Stikkord: Carl Arbo

Drammens historikere og fortellere har vært så opptatt av idyllen Gulskogen gård at de har latt være å fortelle hele historien. Det ubehagelige er utelatt, slik at den evige idyllen uforstyrret skal kunne gro i lystgårdens frodige hage. Jeg synes det er på tide å berette historien om det ubehagelige.

Gulskogen gård er for alltid knyttet til familien Arbo som kombinerte talenter for forretninger, akademia, kunst og kultur. Gulskogen gård, slik vi kjenner den i dag, ble reist av den søkkrike trelastbaronen Peter Nicolai Arbo i 1804. Han døde barnløs, men gården ble kjøpt tilbake til Arbo-familien av Christian Fredrik Arbo i 1850. Han var lærer ved Latinskolen.

Gulskogen gård som tidligere var en lystgård, altså en feriebolig, ble et fast sete for Arbo-familien. Christian Fredrik Arbo fikk to berømte sønner, kunstmaleren Peter Nicolai Arbo (1831-1892) og legen og vitenskapsmannen Carl Arbo (1837-1906).

Kunstmaleren spesialiserte seg på historiske motiver og bilder fra norrøn mytologi. Blant hans historiske og mytologiske malerier nevnes gjerne «Åsgårdsreien» som det viktigste.

Carl Arbo var lege. Som militærlege ble han svært opptatt av unge rekrutters utseende og karaktertrekk, og i forbindelse med dette lanserte han ulike teorier. Hans teori var at de sunneste og beste nordmennene var å finne i dalene, mens kyststrøkene var av mer blandet rase, på grunn av omgang med utledninger.

I lange perioder Carl Arbo travelt opptatt med å reise rundt, måle hodeskaller og lansere raseteorier om nordmenn. Disse ble utgitt som vitenskapelige avhandlinger rundt forrige århundreskiftet, og de ligger fritt ute på Nasjonalbibliotekets nettside. Lenge oppholdt Arbo seg på Sørlandet, fordi han antok at det der ville være stor forskjell på folk fra indre strøk (Setesdalen) og ytre strøk som Kristiansand og Arendal som i flere hundre år var blitt sterkt påvirket fra kontinentet.

Siden jeg har min morsslekt fra Evje i Aust-Agder leste jeg hva han skrev om sørlendinger i flatbygdene (Evje og Hornnes) kontra de urnorske setesdølene:

«Befolkningen i Hornnes er mindre av vekst og mørkere, kun 37,7 prosent er blonde, i Evje 60 prosent. Legemsbygningen svakere, og mer tykkfallen eller i alle fall mindre smukke former, lang, flat og stygg fotform, gange og holdning mer lut, ansiktene bredere og kortere, mer sammentrykte, styggere i det hele, påfallende få ansikter er pene, særlig blant kvinner, stumpere neser, vesen og karakter meget forskjellig fra setesdølene, slavisk krypende og feige..»

Min slekt på morssiden var «slavisk krypende og feige», altså, og slik oppsummerer Arbo sine inntrykk av sørlendinger og bygder innenlands og i kystbygder: «Vi er i våre undersøkelse ovenfor kommet til det resultat at den østagderske kystbefolkning endog står under den vestagderske i fysisk henseende, og vi finner begge steder den sterke disposisjon for tuberkulose. Folkeblandingen synes at ikke være heldig. Den rene, ublandede rase er kanskje her liksom andre steder å foretrekke som det beste.»

I sin samtid ble Arbo hedret blant akademikere. Han fikk priser både nasjonalt og internasjonalt. Han ble også Ridder av St. Olavs orden. Det er også dette ryktet han er til del i eksempelvis Drammen byleksikon, som skriver slik om ham: «En banebryter for antropologiske undersøkelser i Norge, bl. a. ved måling av rekrutter, betegnet som «en uvurderlig fundgrube for norsk antropologisk forskning».

