Høsten 1944, da byen skalv av skrekk

For 80 år siden traff terroren Drammen på en måte som byen aldri har opplevd, verken før eller senere. Det var det endelige oppgjøret mellom Hjemmestyrkene og Gestapo som gjorde at blodet fløt på Bragernes.

Telefonavlyttingen av Gestapos kontorer i Bergstien 55 bidro til paranoia hos okkupanten. Bildet er fra sentralen på loftet på Høytorget.

I løpet av noen måneder for 80 år siden fant det sted et brutalt oppgjør mellom Hjemmestyrkene ledet av major Ahlert Horn og Gestapo-sjefen Klaus Grossmann. Flere ble drept og mange ble arrestert. Folk var livredde og våget knapt å gå utendørs.

Major Ahlert Horn flankert av tyskspråklige studenter som avlyttet Gestapo.

Bakgrunnen for blodbadet var to hendelser før jul i 1944. I slutten av november oppdaget tyskerne at hovedkvarteret i Bergstien 55 var telefonavlyttet. Paranoiaen spredte seg. Politimester Kåre Lindheim ble observert mens han livredd patruljerte nattestid utenfor hjemmet sitt i Kloptjernveien.

Gestapo-sjef Klaus Grossmann fikk flombelyst boligen sin og montert hønsenetting foran vinduene. Rusmisbruket i Gestapo-miljøet var helt ute av kontroll. Det fløt av alkohol, pervitin (methamfetamin) og morfin.

I desember ble motstandsmannen og småbarnsfaren Finn Arheim henrettet. Han var leder for kommunens folkeregister, og hadde hjulpet motstandsbevegelsen med å skjule navn for tyskerne. Drapet var ren ondskap. En rasende motstandsleder Ahlert Horn beordret gjengjeldelse. Den forhatte statspolititjenestemannen Odvar Brynildsen (22) ble likvidert utenfor boligen sin i Nedre Storgate 45 (på hjørnet av Søren Lemmichs gate) lørdag 6. januar kl. 16:45. To betrodde milorg-karer ventet på at han gikk ut av boligen sin, og på gatehjørnet ble han drept av kuler fra begge motstandsmennene.

Flere kjente drammensere ble arrestert som gegen-terror. Det var blant andre en fabrikkeier, to disponenter, fire ingeniører, en overlege og kjente menn i bybildet som seilmaker Peter Høeg, presten Knut Mollestad og ligningssjefen Hans Nielsen. Byen holdt pusten. Ville de bli henrettet?

I mens pågikk en klappjakt på de to som likviderte Brynildsen. Men tyskerne var redde. De møtte hatefulle blikk. Da en patrulje med nordmenn i tysk tjeneste jaktet på to menn i Søren Lemmichs gate natt til 10. januar gikk det galt. Politimannen David Haug ble skutt i ryggen av kameraten Knut Meland. Han døde på stedet.

Grossmann ombestemte seg. Han løslot de arresterte og utstedte i stedet arrestordre på overrettssakfører Georg Resch, styregrossist, kulturpersonlighet, styreleder i Drammens Teater og tidligere ordfører. Kanskje den mest respekterte av alle drammensere. Han skulle henrettes for å sjokkere drammenserne og tvinge dem til lydighet.

Det gikk fryktelig galt. Grossmanns venn og kollega Ernst Nickerl, «gorillaen» som han ble kalt, fikk oppdraget. I politiavhøret av Nickerl etter freden står det:

«Grossmann, som nettopp var kommet hjem fra Oslo, ba Nickerl om å begi seg til Resch’ hjem, arrestere denne, bringe ham utenfor huset og skyte ham et sted der det var passende. Sammen med gestapisten Reissmüller foretok han arrestasjonen av dr. Resch som var gått til sengs da de kom for å hente ham. Etter at Resch hadde fått se Nickerls ID-papirer, fulgte han med. De gikk til fots til Bergstien 55, der han ble ført inn i garasjen. Mens han gikk bortover gulvet i garasjen ble han skutt ned av avhørte Nickerl med en salve på 3 skudd fra maskinpistolen. Nickerl fremholder meget sterkt at det ikke på noen måte kunne være tale om at Resch kunne vite hva som var i ferd med å skje.  Skuddene mot ham kom helt overraskende, og mens han hadde ryggen til Nickerl. Reismüller hadde først tilbudt seg å skyte dr. Resch, men Nickerl sa at han ville gjøre det.». (Fortsettelse under bildet)

