809-1870) i juleselskap på Ask i Ringerike. Der møtte han den unge og begavede kunstmaleren Hans Gude som allerede hadde malt første versjon av «Brudeferden i Hardanger», det nasjonalromantiske ikonet i norsk malerkunst. Bache og Gude likte hverandre. Bache hadde med seg tegninger over hagen han ville anlegge, og lurte på hva den nasjonalromantiske mester mente om den.

Hans Gude likte hagen. Noen gartner var han slett ikke, heller ikke landskapsarkitekt. Men han hadde noen forslag til forbedringer. Han ville gjøre hagen enda mer nasjonalromantisk, villere, med buktende kanaler, vannveier og stier som i en eventyrverden. Han så for seg en engelsk hage med trær, blomster og busker fra kontinentet. Han ville ha en paviljong som kunne dreies etter vær og vind, en svær gartnerbolig, et fasaneri – fasaner og ender.

Gude reiste sammen med Bache fra Ask til Fløya romjula i 1850. Det var bitende kaldt og snøstorm på sledeferden gjennom midtfylket. Gude skrev humoristisk til sin forlovede om den iskalde turen fra Ringerike til Drammen for å lage den varme og sommerlige parken. Snakk om kontraster!

I to dager var han på Fløya, en gård han syntes var aldeles praktfull, men han rakk ikke å så se mot til den, fordi han arbeidet intenst i to dager med å tegne om parken, slik han ville ha den. Hvert tre hadde han tegnet inn, og det var bare en liten flik av parken som han ikke rakk å gjøre å noe med før han måtte videre.

Parken ble slik Gude tegnet den. Vann ble hentet fra Landfalltjern og stiene og kanalene snodde seg rundt i parken, og på ett sted fikk den en kraftig sving som ble kalt for «Gudebukten», oppkalt etter han som tegnet den. Det også var et yrende dyreliv, med fasaneriet som utgangspunkt. Planter og trær ble hentet fra Nederland. En paviljong som kunne dreies etter vær og vind ble anlagt. To kunstige holmer ble bygd, en med navnet «Danmark» og den andre med navnet «Norge».

Det ble anlagt en brygge ut på Drammenselva der Niels Baches påkostede sjalupp med navnet «Drafn» lå, og den fraktet gjester opp og ned elven, ofte drikkende champagne, med levende musikk ombord. Dette var nasjonalromantikken i full blomst.

Da Randsfjordbanen åpnet og toget endelig kom til Drammen i 1866, var det selvsagt at festen ble lagt til Fløia og Bacheparken. Dit kom også den kunstinteresserte og festglade kong Karl IV og hans dronning Louise, og under polonesen var det kongen som førte fru Bache, i ført en snøhvit kjole. Den var prydet med en kameliablomst fra egen hage. Marinemusikken ble hentet fra Horten, kongeparet ble begeistret over de de fikk oppleve, og Bache satte Drammen på kartet.

Det gjorde han også året etter da Landfalløybrua ble åpnet og han inviterte til folkefest i gården og i parken. Det var stil over det Niels Bache gjorde, og den legendariske sjarmøren Kong Karl trivdes naturlig nok i et hus og i en hage som imponerte alle.

Bache var også en venn av dikterpresten i Bragernes på den tiden, teologen og folkeminnegranskeren Jørgen Moe. Han skilte mellom sin prestegjerning og den den rollen han hadde som forsker og forfatter. Derfor likte han å sitte og arbeide i toppen av tårnet som fortsatt er en del av Fløya gård.

Niels Bache sørget for at dikterpresten hadde alt han trengte, et stort arbeidsværelse, et soverom når han ville ta seg en pause og et kjøkken som var betjent av kokk og stuepike. Nederst i tårnet, i plan med hagen, var det en egen spisestue der han kunne spise middag, gjerne sammen med herren i huset.

Fortsatt er Bacheparken som et lite eventyr, selv om parken er bare ca en tredel av hva den en gang var. Da Rosenkrantzgata kom, ble den fantastiske parken bare en brøkdel av hva den hadde vært. Men ennå er parken verdt et besøk. Det er heller ikke vanskelig å forestille seg hvorfor Jørgen Moe likte å arbeide der. Han så helt sikkert for seg både huldre og nøkk og dansende alver langs kanaler og tjern i den vidunderlig vakre Bacheparken.