Betzy og Lalla på biltur til Svelvik

Noen ganger kan ett bilde fortelle mer enn tusen ord. Dette er et slikt bilde. To av 1900-tallet mest bemerkelsesverdige kvinner, feministen og likestillingsforkjemperen Betzy Kjelsberg (til venstre) og den folkekjære artisten Lalla Carlsen er på biltur sammen for en begivenhet i hjembyen Svelvik.

Bildet fins på Svelvik museum og har vært vist tidligere, men så vidt jeg vet er ikke historien bak bildet godt kjent. Bildet forteller nemlig om to sterke kvinners kjærlighet til Svelvik og de sterke og gode minnene de hadde fra barndommens gater.

Grunnen til at de begge fikk ryddet en travel kalender i september 1938 var at gode folk i Svelvik var i gang med å samle inn penger til en nylig avdød Svelvik-kjempe, nemlig Anthon B. Nilsen, som var kanskje bedre kjent under psevdonymet Elias Kræmmer. Han var sønn av en skipskaptein i Svelvik som døde tidlig. Han vokste opp i svært trange kår, men senere i livet gjorde han suksess i alle de områdene han brukte sin tid på, som trelasthandler, finansmann, stortingspolitiker og ikke minst som bestselgende forfatter. Han solgte bøker i bøtter og spann.

Anthon B. Nilsen (1855-1936) og Betzy Kjelsberg (1866-1950) kjente hverandre, De var blant landets mest kjente samfunnsbyggere før krigen, Betzy som uredd og kompromissløs feminist, med et navn som var kjent langt utenfor landets grenser, og Anton alias Elias Kræmmer som næringslivsleder, politiker og forfatter. Lalla Carlsen (1889-1967) var allemannseie før krigen, «hele Norges Lalla». Hun het egentlig Haralda Petrea Christensen, men var kjent under navnet Lalla allerede da hun vokste opp i den såkalte Bache-gården i Svelvik sentrum. Hun var elsket som revyartist og sanger og har i dag veier oppkalt etter seg i flere norske byer. Hun regnes i dag som en av våre største artister i det forrige århundre.

Det var altså Anthon B. Nilsens død som brakte Betzy og Lalla sammen. I Svelvik ble det samlet inn penger til et monument over byens store sønn, og både Betzy og Lalla ville bidra. Svelviksposten forhåndsomtalte begivenheten slik:

«Det er altså førstkommende søndag vi får besøk av to av våre kjente bysbarn, nemlig fru Betzy Kjelsberg og fru Lalla Carlsen. De vil holde en matiné i Kinolokalet, og hele inntekten tilfaller fondet for minnesmerket over Elias Kræmmer. Fru Kjelsberg vil fortelle litt om Elias Kræmmer, de er jo så å si vokst opp sammen, og dessuten vil hun for første gang fremføre for offentligheten en del inntrykk fra sin siste Amerikatur. På sine mange turer til Amerika traff hun også en del Svelvik-folk, og disse vil hun fortelle litt om (…)»

Og omtalen fortsetter slik: «Lalla Carlsen er så kjent fra før at noen nærmere omtale synes unødvendig, hun er jo så populær over hele landet. Ved denne anledning vil hun synge et utvalg av sine aller beste viser, akkompagnert av sin mann, Carsten Carlsen.»

Både Betzy Kjelsberg og Lalla Carlsen hadde et livslangt kjærlighetsforhold til Svelvik. Da Betzy Børresen, som hun da het, flyttet fra Svelvik til Drammen, lengtet hun slik til somrene i Svelvik at hun fikk lov til å bo hos sin gudmor Caroline Bache på Knem gård i flere somre, lenge etter at de flyttet derfra. I 1945 skrev hun:

«Vi badet, plukket bær og gikk turer til Hilden-gårdene. Her fikk jeg lov til å spise så mye moreller jeg orket. Ja, det var herlige dager. Vi var ute og fisket hvitting, av og til fikk vi en «knurr». Da hylte jeg og guttene lo. (…) Det var alltid tungt å ta farvel med Svelvik da sommeferien var over, men tante Caroline sendte alltid med god niste og bær til min mor.»