Ernst Nickerl

«Etter dåden ble liket dekket til, og Nickerl oppsøkte Grossmann og meddelte ham at hans ordre var utført. Neste morgen ringte politimester Lindheim til Grossmann og fortalte at fru Resch hadde henvendt seg til ham med forespørsel om hvorfor hennes mann var blitt arrestert av Sipo kvelden i forveien. Nickerl fikk straks beskjed om denne samtale, og så at Grossmann var meget bestyrtet. Han sa da at det ikke var dr. Resch som skulle ha blitt skutt, men advokat Resch og ba om å få se den lappen Nickerl hadde fått kvelden i forveien. Denne ble funnet og der sto det «dr. Resch, Strøtvetveien 17.»

Grossmann rev da lappen i stykker og sa at det var en forferdelig feil som var blitt begått. Like etter reiste Grossmann til Oslo eter å ha avslått et tilbud fra Nickerl om at han skulle ta på seg all skyld for det passerte. Senere fikk Nickerl rede på at denne feilen var årsaken til at Grossmann ble fjernet fra Drammen.»

Gestapo hadde altså i paranoia og rus drept feil mann. I stedet for advokaten tok de livet av sønnen, hudlegen.

Men dramaet var ikke over ennå. Sverre Lindgaard, en motstandsmann med gode kontakter, ble arrestert og skulle avhøres i Bergstien. Tidlig om morgenen 13. januar ble han tatt og skulle avhøres og tortureres. Bilen han ble hentet i fikk motorstopp i det som i dag er Gågata. Han forsøkte å løpe fra politiet, men ble først skutt i ryggen og deretter med nakkeskudd i Nedre Torggate.

Igjen var nervene frynsete og Hjemmestyrkene visste at dette oppgjøret var over til en høy pris. Gestapo var psyket ut, Klaus Grossmann hadde fått sparken, mye på grunn av noen norske studenter som i flere uker hadde avlyttet hver eneste telefonsamtale ut og inn av kontoret i Bergstien.

Noen sentrale adresser i januar 1945. 1: Øvre Storgate 6, Hjemmestyrkenes HQ. 2: Rådhuset, kontorer for NS-ordfører, politimester og kretsfengsel. 3: Bergstien 55: Gestapos HQ og åsted for drapet på dr. Resch. 4. Høytorvet, telefonavlytting. 5: åsted for drapet på Sverre Lindgaard. 6 og 7: Børsen, Gestapofengsel i bakgården og der «Norges viktigste spion» holdt til. 8: Schwenckegata 5, NS sine partilokaler. 9: Boligen til advokat Resch som skulle vært henrettet. 10: Nedre Storgate 45 og hjørnet mot Scwenckegata: åsted for drapene på Odvar Brynildsen og David Haug.

Psyket ut Gestapo med telefonavlytting

Inge Isaksen ved skrivebordet og avlyttingsapparatet i loftsetasjen på Høytorget. Avlyttingen kunne vært hentet fra en spenningsroman.

Telefonavlyttingen av Gestapo-hovedkvarteret i Drammen kunne vært hentet fra en Ken Follett-roman. Da alt var som mørkest, kom noen på en genial idé. Den viste seg å være mye mer effektiv enn noen hadde forestilt seg.

Sommeren 1944 øynet mange håpet om fred. Landgangen i Normandie endret krigen. Men i det okkuperte Norge var det ennå langt mellom lyspunktene. Selv generalene på kontinentet var bekymret for Norge. For tenk om de rundt 250.000 tyske soldatene bet seg fast på norsk jord etter at kontinentet var falt? «Festung Norwegen» ble dette skrekkscenariet kalt.

