Stikkord: Jørgen Moe

Julefeiring i gamle dager

Det var sognepresten Jørgen Moe som inspirerte drammenserne til å gi hverandre skøyter til jul. Det skjedde på 1860-tallet. Han oppfordret til fysisk aktivitet i romjula. Når isflata på Bragernes torg nå ligger nyvannet og innbydende, er det altså en stolt skøytetradisjon som holdes vedlike.

Moe, også kjent som folkeminnegransker og eventyrforfatter, var selv en god skøyteløper, og mente fysisk aktivitet var godt for både kropp og sjel etter dager med tung mat og mye øl. Dessuten lå jo elva der og fristet til aktivitet, lek og moro.

Omtrent samtidig med Moe, ca 1870, kom de første juletrærne inn i borgerskapets hus. Det varte enn noen tiår før de ble vanlige i arbeiderklassen. Så sent som rundt 1900 samlet barn av arbeiderfamilier seg på Landfalløya kapell, slik at de også kunne oppleve et pyntet juletre.

Men det ble feiret jul i Drammen lenge før det. På 1600-tallet var jula mange steder forbundet med fare, hekserier og overtro. Nissen var en litt skummel skapning som ikke bare ville folk godt. Heksene samlet seg i de mørkeste dagene i året. De fartet rundt på sopelimer, og det var høysesong for makabre hekseprosesser.

Drammen var en internasjonal havneby allerede tidlig 1600-tall. Inspirasjonen fra fornuftstid og utlandet hjalp byen til å kvitte seg med gammel overtro og middelaldersk tankegods. Mange hollendere var fastboende tidlig på 1600-tallet, og da London brant i 1666, kom også engelskmennene for å kjøpe tømmer og plank. Juleskikkene var derfor inspirert fra mange hold.

Norge var et underbruk av Danmark den gangen, og dansk jul på 1600 og 1700-tallet minnet ikke så lite om dagens julebuffet på hotellene. Byens borgerskap tok etter danskene. Julebaksten startet noen dager før jul, også for å gi juleduft i huset. Mange kaker som vi spiser nå, fantes også den gang. Strull, krumkaker, goro var populært. Det samme var vafler, honningkaker og lefser. I jula ble flatbrød byttet ut med lefse og det vanlige brødet byttet ut med hvitt mel av beste kvalitet.

Julekort fra 1800-tallet, da minnet om hekser på sopelimer fortsatt satt i minnet. Nissen var heller ikke helt god.

Det ble gjerne spist grøt tidlig på julaften. Noen spiste tre typer grøt, lagd av de tre typene korn: hvete, rug og bygg. Dette var både for å hedre vår herre som ga mat på bordet, men også bonden. Også fisk ble spist, til ære for fiskeren og Gud.

Selve julemiddagen inneholdt både gås og and for de fineste familier. Det var vanlig å spise med fingrene. Man skar av et stykke andebryst og dyppet dette i skåler med ulike typer krydder og blandinger, sånn som dagens dipp. Julemiddagen var også den eneste middagen i året der kokka i huset fikk sitte ved samme bord som herskapet.

Både hollendere og engelskmenn hadde i likhet med nordmenn svinekjøtt på bordet. Men det var gjerne villsvinet som ble foretrukket til jul. Tamgrisen var mer simpel kost. Hva så med den jevne drammenser? Juleøl har tradisjoner tilbake til vikingtiden. Vi vet om at bønder pliktet å lage mye juleøl, ikke bare til seg selv, men også naboer og «folk flest».

Nordmenn fastet gjennom hele adventstiden, noe som gjorde julaften til et etegilde, med mølje først og svin på ettermiddagen, i tillegg til lefse og kaker. Det ble også lagd sylte og annet pålegg av grisen, og det ble støpt talglys, slik at en kunne lyse opp i mørket. Lys var kostbart og måtte ellers i året spares på. På gulvene ble det strødd einebær for en friskere duft.

Gamle Drammen: Fra den gamle inngangen til Collett-gården (nå Home Hotel) og Børneasylet og Scheitlie-gården på den andre siden av gaten.

Det ble drukket ganske tett. To drammensprester på 1700-tallet, Hans Hammond og Peder Hesselberg, var begge bekymret for den tapte verdigheten som alkoholmisbruket medførte i mange familier. Folk var også svært overtroiske. Det var ikke uvanlig å dekke på til familiemedlemmer som var gått bort. Noen bar også halm inn på gulvet når julekvelden var over, slik at de levende sov på gulvet mens gjenferdene fikk de beste sengene. Vi vet ikke hvor utbredt dette var, men vi vet det forekom.

Julegaver var ikke vanlig før ut på 1900-tallet, og da gjerne selvlagde bruksgjenstander som en trengte i hverdagen, en strikket genser eller et par brukte ski. Vinterstøvler fra skomakeren var også populært.

Siste halvdel av 1700-tallet gikk det en vekkelse over byen. Herrnhuterne som de ble kalt, styrte mye av byens religiøse liv. Mange av de mest velstående i byen sluttet seg til denne pietistiske menigheten som heter Brødremenigheten på dansk.

Drammenserne dro til sine danske brødre for å bli opplyst i åndelige, pietistiske verdier. Dessuten dro de for å lære tysk, og de fant også fort veien til Herrnhuternes honningkakebakeri. Disse kakene, med sjokoladetrekk, lages ennå, i det samme bakeriet og med den samme, hemmelige oppskriften, Brødremenighetens hjemby Christiansfeld. Stor suksess i Drammen fra ca 1790, og fortsatt suksess i Danmark!

