Stikkord: Englemakerskene

I juli 1900 startet en etterforskning ved Drammen politikammer som skulle ryste Norge i grunnvollene.

Saken startet ved at en fortvilet far henvendte seg til politivakta i det nåværende rådhuset på Bragernes. Hans sønn Rudolf var sporløst forsvunnet. Rudolf skulle vært tatt hånd om av en Drammens-kvinne som hadde oppgitt navnet madam Clausen og Smithestrøm gård som adresse, men Rudolf og kvinnen var verken der eller i husene rundt den gamle herregården.

Avhøret av faren gjorde at politiet slo alarm. Foreldrene til lille Rudolf var arbeidsledige og hadde mistet huset, men var likevel ikke fattige nok til å få kommunal hjelp. De var derfor nødt til å ta det grusomme valget som mange andre i samme situasjon måtte gjøre, å gi bort barna for en kortere eller lengre periode. Rundt 1500 barn, bare i Oslo, ble gitt bort på denne måten.

Rudolfs far fortalte til politiet at han kom over madam Clausens navn via en avisannonse. Etter å ha møtt henne var Rudolfs foreldre overbevist om at guttungen ville få det godt hos henne. Hun var en pen og dannet kvinne på vel 30 år, velkledd og med gode manerer. Hun var selv mamma til to barn, men hadde hjerterom til flere, hadde hun sagt. Hun var overtalende og overbevisende. Hun bodde i et pent strøk i Drammen med både en lystgård og en herregård, fortalte hun. Hun var velstående og kanskje til og med Rudolf kunne arve henne, hadde hun smilende sagt. Rudolfs mamma og pappa ga et godt signalement av kvinnen. Dermed hadde politiet flere spor å gå etter.

Sporene førte politiet til Anna Mathea Johansen, født i 1865. Hun var altså 35 år sommeren 1900. Dermed visste politiet hvem madam Clausen egentlig var, og sporene pekte etter hvert i retning av en adresse på Nordstrand i Kristiania.

Da politiet dro til denne adressen fant de lille Rudolf. Anna Johansen innrømmet at hun hadde oppgitt feil navn og feil adresse. Lille Rudolf var svekket og mager, men foreldrene overlykkelige over at familien kunne gjenforenes. Dermed var denne saken løst, men politiet satt igjen med en følelse av at denne saken inneholdt noe mer. Etterforskningen utover den høsten viste at de bare hadde avdekket toppen av isfjellet.

Anna bodde sammen med en venninne på Nordstrand. Begge oppga at de hadde vært pleiemødre for flere barn, noe som ble bekreftet gjennom flere annonser i avisene. Da det også ble funnet et skjult barnelik hjemme hos dem, ble begge siktet for mord. 

Huset på Nordstrand var et åsted der flere barn hadde avgått ved døden. Det bodde i alt tre kvinner på adressen, og alle hadde vært pleiemødre. Det var imidlertid «madam Clausen» og hennes venninne som hadde drevet pleiemødre-virksomhet i stort omfang, og på flere adresser i hovedstaden. Den tredje kvinnen var kjæreste med Anna Matheas lillebror, også han fra Drammen, men hun hadde en perifer rolle.

Politiet konsentrerte derfor etterforskningen om Anna Johansen og hennes venninne. Hvis omfanget var så stort som politiet fryktet, måtte disse kvinnene hatt hjelp til å kvitte seg med barnelikene. Det viste seg at en slik kvinne fantes. Hun het Pauline Olsen og var den som hadde tatt imot de døde eller døende barna og kvittet seg med dem på ulikt vis.

Politiet gjorde så enda et makabert funn. Hjemme hos Pauline ble det funnet enda et dødt barn, pakket ned i en sekk. Pauline opplyste at denne fire år gamle jenta var sterkt forkommen da Anna hadde kommet med henne. Pauline hadde gitt barnet eter og sprit for at hun skulle dø, men da hun ikke døde, var hun blitt druknet i en balje. Pauline forklarte først at Anna hadde hjulpet henne med å drepe barnet, men hun gikk deretter fra denne forklaringen. Da hevdet hun å være alene om barnedrapet.

Det var Anna Johansen fra Drammen som var lederen i ringen av pleiemødre som på folkemunne ble kalt for «englemakerskene», kvinnene som lagde engler av små barn. Hun hadde drevet de to andre med jernhånd, mente politiet, og de våget ikke å si henne imot. De to andre hovedtiltalte, beskrev Anna som en kald og kynisk person som utelukkende var opptatt av penger.