I Drammen var det nitrist sommeren 1944. Distriktssjef Ahlert Horn som ellers aldri reiste fra byen, tok sommerferie i leid hytte i Sandebukta for å trekke inn frisk sjøluft. Hva skulle han finne på? Våren og forsommeren hadde vært blytung. Hans aller nærmeste, Finn Reidar Andersen, var skutt og drept av NS-lensmannen på Eiker i mai. 9 studenter som han følte spesielt ansvar for, var arrestert og henrettet av tyskerne. Hans adjutant, Lars Trægde, måtte flykte til Sverige fordi tyskerne var på sporet av ham. Klaus Grossmann var i ferd med å vinne den innbitte tvekampen mellom Gestapos leder og Hjemmestyrkenes leder.

Distriktssjef Ahlert Horn.

Da Horn kom hjem til Drammen etter ferien, var han rådvill. Ledelsen for distriktet besto i praksis av bare to mann, ham selv og hans nye høyre hånd, Birger Palm, etter at de andre hadde falt fra. Horn og Palm skulle lede en voksende hær på snart 3000 mann. Det var umulig.

Da Horn befant seg helt i kjelleren, kom det en melding om at telefonsjefen i Hjemmestyrkenes gruppe på Bragernes ville møte toppledelsen. Erling Gundersen hadde allerede gjort en fremragende jobb med å forbedre internkommunikasjonen. Det gamle systemet med lapper og kurérer var i stor grad blitt erstattet av et telefonsystem med egne telefonlinjer. Det fungerte utmerket.

Ideen og planen Gundersen presenterte for Horn og Palm var rett og slett å avlytte Gestapos hovedkvarter, alle samtaler ut og alle inn. Da ville man få en rimelig god oversikt over hva tyskerne tenkte og planla, og ikke minst tilgang til all dialog mellom Dienstelle (tjenestested) Drammen og Gestapos hovedkvarter på Victoria Terrasse.

Horn forsto umiddelbart hva dette betydde. Ideen var ikke bare god, den var enkel og genial, særlig da Gundersen fortalte hvordan linjene kunne legges for at det i alle fall ville ta lang tid å finne ut av hvor avlyttingssentralen var. Han ville bruke lange sløyfer med telefonledninger, flere hundre meter, som gikk på kryss og tvers, under og over, i svære tugger, som et fiskesnøre som har floket seg fullstendig. Å finne ut av dette kaoset ville i praksis ta så lang tid at man uansett ville kunne områ seg, og evakuere.

Det mest kompliserte var at avlytterne måtte forstå tysk tilnærmet flytende, på mellomfags eller hovedfags nivå. Det tok litt tid, men i løpet av en måneds tid hadde Horn rekruttert unge studenter, unge menn og kvinner som lyttet og noterte ned hvert ord som ble sagt. Disse avskriftene ble igjen brakt til Horn som hadde stående ordre om å sende de siterte telefonsamtalene rett til etterretningstjenesten i Stockholm. Det gjorde han, men i strid med ordre beholdt han et kopisett selv, som gjør at alle disse samtalene kan leses på Hjemmefrontmuseet i Oslo.

Den første avlyttingssentralen ble etablert i Konnerudgata 10A på Strømsø og fikk navnet Tally (tal+lytt). Dette var en privat leilighet som var i daglig bruk. Eieren var en sindig, singel kar med patriotisk sinnelag. Det ble plassert et forheng i leiligheten, og avlytterne satt bak dette. Men da en av dem, Eva Isaksen, en kveld gikk hjem etter endt økt, hørte hun tyske stemmer i oppgangen. Lynkjapt kastet hun nøkkelen i en søppelsjakt. Distriktssjef Horn forsto da at denne plasseringen var for risikabel og flyttet dermed Tally til kjelleren på Drammen sykehus. Der hadde han allerede et godt samarbeid med to sykepleiere, Anna Gislefoss og Astrid Frenning, som allerede i 1940-41 etablerte et hemmelig og fullt utstyrt feltlasarett i kjelleren. Dette var to driftige damer som drev en hemmelig motstandsgruppe, «Gruppe Sol» som gjennom hele krigen hadde hjulpet motstandsfolk og jøder mot forfølgelse. De var beskyttet på sykehuset av sjefslegen, kirurgen Knud Nicolaisen som også foretok operasjoner på dette lasarettet, samt sykehusdirektøren som var en venn av Horn. Gislefoss, Frenning og Nikolaisen hadde alle erfaring fra Vinterkrigen i Finland der de deltok som frivillige for Røde Kors.