Samme varme følelser for Svelvik hadde Lalla Carlsen. Da en Svelvik-kvinne kom over noen gamle bilder fra Svelvik, sendte hun dem til Lalla. Det var blant et bilde av barndomshjemmet hennes. Hilda Larsen, som denne kvinnen het, fikk et overstrømmende svar tilbake: «Jeg ble både glad, ja så inderlig glad og rørt over å få se de kjente, gamle, koselige steder. Jeg vet ikke hvordan det er med andre, men jeg tror at vi Svelvik-mennesker elsker vårt lille fødested særlig høyt.»

Vi tåler et gjensyn og et gjenhør med Lalla Carlsen:

Derfor blir det aldri likestilling

Hvorfor vil det alltid være behov for 8. mars og kvinnekamp? Hvorfor blir det aldri likestilling eller likeverd i alle fall i vår tid? Betzy Kjelsberg begrunnet dette i 1936.

W.C. Møller i Drammen var den første bedriften Betzy Kjelsbergs besøkte som nyansatt fabrikkinspektør.

Betzy vokste opp i Svelvik, flyttet tidlig til Drammen og ble et nasjonalt og internasjonalt feminist-ikon. Hun formet sin feminisme og kvinnekamp mens hun bodde i Drammen, i Cappelen-gården på Strømsø og Brett-gården på Bragernes, men flyttet senere til Oslo. I denne gode artikkelen kan du lese mer om Betzy.

Da Drammen Kvinnesaksforening fylte 40 år, var hun selvsagt på plass i hjembyen. Dette var i 1936 og hun var blitt 70 år. Hun kunne se tilbake på en livskamp for et mer rettferdig og likestilt samfunn. Det manet Betzy til kamp. Hun hadde kjempet for kvinners rett til skolegang, ta artium, studere på Universitetet. Hun hadde kjempet for kvinners rett til å bli myndige, kunne stille til valg til politiske verv, organisere seg på arbeidsplassen. Hun hadde kjempet for kvinners stemmerett, kanskje hennes aller største seier.

I 1908 kom en ny lov som skulle beskytte kvinner og barn på arbeidsplasser. Betzy fikk stillingen som fabrikkinspektør. Hun reiste fra nord til sør, på kryss og tvers. Hun inspiserte 1933 bedrifter med nærmere 23.000 ansatte. Drammensbedriften W.C. Møller i hjembyen Drammen var for øvrig den første. Det var en stor kvinnearbeidsplass som var kjent over hele verden for høykvalitets klær til ekstremvær. Både Roald Amundsen og Robert F. Scott kjøpte klær fra Møller. De kom begge i privat ærend for å studere klær og utstyr.

Møller var en myk start for Betzy. Mye av det hun fikk oppleve, rystet henne. Som utstrakt barnearbeid og kvinner ute på anlegg, for eksempel. Kvinner som var ansatt ute blant jernbaneslusker, i gruver – ja, mange steder var de fritt vilt. Betzy ga seg ikke før kvinner fikk egne brakker med låsbar dør, og hun fikk fjernet barn fra norske arbeidsplasser. hun hadde seks barn selv og forsto barns behov for å være nettopp barn.

Men hva var den aller viktigste saken? Det var så mange saker å velge mellom, men Betzy stanset ved ett stikkord: Reaksjonen!

Da hun uttalte dette, var det mange som stusset. Reaksjonen, hva betydde det? I politisk forstand er en reaksjon definert som «en retning som går ut på å hindre politiske og sosiale fremskritt. Den søker å gjenopprette tidligere tiders tilstander, jamfør reaksjonær.»

Det var altså alle motkreftene hun nevnte. Vi mennesker er fra biologiens side skeptiske til alle forandringer. Vi foretrekker det vante, det kjente, fremfor noe vi ikke vet hva er. I tillegg er både maktapparatet og kapitalkreftene bevarende i sin natur. De foretrekker det forutsigbare fremfor det uforutsigbare.

Det var akkurat dette Betzy mente var kjernen i kampen for alle fremskritt: kampen er ikke over med en ny lov eller en ny avtale på arbeidsplassen. Kampen må fortsette, hver eneste dag, fordi de reaksjonære kreftene vil alltid være der, og de kreftene rammer først og fremst kvinner. Derfor fortsetter kampen.

Gratulerer med dagen!