Arbo var ikke den eneste som drev med denne typen forskning rundt det forrige århundreskiftet, men ukontroversiell var den ikke. Det var ikke det akademiske miljøet som gjorde oppgjør mot ham, men sørlendinger som ikke så hensikten ved denne typen forskning. De henvendte seg derfor til Stortinget, som sa seg enig med sørlendingene og strupet forskningsmidlene til Arbo som endte opp som en frustrert mann fortsatt verdsatt blant kolleger, men misforstått i folket.

Noen år senere ble Arbos forskning brukt av nasjonalsosialister for å begrunne ulike raseteorier. Arbo-familien tok aldri et oppgjør med Carl Arbos forskning, snarere tvert imot. Kanskje var det også derfor at Carl Arbos tre barn, Johannes, Ingeborg og Chr. Fredrik alle valgte feil side under krigen. Johannes og Ingeborg ble begge dømt for landssvik. Ingeborg var en landskjent tekstilkunstner som tyskerne brukte i propaganda.

Chr. Fredrik var den mest kjente av søsknene, en av landets mest kjente arkitekter. Det er knapt mulig å se seg rundt i Drammen uten å få med seg hans landemerker. Han var like suveren enten han tegnet historisme som Villa Borgen i Sommerfrydveien for fabrikkeier Alf Tandberg eller funkis som Sigurd Christiansens monumentale hjem i Løkkebergveien 41. Drammens Museum, Frimurerlosjen og mange flere hjem og offentlige bygg har hans signatur. Få, om noen, har satt et større preg på byen enn ham.

Chr. Fredrik var aldri medlem av NS. I motsetning til søsknene ble han ikke dømt for landssvik. Men han ble straffet av Arkitektforbundet for å ha samarbeidet med tyskerne, først med en eksklusjon i to år som ble redusert til det halve etter at Arbo selv anket avgjørelsen.

Det var skamfullt og et personlig nederlag. Da han døde i 1951, ble han likevel hyllet i Drammens Tidende (mens Fremtiden nøyde seg med en nøktern notis). Arbos gode venn Henning Alsvik skrev: «Karakteristisk for Arbo er at han tvers igjennom all funksjonalisme og saklighet fortsetter å være den følsomme estetiker med det fintfølende kunstnersinn, den utpregete kvalitetssans og den kresne smak.»

Som vanlig skrev Alsvik med gullpenn og all denne rosen var helt sikkert fortjent, men så dreier teksten litt: «Arbo hadde et overmåte sikkert blikk for form og proporsjoner og en raffinert fargesans. Uten tvil har dette en sammenheng med hans utspring i et gammelt kulturmiljø som ga ham selv en selvfølgelig sikkerhet og en kritisk sans som var sterkt utviklet.»

Vel, «utspringets kulturmiljø» er kanskje ord som ikke burde vært brukt, og han kunne med fordel vært noe mer kritisk da det gjaldt som mest.

Når vi dag rusler rundt i hagen på Gulskogen gård, eller får anledning til å besøke museet av et hjem, gjør vi det med takknemlighet. Når en vandrer i hagen slår duften av svunne tider mot en. Det var stort at arkitekt Arbo, som døde barnløs, valgte å beholde Gulskogen gård som et slags kulturhistorisk minne om en drammensfamilies liv gjennom tidene. Det hadde vært enklere for ham å fornye det til et moderne hjem, mens han selv bodde der.

Det var også stort at arkitektens søster Ingeborg Arbo, som også døde barnløs, testamenterte gården til Drammen kommune som kunne åpne den for publikum. Men vi trenger ikke lenger skjule at også Arbo-familien tråkket feil. De var mennesker de også. Vi behøver ikke være nesegruse overfor alt Arbo-familien har foretatt seg, slik narrativet har vært i utallige bøker, for eksempel i Drammens museums bok «Gulskogen og landlivets gleder» fra 2004. Arbo-familien blir ikke mindre viktig eller relevant av at vi også kan lære av dens feil og ukloke veivalg. Tvert imot, i dagens virkeligere trenger vi i større grad å reflektere rundt det ubehagelige.