Tally 1. Foran fra venstre: Målfrid Halvorsen, Arne Sten Amundsen, Ahlert Horn, Erling Gundersen, Eva Isaksen.
Bak fra venstre:
Inger Dehli, Inge Isaksen, Elin Gleditsch, John Erik Bache, Rigmor Dragseth, Tord Wikborg, Soss Eggen og Gerd Stensvang.

Tally ble en umiddelbar suksess. Imidlertid forsto tyskerne ganske fort at de ble avlyttet. Først trodde Horn at det var dårlig nytt. I virkeligheten ble det motsatt. Vissheten av å bli avlyttet og overvåket gjorde at Gestapo i løpet av noen uker denne høsten og vinteren rett og slett ble psyket ut.

Bedre ble det ikke da Tally2 ble opprettet på Høytorget på Bragernes, i loftsetasjen der. Denne stasjonen avlyttet politikammeret og alle stornazistene i byen. Horns folk ute i byen kunne fortelle om et miljø knyttet til Gestapos hovedkvarter som var preget av panikk. Politimester Kåre Lindheim bodde i Kloptjernveien i utkanten av byen. Han hadde montert hønsenetting foran alle vinduer i boligen, vært observert full på jobb og hadde vært ute midt på natten med revolver i hånden for å lete etter motstandsfolk i hagen.Politimester Lindheim flyttet kontoret sitt i rådhuset, slik at han ikke lenger hadde utsikt mot gaten. Han var blitt paranoid og bare ventet på et attentat.

Også Gestapo i Bergstien 55 monterte hønsenetting foran vinduene. Gestaposjef Klaus Grossmann var sjelden edru på denne tiden. Han drakk cognac og pøste på med pervitin (metamfetamin) for å holde koken og morfin for å sove. Han var likblek i ansiktet og en skygge av seg selv. Ute i byen ble det rapportert om nervøs stemning. En pågripelse av en motstandsmann i desember endte med at motstandsmannen kom seg fri, mens en NS-politi skjøt og drepte en kollega. Det ble rapportert om tilsynelatende umotiverte drap med tyskere involvert både ved Strømsgodset kirke og på Drammen jernbanestasjon. Da gestaposjef Grossmann i amfetamintrus arresterte feil mann som ble skutt i garasjen hans 8. januar i 1945, var det slutten. Grossmann ble avskjedighet.

Tally 2. Foran fra venstre: Arne Sten Amundsen, Ahlert Horn og Erling Gundersen.
Bak fra venstre: Else Torgersen, Inge Isaksen, Kari Nilsen, Lillian Onsager, Lille R. Rosenvinge, Erna Mattson og Solveig Gulbrandsgård.

Horn og Grossmann kjente hverandre. Grossmann var kunde i Horns elektriske forretning i Øvre Storgate 6. Horn hadde solgt mange radioapparater til tyskerne, og var på hils med Grossmann. Da Grossmann ble sendt ut av byen, kunne Horn puste lettet ut. Få måneder tidligere sto han overfor en «Mission impossible», en umulig oppgave. Nå hadde han vunnet. Han hadde psyket ut okkupanten og Gestapo. Det skjedde knapt noe annet sted i noen by som tyskerne okkuperte. Og når han leste meldingene om samtaler som fant sted, så forsto han at det kom aldri til å bli noe «Festung Norwegen». Okkupanten ville bare hjem.

Hvordan avlytterne opplevde dette? Nervepirrende. De mest ubeskyttede satt på Høytorget, med kort vei til Bergstien, ubevæpnet og ubevoktet. Dessuten var de et sted som tyskerne hele tiden var på utkikk etter, steder med folk ut og inn, folk som ikke bodde der. Det var selve kjennetegnet på et motstandsreir. Men det gikk heldigvis bra.

Du kan lese mer om Gestapo i Drammen her.

Det var i loftsetasjen i bygningen bak meg her at motsandbevegelsen avlyttet fienden. Det gjøre Gestapo og politi-toppene paranoide.