Barna døde fort etter at Anna tok dem i pleie, ofte etter bare noen få uker med underernæring og psykisk mishandling. Barna ble gitt øl og skummet melk for å påføre dem diaré, slik at de raskt tørket ut. Pauline forklarte at da hun mottok barna fra Anna, hadde de knapt hud på kroppen og med store, åpne sår. De luktet av eter eller nafta og alkohol.

Anna forklarte at hun var mor til to barn, begge født utenfor ekteskap. Hun hadde tatt til seg pleiebarn av økonomiske årsaker, først som en månedlig sum, og deretter som et engangsbeløp. Hun nektet for å ha begått drap, men forklarte at barna var syke og underernærte allerede da hun tok imot dem, og at det ikke lot seg gjøre å redde dem. Hun beskrev i detalj hvordan hun hadde kokt smukker og hatt det renslig hjemme hos seg, noe som ikke stemte. Hun innrømte også å ha tatt betalt for enkelte pleiebarn, selv etter at de var døde, og at hun hadde unnlatt å melde barna inn til kommunen, slik hun var pålagt.

Avisskriveriene før rettssaken skildret Anna som en ond kvinne som skal ha blitt sveket av to menn som var fedre til hennes barn, noe som hadde gjort henne ond og grisk.

Blant dem som var tilstede under rettssaken var Edvard Munch, som skildret de tiltalte kvinnene i tiltaleboksen. Det er det eneste «bildemotivet» vi kjenner av Anna Johansen. Det er sannsynligvis hun som står fremst i vitneboksen, rak i ryggen, slik hun fremsto under hele saken.

Rett før saken kom opp for retten døde Pauline Olsen av naturlige årsaker. De to gjenlevende hovedtiltalte var dermed Anna Johansen, født 9. oktober 1865 og Martha Kristine Andresen, født 19. januar 1875.

Tiltalen mot de to hovedtiltalte var nådeløs: De var begge tiltalt for fem overlagte barnedrap. Vitneprovene i saken var hjerteskjærende. Hildora Hansen forklarte at hennes sønn Arthur William var sunn og kjekk og en glad gutt da hun overlot ham til Anna Mathea. Han døde allerede samme dag. Lister over barn som var “vanrøkt og mishandlet”, i hovedsak med døden til følge, var lang. Av 19 barn som Anna Mathea hadde hatt i pleie, var 16 døde.

Om forbrytelsen skrev retten at «ved straffens bestemmelse bemerkes at det for begge gjelder en rekke mordforbrytelser og at samtlige er begrunnet i hensynet til økonomisk vinning. På den annen side må imidlertid erindres at de tiltalte visstnok litt etter litt har glidd inn i mordtanken, i det en virkelig oppfostring av barna for den en gang mottatte betaling var en umulighet.»

Mishandlingen omfattet også metoder for å få barna til å tie stille. I en politiforklaring fra avdøde Pauline Olsen het det at Anna Johansen brukte puter for å få barna til å være stille, og i ett tilfellet hadde ett av barna ligget under puter i halvannen time “til det ble blått”.

Anna og hennes venninne ble dømt til livsvarig fengsel, men rettssaken greide aldri å gi et ordentlig bilde av hvem  Anna var. Avisene skildret henne som en klassisk ond psykopat, men var hun det? Senere i livet ble hun benådet, og hun fikk de beste skussmål som en kjærlig og omsorgsfull bestemor. 

Kirkebøkene i Drammen kan gi et svar på hvordan hun kunne gi seg ut for å være en helt annen en den hun var. Hun kunne, når hun ville, fremstå som belest og dannet. 

I følge kirkeboka for Skoger sogn oppgir at hun ble født 9. oktober 1865, som et såkalt uekte barn av Johan Peter Pedersen og Maren Andersdatter. Hun ble døpt 10. desember samme år i Skoger gamle kirke. Så står det noe interessant, nemlig at Maren Andersdatter er tjenestepike på Solum gård.

Dette var en av Drammensdistriktets praktgårder med røtter tilbake til middelalderen og et hovedsete for familien Arbo, representanter for Drammens økonomiske og kulturell elite tilbake til 1600-tallet.

Solum gård strakte seg helt fra Kobbervik til Tangen og omfattet blant annet den strandlinjen som i dag heter Solumstrand. Året før Anna ble født, var Solum delt opp til nordre og søndre Solum. Nordre Solum var eid av en rekke velstående folk gjennom siste del av 1800-tallet, og Anna ble nok sørget godt for. Det var sannsynligvis at det var her hun lærte å lese og skrive og dessuten oppføre seg med de beste manerer. Hun var i alle fall fascinert av rikfolkenes praktbygg og livene til de rike og mektige. Hva er vel mer trist og frustrerende enn intenst å ønske seg et liv man aldri kan få.