Stikkord: incest

16. februar 1699: Den aller mørkeste dagen

16. februar 1699, for akkurat 326 år siden, ble både far og datter halshugget og brent på Holmennokken. Det er kanskje den mørkeste dagen i Drammens historie, fordi vi burde visst bedre.

Holmen og byen i bakgrunnen. Byen er forandret, men Holmen og åsene er de samme. Til høyre sverdet som skarpretter Flyg sannsynligvis brukte. Han importerte det var Tyskland noen år tidligere. Det befinner seg i dag på Justismuseet.

Maren Ingvoldsdatter, var både forelsket og glad da hun giftet seg med skorsteinsfeieren på Bragernes, Niels Laurssen. Som en enslig mor var det ikke gitt at hun skulle bli godt gift. Byens feier var godt ansett. Han var bra lønnet og fungerte både som feier og rådgiver innen brannvern. Daglig var han rundt i byen og sjekket piper og ildsteder og ga råd om tegl i stedet for solbrent tømmer.

Særlig glad var hun fordi hennes datter fra et tidligere ekteskap, tenåringen Barbro Børgesdatter, også var så velkommen inn i den nye familien. De bodde «i Engen» står det i rettsprotokollen for Bragernes, det vil si langs dagens gate Engene et sted, som den gangen var litt utenfor sentrum, i landlige omgivelser, med gangavstand til byen.

Men da Maren døde ung i 1691, var det mye som forandret seg. Feieren trengte en ny kone, mente han, og tvang stedatteren inn i rollen som «reservekone». Ville hun ikke dele seng med han, ble hun slått og mishandlet. En gang hadde hun greid å rømme fra mishandlingen, men hadde ikke kommet stort lenger enn at hun hadde hoppet over et gjerde på eiendommen før stefaren innhentet henne og slo henne helseløs.

Da det første barnet ble født rett før jul samme år som moren døde, visste Barbro godt hvem som var faren. Skamfull oppga hun et falskt navn, «Johannes». Hun visste ikke etternavnet, hevdet hun, men sa han var en soldat. Da det neste barnet kom i 1697, var hun enda mer skamfull. Denne gangen oppga hun barnefarens navn til «drengen Syver Gudmundsen». Om dette var en reell eller oppdiktet person, går ikke fram av rettsboka. Der framgår det bare at hun har tilstått overfor byfogden at det er feieren som er barnefaren.

Jeg vil gjerne gå i døden for min forbrytelse, men jeg ber først om prest og nattverd slik at jeg får renset min sjels fortapelse

Barbro Børgesdatter (1699)

For Barbro ble livet og mishandlingen og forholdet til stefaren uutholdelig. Hun valgte derfor å betro seg til to nabokvinner i Engene, Ingeborg Olsen og Mari Pedersen. Hun la ikke skjul på noe til de to kvinnene som nok håpet og trodde på rettferdighet.

Det var det god grunn til fordi incest, eller blodskam som folk sa den gangen, ble ofte ikke straffet så strengt som datidens straffelov, Christian 5.s lov, sa. Den var inspirert av det gamle testamentet , Moseloven, som mente at blodskam var djevelens verk, og for å blidgjøre Herren og forhindre gjentakelse, så skulle både gjerningsmann og offer både drepes og brennes. Mot slutten av 1600-tallet var det flere eksempler der dommere hadde avvist gammeltestamentlig tankegods og benådet ofre.

Skisse av Drammen sommeren 1800. Dette er en unøyaktig skisse fordi kirkene er plassert feil og Holmen har aldri vært landfast med Bragernes. Skissen må være malt etter hukommelse, men sier likevel noe om hvordan byen så ut 1700-1800.

Her var det mange grunner til at den stakkars jenta burde fått samfunnets beskyttelse, men byfogd Peder Paulsen var en nådeløs mann. Han beordret både far og stedatter arrestert, og den stakkars Barbro opptrådte full av skyld og anger i rettsmøtet, selv hun ikke hadde gjort noe galt. Hun var bare et offer for to onde menn, feieren og byfogden:

«Jeg vil gjerne gå i døden for min alvorlige forbrytelse, men jeg ber først om prest og nattverd, slik at jeg kanskje får reddet min sjel fra evig fortapelse», sa Barbro til byfogden som etter et kort møte dømte både far og datter til døden og deretter brenning på Holmen. Den gangen var Holmen himmel og helvete, så å si, to holmer atskilt med en elv. Holmen eller Risgarden var park og badested, Tjuvholmen nærmest sentrum var rettersted.

