Stikkord: Flisebekken

Bykart over Desiliteren på Strømsø, en småbåthavn i sentrum

Desiliteren var en populær småbåthavn som dette hageselskapet nyter synet av.

På bildet ovenfor er det hageselskap ved Desiliteren, der det nå bygges leiligheter vegg i vegg med Tollboden Home Hotel. Boligprosjektet viderefører det gamle kallenavnet fra 1870-årene.

Nå er det bare en flik igjen av Desiliteren, mens det opprinnelig var en grunn bakevje som strakte seg fra hotellet og nesten helt til Webergs gate i nærheten av Brunosten, et annet Petter Stordalen-hotell. Offisielt het den trange og grunne evja egentlig Webergspollen, men alle kalte den Desiliteren.

Desiliteren oppsto tidlig på 1870-tallet da det ble bygd en molo for skinnene til den nye Drammenbanen. Det er tvilsomt om noen i det hele tatt tenkte på småbåthavn da de la jernbaneskinnene på en steinfylling i elva, men faktum var at Drammen fikk en populær og velbrukt småbåthavn helt av seg selv og uten å løfte en finger.

Sommernetter kunne en høre latter og sang fra småbåtene der det var fest, dans og moro. Det var trekkspill og felespill på brygga, og folk kom langveisfra for å få med seg sommerfestene langs Desiliteren. Her møttes folk fra Hokksund til Holmsbu. Gikk en tom for noe, kunne en bare rusle til kneipene i sentrum. Det var aldri langt til neste fest.

Desiliteren hadde sin storhetstid i første halvdel av forrige århundre. Etter hvert som byen vokste, var det behov for arealer. Desiliteren lå der fristende og ubrukt for utbyggere og kommuneingeniører, og i slutten av 1950-tallet var området på det nærmeste fylt igjen. Båtfolket protesterte, men måtte snart innse at slaget var tapt.

På bildet nedenfor, som trolig er tatt i begynnelsen av 1920-årene ser vi innover i Desiliteren, altså i retning Strømsø torg. Her ser vi seilbåtene ligge tett. Bildet er tatt med vidvinkel, slik at Desiliteren framstår som bredere og større enn den virkelig var.

Kartet nederst fra 1906 viser tydelig Desiliteren slik den framsto før gjenfyllingene begynte. Vi ser Holmen (på kartet kalt Møllerholmen) som på den tiden var skilt fra badestedet Risgarn som hadde en praktfull badestrand med hvit sand. Risgarn har en lang molo bygd av steiner, bjørk og bjørkeris (Risgarn eller Risgjerdet, navnet går helt tilbake til 1600-tallet da Strømsø havn ble anlagt, og moloen ble bygd for å hindre at sand fylte skipsleia.)

Vi ser også Tollbodøya, på kartet rett til høyre for Holmen. Den var en øy eller en holme på denne tiden. Fortsetter vi blikket i retning bybrua, så ser vi Desiliteren, med litt forstørret. Vi ser den begynner omtrent der Strømsø kirkegård er, og den når nesten fram til jernbanestasjonen.

Rett utenfor «forstørrelsesglasset» ser vi en svart strek som ender opp rett i nærheten av bybrua. Det er Flisebekken, en del av et system med bekker og elv som skilte området fra fastlandet. Derfor navnet Strømsø eller Strømsøy.

Flisebekken, åpen kloakk gjennom Strømsø

Schultzgate, Strømsø med hvitmalt bru over Flisebekken, ca 1860. (Foto: Byarkivet, Drammen kommune)

Dette fotografiet kan være det eldste vi kjenner fra Strømsø. I midten av bildet ser vi den hvitmalte Flisebroen over Flisebekken, og huset til høyre for brua ble revet i 1872. Bildet er mest sannsynlig tatt på 1860-tallet, og fotografen står omtrent i krysset Schultz gate /Eliesons gate, med kameraet vendt i retning Strømsø torg. Schultz gate 14 til venstre og uteserveringen på Kings Arms er med andre ord rett bak fotografen.

Som vi ser er mye annerledes og gateløpene var ikke som i dag. Schultz gate het den gangen Mellomgata og fortsatte helt til Grønland. Der vi ser brua, var adressen Grønland 3 og huset nederst på bildet var Grønland 5.

Strømsø den gangen, fra torget til Rundtom, besto av tre parallelle hovedgater. Nærmest elva lå Framgata, og så var det Mellomgata og Bakgata som gikk omtrent der Tordenskiolds gate går i dag. Fintfolk, embetsmenn handelshus og sjøboder holdt til langs Framgata eller Tollbugata, mens håndverkere og arbeidere bodde langs Mellomgata og Bakgata.

Det er dette arbeiderstrøket vi ser her. Da bildet ble tatt, var det ennå få fabrikker i Drammen. Fabrikker var et nyord som representerte noe nytt og moderne. De fleste arbeiderne jobbet enten på sagbruk eller på havna. Rundt 1870 var det 12 sagbruk som hadde rundt 600 ansatte, og det var rundt 300 skip som tilhørte Drammensredere. I 1880, da Drammen rundet 20.000 innbyggere, var det ca 300 fabrikkarbeidere i Drammen, de fleste knyttet til den nye papirindustrien på Grønland.

Flisebekken gjennom Strømsø er det ingen drammensere som husker lenger. Den ble lagt under jorda i 1910 og 1911. Den kom fra Austad skog og hadde sitt løp i retning Rundtom, der den delte seg. Det ene løpet krysset Havnegata og rant ut i fjorden, mens det andre gikk langs det som i dag er Bjørnstjerne Bjørnsonsgate, og så ned til Schultz gate, på oppsiden av torget og over det som i dag er rundtkjøringen nederst i Konnerudgata. Deretter krysset den bakgården/ bakhagen til Central Hotel før bekken rant ut i fjorden omlag 100 meter ovenfor Bybrua.

Det høres jo koselig ut med en liten elv gjennom Strømsø, men i praksis var Flisebekken eller Lilleelva som den også ble kalt, alt annet enn idyll. Den kom rennende fra Rundtom og ble gjerne kalt Lilleelva. Det pussige var jo at Lilleelva og Drammenselva rant hver sin vei, i alle fall det meste av året. Da det var stor vannføring, som i vårløsninga, presset Drammenselva vannet tilbake, slik at Flisebekken snudde i retning Rundtom.

Flisebekken rant i 2-3 meters bredde lang Bakgata og Mellomgata. Den snodde seg i folks bakgårder, som gjorde at folk brukte den til å tømme matrester, utedoer og potter. Den var i praksis en åpen kloakk som store deler av året var en stinkende helserisiko. Råtten kål, rottelik, søppel og urin stinket slik at folk måtte ha vinduene igjen på sommerstid.

Verre var det at unger synes jo rennende vann er spennende uansett, slik at Flisebekken ble en stadig større helsefare. Den var en rennende smittebombe da befolkningen økte raskt rundt forrige århundreskifte. Det var også derfor Drammen kommune nedla et betydelig arbeid for å lukke elva gjennom Strømsø, og siden er det ingen som har savnet den.