Stikkord: pisking

Om kvelden fredag 27. september 1833 stoppet en hest og vogn foran det ærverdige hotellet Scandinavie i Bragernes sentrum. Dette var endestasjonen for diligencen, altså hestetransporten, som gikk i fast rute mellom Bragernes og Kristiania. I dag er dette omtrent der Schwenckegata møter Nedre Storgate.

Ut av denne hestetransporten og inn  på hotellet gikk det to menn, den ene gammel og med skjelvende hender og den andre middelaldrende. Begge så eldre ut enn de faktisk var. De bestilte hvert sitt rom, de hadde vært her før. De nikket gjenkjennende til stabelen med gulnede aviser på både fransk, engelsk og tysk. Drammen var en internasjonal sjøfartsby.

Den eldste mannen skrev seg inn som August Anton Lædel. Han var fylt 70 og var tredje generasjon skarpretter i Kristiania. Han lengtet etter å bli pensjonert. Han har allerede søkt fritak for gjerningen som bøddel, og det irriterte han at han ikke allerede var blitt innvilget avskjed.

Den siste henrettelsen han besørget har han ikke har greid å fortrenge. Offeret skrek dødsangst fordi skarpretter Lædel måtte svinge sverdet flere ganger før hodet falt av. Han skalv slik på hendene at han greide ikke å holde eggen rett. Publikum gispet av forferdelse, og selv om halshugginger fortsatt var populær underholdning, var det begynt å heve seg røster om at barbariet måtte opphøre.

I Drammen var imidlertid skarpretter Lædel på et enklere oppdrag, og som alltid hadde han en medhjelper med seg. Bøddelknekt Ole Gulbrandsen var 45 år og bosatt på Enerhaugen i Kristiania.  Han var gift med barn, men kjent for å være en drukkenbolt.

Om de visste at byen var rammet av kolera et år tidligere vet vi ikke. Den fryktede sykdommen som altfor ofte endte i en smertefull død, hadde allerede krevd flere liv i den internasjonale byen Drammen. I september 1830 hadde kolera nådd Moskva, og derfra spredte den seg til Frankrike og Tyskland med tusenvis av døde i 1832.

Samme høst kom ei skute til Drammen, med smitte om bord. Smitten spredte seg over store deler av Østlandet. Drammen nedsatte en sunnhetskommisjon. Ingen visste hva sykdommen kom fra eller hva den skyldtes, men en antok at smitten kom med vannet. Derfor ble det ansatt et bud som skulle gå fra hus til hus for å advare mot elva og vannforsyning. Det gjaldt å drikke øl i stedet.

Dette budet var dyrlege Anders Olsen, som ble den første koleraepidemiens siste offer. Han døde 62 år gammel 22. januar 1833. Hans kone døde fire dager tidligere.

Tidlig om morgenen lørdag 28. september i 1833, spiste de to frokost på hotellet før de utførte oppdraget på Bragernes. Piskingen foregikk offentlig, på et torg eller en forhøyning, og fangen var forbundet til en påle eller en stein som ble kalt for «kak». Straffen var vanligvis 27 piskeslag etter Christian den femtes lov, og pisken var en bunt av kjepper eller kvist. 

Fangen, en tyv, ble dratt ut av arresten.

Fangen måtte tre hendene sine inn i løkker, og deretter ble han heist opp etter hendene, til føttene såvidt nådde bakken. Med bar overkropp ble han pisket til blods, mens hundrevis av tilskuere så på.

Etter piskingen gikk den gamle skarpretteren tilbake til hotellet og hvilte til hestetransporten brakte ham tilbake til Christiania og boligen i Pilestredet neste dag. Ole Gulbrandsen, derimot, var som vanlig tørst. Dette var en tid der det var kneiper, vertshus og kroer på hvert gatehjørne. Snydens ravet han fra knipe til kneipe, og da han våknet, var han fryktelig dårlig.

På hotellet antok de nok hva som kunne ha skjedd skjedd, fordi koleraspøkelset har ligget som en klam hånd over byen i flere måneder. Allerede i august året før ble losen Tønnes Larsen fra Svelvik smittet og døde. Noen måneder senere ble losen Knud Jensen fra Merket på Tangen samme skjebne til del. Det var ofte slik at losene først ble smittet når farlig smitte kom til byen fra mannskapet på seilskuter fra kontinentet eller England.

Ole Gulbrandsen kom seg ombord i hestedrosja til hovedstaden dagen etter, men det var også det siste han gjorde før han ble sengeliggende. Snart kom alle de fryktelige kjennetegnene som karakteriserte kolera: Kramper og voldsom og ustoppelig oppkast og diare som tømte kroppen for væske i løpet av timer. 

Hva er verst av pest eller kolera? Statistisk sett er svaret enkelt. Rundt 130.000 mennesker dør fortsatt hvert år av kolera, mens bare et par tusen dør av pest.

Men når du først blir syk, er det fryktelige valget mye vanskeligere. Døden oppsøker en kolerapasienten raskt, etter voldsomme smerter og kramper. Får du byllepest kan lemmene falle av før du dør, og med lungepest blir du kvalt i eget blod. Valget mellom pest og kolera er som ordtaket antyder, et valg ingen ønsker å ta.

Morgenbladet omtalte dødsfallet til Ole Gulbrandsen slik:

Bøddelknekt Ole Gulbrandsen var 45 år og en meget alkoholisert mann. Han bodde til leie i et lite hus på Enerhaugen med sin 60 år gamle kone, Anna. Boligen delte med flere familier, til sammen ni personer. Søndag 29. september kom den sterkt berusede bøddelknekten hjem etter utført oppdrag i Drammen. Med seg brakte han smitten fra den fryktede sykdommen. Bare noen dager, senere, torsdag 3. oktober døde Ole Gulbrandsen av kolera. Da hadde han rukket å smitte alle alle husets øvrige beboere, og som ild i tørt gress spredte sykdommen seg i hovedstaden. 

Morgenbladet, 1833

Den høsten døde over 800 av kolera i Kristiania og over 300 i Drammen. For landet som helhet, var tallet på døde over 2000. Blant de døde var det mange fattige og barn. Dette var den første av flere alvorlige koleraepidemier som startet i Drammen og som spredte seg til flere byer og bygder i hovedstadsområdet.

I Drammen er det fortsatt minner fra den tiden. Den lille vakre, navnløse parken som vanligvis går undre navnet Kirkegårdsparken het egentlig Nedre Bragernes kirkegård og beregnet som en kirkegård for kolerapasienter. I dag er det noen graver oppe i det ene hjørnet. Og ved Tangen kapell er det enda mennesker som kaller et felt med graver for «kolerastøkket», et begrep helt fra den tiden.