Stikkord: Kåre Magnussen

I desember i 1953 fikk folk morgenkaffen i halsen da de åpnet avisa, i Drammen, London og Buenos Aires. Nyheten om at en skapsprenger hadde brutt deg INN i Drammen kretsfengsel ikke mindre enn 20 ganger hørtes ut som en historie som var for god til å være sann. Menn sann, det var den.

Skapsprengeren Kåre Magnussen (23) ble verdensberømt, og i noen måneder smilte den lysluggete, unge mannen mot deg på forsider over hele verden. En amerikansk journalist beskrev historien som «den beste du noen gang har lest».

Alt begynte oppunder jul i 1953. Da tilsto Magnussen et tyveri på Star Maling- og lakkfabrikk på Lierstranda, et tyveri han tidligere har hatt vanntett alibi for. Han satt nemlig fengslet da tyveriet ble begått.

Langsomt kom den utrolige historien for en dag, den var så vanvittig at politiet først ikke trodde på den. Etterforskere oppsøkte cella til Magnussen. Den lå i første etasje inntil det som nå er gamle rådhus. Fra rådhuset sto ferdig i 1871 og fram til nytt fengsel ble bygd 90 år senere, var fengselet tilknyttet rådhuset, der det var plass til vel 40 celler.

Først ble etterforskerne beroliget, fordi det var ingen hull å finne i den lille cella, ingen fluktmuligheter. Altså var Magnussens historie bare en bløff for å gjøre seg interessant. Men så fortalte Magnussen at for å finne utgangen fra cella måtte politiet dra til side linoleumsgulvet. Det kunne trekkes til side ved å fjerne en list. Deretter saumfarte politiet tregulvet, for omtrent rett under hodeputa var det finskåret en kvadratisk lem i tregulvet. Derfra gikk det an å krype ned i luftekanalene i rådhuset.

Ved andre gangs inspeksjon fant politiet en lem og et hull ned til luftegangene under gulvet. Lemmen var så håndverksmessig perfekt utført at politiet tvilte på om den hadde blitt funnet, selv om gulvbelegget hadde blitt fjernet.

Det første de fant under gulvet, da de hadde fått lettet på lemmen, var et lager med margarinpakker. Hvorfor? Igjen måtte fangen rådspørres, og han hadde et greit svar: For å skjære hull i gulvet og gjennom muren, brukte han sag. Den ble tyvlånt og smuglet ut av fengselets verksted i 48 timer, akkurat lenge nok til at tyveriet ikke ble oppdaget. I løpet av disse timene skar Magnussen seg vei helt ned til sjakten under gulvet og videre fra fengselet og over til administrasjonsbygget. Imidlertid skapte det både friksjon og støy ved saging i mur. Derfor ble sagbladet smurt inn med margarin ved jevne mellomrom, smørpakker som var stjålet fra fengselets kjøkken.

Magnussen forklarte at han først ikke hadde andre intensjoner enn å flykte. Deretter fant han ut at rådhuset ga et brukbart utbytte. Han gikk fra kontor til kontor om nettene og nasket småmynt og jevnlig plyndret han kinokassa, som etter hvert ga et betydelig utbytte. Om kveldene hendte det at han brøt seg ut av cella bare for å kunne gå på kino. Han elsket filmer, og fra et kikkhull ved Saga kino kunne han få med seg kveldens kulturopplevelse, helt gratis.

Samtidig ble rømningene stadig mer utspekulerte. Det skyldtes at Magnussen krabbet stadig lengre i luftekanalene og fant veien helt ned til rådhusets kjeller i administrasjonsbygget. Der hadde vaktmesteren sitt verksted. Der var det verktøy nok til at han kunne slipe seg nøkler. Som en erfaren skapsprenger var det en gave. Med egne nøkler kunne han ikke bare låse seg ut og inn av rådhuset, han kunne jo begå brekk utenfor rådhuset, før han låste seg inn igjen etter endt tokt.

Dermed hadde han fri vei ut av fengselet og fri vei inn igjen, og samtidig hadde han det perfekte alibi. Bare en eneste gang fryktet han for på bli tatt. Det var da han stjal en sykkel for å komme seg ut til malingsfabrikken Star. På vei ut til Lierstranda, midt på natta, møtte han lensmann Willy Jensen i Lier, han som etterforsket saken. Da var han sikker på at spillet var over, men «Willy hadde nok tankene et annet sted, eller han trodde han så et gjenferd eller noe», forklarte Magnussen.

Etter at «utbryter-kongen» og «flukt-geniet» Magnussen (begge hederstitler i avisomtalene) hadde avgitt forklaring, måtte jo politiet ettergå den. Det var langt fra enkelt. Politiet fant den minste og spedeste etterforsker de kunne oppdrive, og sendte ham gjennom fluktgangene i rådhusets luftesystem, for å se om Magnussen hadde lagt igjen kontanter. Det hadde han, men poliet satt seg fast flere ganger, og oppgaven ble beskrevet som svært krevende.

Hvorfor tilsto Magnussen? Han begikk den tabben som de som begår «den perfekte forbrytelse» gjerne gjør: De begynner å prate. Han ville gjøre seg interessant overfor en medfange og fortalte at han var ute om nettene. Medfangen ante muligheten for å slipåpe tidligere ut dersom han tystet. Og dermed kom Magnussen i politiets søkelys.

Hvordan det gikk med Magnussen? Alle ble sjarmert av han. Han var veltalende og overbevisende i både politiavhør og selve rettssaken mot ham. Han poserte for pressen som hadde fått en ny yndling. Norsk Telegrambyrå (NTB) måtte ha egne folk til å betjene etterspørselen fra nyhetsbyråer over hele verden.

Kåre Magnussen ble dømt til to års fengsel. Da han kom ut begikk han et nytt brekk, men det skulle bli hans siste. Det var mange kvinner som skrev brev til Magnussen i fengsel , og ett brev gjorde et så sterkt inntrykk at Magnussen lovet å endre livsstil når han slapp ut. Det løftet holdt han. Han bosatte seg i Røyken og fikk etter hvert en stor flokk av barn og barnebarn.