Byfogden beordret tønner med ved for å lage et stort bål på Holmen, men skarpretter Nicolai Flyg var ikke fornøyd med det. Byfogden kjøpte derfor et fraflyttet tømmerhus som ble demontert og fraktet ut til Holmen, slik at bålet skulle synes over hele byen, slik at tilsvarende forbrytelser aldri mer skulle skje i Drammen.

Skarpretteren var fornøyd med oppgjøret. Han fikk stykkpris for henrettelser pluss 4 riksdaler for reise og opphold, da han bodde i Christiania og ti daler for hver henrettelse og halshugging, tilsammen 44 riksdaler. Kvitteringen kan ennå leses:

«Anno 1699, den 16. februari, har den kongelige majestets byfogd, monseigneur Peder Paulssen, betalt meg for å henrette to fanger med sverdet, og senere brenne legemene, samt for min reise, 44 riksdaler, hvorfor kvitteres. Bragernes 16. februari 1699, Nicolai Flyg.

Det er som om man kan kjenne kulden fra denne februardagen ennå.

Kvitteringen for utført oppdrag, dobbel halshugging og likbrenning, signert skarpretter N. Flyg, 16. februar 1699.

Daughter beheaded as victim of incest

On February 16, 1699, exactly 326 years ago, both father and daughter were beheaded and burned at Holmennokken, because of a incest. It is perhaps the darkest day in the city of Drammen’s history, because they should have known better.

Here, on the small island of Holmen in the Drammen river, the tragic execution took place. The sword that probably was used, to the right.

Maren Ingvoldsdatter, was happy when she married the chimney sweep at Bragernes, Niels Laurssen. As a single mother, it was not a given that she would be well married. The town’s chimney sweep was well regarded. She was particularly happy because her daughter from a previous marriage, the teenager Barbro Børgesdatter, was also so welcome into the new family. They lived «in Engen» it says in the court record, somewhere along today’s street Engene. At the time the house was a little outside the city center, in rural surroundings.

But when Maren died young in 1691 a lot changed. The sweeper needed a new wife, he believed, and forced his stepdaughter into the role of a wife.. If she didn’t want to share a bed with him, she was beaten and abused.

When the first child was born just before Christmas the same year as her mother died, Barbro knew very well who the father was. Ashamed, she gave a false name, «Johannes». She did not know his last name, she claimed, but said he was a soldier. When the next child came in 1697, she was even more ashamed. This time she gave the child’s father’s name to «the boy Syver Gudmundsen». Whether this was a real or fictional person is not clear from the court records. It only appears that she has confessed to the city bailiff that it is the chimney sweep who is the child’s father. For Barbro, life and the abuse and the relationship with her stepfather became unbearable.

In January 1699 she therefore chose to confide in two neighboring women in Engene, Ingeborg Olsen and Mari Pedersen. She made no secret of the two women who probably hoped and believed in justice. There was good reason for this because incest was often not punished as severely as the penal code of the time, Christian V’s law, said. New thoughts of crime and justice had arrived in several courts and several judges did not want to punish victims.

I accept to die for my serious crime, but I first ask for a priest and communion, so that I may be able to save my soul from eternal damnation.

But there was no mercy for Barbro. The judge told her that she had committed a great sin and had to die. Both father and daughter accepted the verdict, and the daughter said: «I accept to die to die for my serious crime, but I first ask for a priest and communion, so that I may be able to save my soul from eternal damnation.»

The execution took place at Holmen, a small island between the banks of the Drammen river. The judge and the executioner, Niels Flyg wanted to set an example. An old timber house was therefore torn down and broght to the small island. To make it easier to burn, the jugde ordered a lot of barrels of wood to burn together with the timber. Bothe the father and daughter were beheaded by sword and thereafter burned on a fire that could be seen for miles.

Sketch of the city of Drammen, made in the year 1800.

The executioner was satisfied with the match. He received a unit price for executions plus 4 riksdaler for travel and accommodation, when he lived in Christiania, and ten daler for each execution and beheading, a total of 44 riksdaler.   The receipt can still be read: «Anno 1699, on 16 February, the Royal Majesty’s town bailiff, Monseigneur Peder Paulssen, paid me to execute two prisoners with the sword, and later burn the bodies, as well as for my journey, 44 riksdaler, why is acknowledged. Bragernes 16 February 1699, Nicolai Flyg.

It’s as if you can still feel the cold from this February day.

The receit from the beheading.