Familien Kjelsberg fotografert i Drammen i 1903, Betzy, ektemannen Oluf og seks barn.
«Betzy på sykkelen» ble hun ofte kalt i Drammen.
Betzy Kjelsbergs stol står tom i Sanitetskvinnenes lokaler i Drammen, men en kan kjenne kraften fra henne ennå.

Er sykling for jenter?

Spørsmålet om jenter og sykling var på alles lepper i 1894. Da hadde Betzy Kjelsberg importert en damesykkel fra England, og folk gikk bananas. Da hun syklet over Bragernes torg i Drammen, spyttet folk i brosteinen, hyttet never og ropte «Fy!» etter henne.

«Betzy med sykkelen» ble hun hetende i Drammen blant de mange som beundret henne. Men da hun importerte sykkelen i 1894, måtte hun tåle grov kjeft.

Sykkel var ikke noe for folk flest på 1890-tallet. Det er først et par ti-år senere at sykkelproduksjonen tok av og folk skjønte hvilket fantastisk transportmiddel sykkelen er. Ja i 1894 var det så sjelden med sykkel at alle sykler skulle registreres hos politiet. Postmesteren hadde sykkel nr. 1, Betzy Kjelsberg nr 2. og mannen, advokat Oluf Kjelsberg, nr 3. Damesykler fantes ikke i Norge på den tiden, slik at sykkel nr 2 i Drammen måtte importeres fra London.

Betzy Kjelsberg var småbarnsmor og 28 år i 1894, men hun hadde allerede satt spor etter seg. Viktoriatiden var på hell og den nye, moderne tid banket på døra. Betzy ville brøyte vei for kvinnefrigjøring, kvinnekamp, likestilling, likeverd, folkestyre og alle de verdier vi i dag hyller som alminnelige menneskerettigheter.

Men den gangen var det fortsatt Victoriatid, borgerskapets kvinner gikk i side skjørt og gjorde knapt noen ting. De broderte litt, leste en bok, drakk te og spiste kaker, mens tjenestepiker, hushjelper og guvernanter sørget for barneoppdragelse, husvask og matlaging. Dette ville Betzy gjøre oppgjør mot. Hun ville ha kvinner i utdannelse, i arbeidslivet. Hun ville se kvinner i aktivitet, i friluftsliv, skog og mark. Hun ville se kvinner bruke både kropp og sjel i en tid der kvinner satt i skyggen med små ansiktsvifter fordi det ble sett på som upassende at kvinner svettet så mye som en liten dråpe, selv om de hadde på seg flere lag med fotsidt tøy på hete sommerdager.

Betzy Kjelsberg stol står i dag i et hjørne på kontoret til Drammen Sanitetsforenings daglige leder Bente Bostrøm. Betzy var med og stifte både Drammen Sanitetsforening og Drammen Kvinnesaksforening.

Betzy kastet seg inn i norsk samfunnsliv med en voldsom kraft før århundreskiftet. Denne kraften skyldtes først og fremst at Betzy var en praktisk feminist. Det var mange andre intellektuelle feminister også, men Betzy viste hva kvinner kunne oppnå hvis de organiserte seg, på fabrikkene, på arbeidsplassene, i kvinnesaksforeninger, sanitetsforeninger, i politikken, bystyret, der samfunnet formes. Hun var en djevelsk dyktig lobbyist, i Drammen, Norge og ute i den store verden lenge før begrepet lobbyisme ble oppfunnet. Hun var for eksempel flere ganger gjest i Det hvite hus. Hun viste verden veien til likeverd.

Og det var derfor Betzy kjøpte sykkel til seg og mannen. Hun visste hun ble spyttet etter og at skjellsordene haglet, fordi dette handlet egentlig ikke om små sykkelturer i Drammen sentrum, men om kvinners lange og tornefulle vei mot likestilling og likeverd.

Smart dame, Betzy.

Betzy Kjelsberg nevnes knapt i Drammens offisielle historiebøker. Det er en skam. Men takket være folk som Gunhild Ramm Reistad og andre, er hun i ferd med å få den plassen hun fortjener: blant de største og kanskje aller øverst. Her en plakett i Nedre Strandgate. Bak er Brettgården der hun bodde da hun kjøpte sykkelen.