Landskapshagen som Hans Gude tegnet og Jørgen Moe beundret

Bacheparken, tidligere bejublet som en av landets vakreste hager. I dag er historien om den lite kjent.

I dag dundrer trafikken forbi og folk enser knapt oasen på Landfalløya, men for 150 år siden var Bacheparken Norges kanskje aller fineste og påkostede landskapshage. Den var beundret og elsket av nasjonens kulturelle og økonomiske elite.

Historien til Bacheparken er fascinerende og inkluderer noen av 1800-tallets mest berømte, norske menn. Da Hans Nielsen Hauge, «det moderne Norge far,» trengte en betrodd venn i Drammens-området, falt valget på Tollef Bache, en kjøpmann og lensmann i Numedal. Bache bygde Fløya gård på Landfalløya som etter hvert ble overtatt av sønnen Niels. Han var trelasthandler, skipsreder og skogeier, og i besittelse av et enda større forretningstalent enn faren. Han bygde om praktgården og startet planleggingen av den rundt 80 mål store landskapshagen på slutten av 1840-tallet.

I 1850 var Niels Bache (1809-1870) i juleselskap på Ask i Ringerike. Der møtte han den unge og begavede kunstmaleren Hans Gude som allerede hadde malt første versjon av «Brudeferden i Hardanger», det nasjonalromantiske ikonet i norsk malerkunst. Bache og Gude likte hverandre. Bache hadde med seg tegninger over hagen han ville anlegge, og lurte på hva den nasjonalromantiske mester mente om den.

Hans Gude likte hagen. Noen gartner var han slett ikke, heller ikke landskapsarkitekt. Men han hadde noen forslag til forbedringer. Han ville gjøre hagen enda mer nasjonalromantisk, villere, med buktende kanaler, vannveier og stier som i en eventyrverden. Han så for seg en engelsk hage med trær, blomster og busker fra kontinentet. Han ville ha en paviljong som kunne dreies etter vær og vind, en svær gartnerbolig, et fasaneri – fasaner og ender.

Gude reiste sammen med Bache fra Ask til Fløya romjula i 1850. Det var bitende kaldt og snøstorm på sledeferden gjennom midtfylket. Gude skrev humoristisk til sin forlovede om den iskalde turen fra Ringerike til Drammen for å lage den varme og sommerlige parken. Snakk om kontraster!

I to dager var han på Fløya, en gård han syntes var aldeles praktfull, men han rakk ikke å så se mot til den, fordi han arbeidet intenst i to dager med å tegne om parken, slik han ville ha den. Hvert tre hadde han tegnet inn, og det var bare en liten flik av parken som han ikke rakk å gjøre å noe med før han måtte videre.

Parken ble slik Gude tegnet den. Vann ble hentet fra Landfalltjern og stiene og kanalene snodde seg rundt i parken, og på ett sted fikk den en kraftig sving som ble kalt for «Gudebukten», oppkalt etter han som tegnet den. Det også var et yrende dyreliv, med fasaneriet som utgangspunkt. Planter og trær ble hentet fra Nederland. En paviljong som kunne dreies etter vær og vind ble anlagt. To kunstige holmer ble bygd, en med navnet «Danmark» og den andre med navnet «Norge».

Det ble anlagt en brygge ut på Drammenselva der Niels Baches påkostede sjalupp med navnet «Drafn» lå, og den fraktet gjester opp og ned elven, ofte drikkende champagne, med levende musikk ombord. Dette var nasjonalromantikken i full blomst.

Da Randsfjordbanen åpnet og toget endelig kom til Drammen i 1866, var det selvsagt at festen ble lagt til Fløia og Bacheparken. Dit kom også den kunstinteresserte og festglade kong Karl IV og hans dronning Louise, og under polonesen var det kongen som førte fru Bache, i ført en snøhvit kjole. Den var prydet med en kameliablomst fra egen hage. Marinemusikken ble hentet fra Horten, kongeparet ble begeistret over de de fikk oppleve, og Bache satte Drammen på kartet.

Det gjorde han også året etter da Landfalløybrua ble åpnet og han inviterte til folkefest i gården og i parken. Det var stil over det Niels Bache gjorde, og den legendariske sjarmøren Kong Karl trivdes naturlig nok i et hus og i en hage som imponerte alle.

Kunstmaleren Hans Gude (t.v.), forretningsmannen Niels Bache og dikterpresten Jørgen Moe (med krage) – tre menn med et sterkt forhold til Bacheparken på Landfalløya.

Bache var også en venn av dikterpresten i Bragernes på den tiden, teologen og folkeminnegranskeren Jørgen Moe. Han skilte mellom sin prestegjerning og den den rollen han hadde som forsker og forfatter. Derfor likte han å sitte og arbeide i toppen av tårnet som fortsatt er en del av Fløya gård.

Niels Bache sørget for at dikterpresten hadde alt han trengte, et stort arbeidsværelse, et soverom når han ville ta seg en pause og et kjøkken som var betjent av kokk og stuepike. Nederst i tårnet, i plan med hagen, var det en egen spisestue der han kunne spise middag, gjerne sammen med herren i huset.

Praktgården Fløya, med tårnet og Jørgen Moes arbeidsværelse til høyre.

Fortsatt er Bacheparken som et lite eventyr, selv om parken er bare ca en tredel av hva den en gang var. Da Rosenkrantzgata kom, ble den fantastiske parken bare en brøkdel av hva den hadde vært. Men ennå er parken verdt et besøk. Det er heller ikke vanskelig å forestille seg hvorfor Jørgen Moe likte å arbeide der. Han så helt sikkert for seg både huldre og nøkk og dansende alver langs kanaler og tjern i den vidunderlig vakre Bacheparken.