Stikkord: barnearbeid

Ved forrige århundreskifte var Drammen blant byene i Norge med flest barnearbeidere. Fem-åringer jobbet 15 timers skift.

Da Hans Johansen (1886-1983) nærmet seg 90 år på midten av 1970-tallet, beskrev han hvordan det var å bli ansatt på Evjensaga på Landfalløya som 5-åring. Johansen hadde en ekstrem hukommelse. Ikke minst derfor er hans minner som sagbruksarbeider ca 1890 svært interessante fordi de gir et unikt innblikk i en tid som virker uendelig fjern, men som likevel var harde realiteter for våre beste- og oldeforeldre.

Han fortalte at faren hadde dårlig helse og døde ung av hjertesvikt i 1891, da Hans var fem. Begravelsen skjedde hjemmefra, og det var ikke penger til et lag etterpå. Sorgen og fortvilelsen var stor. Det var ingen inntekter. Enka tok med seg ungeflokken, 5 unger i alderen 4-12, ned på saga og spurte om de alle sammen kunne jobbe for den samme lønna som mannen hennes hadde gjort.

Brukseieren sa ja. Han likte at hun heller ville at hele familien skulle jobbe enn å søke fattigkassa om penger. Allerede neste dag begynte mamma Maren og fem av ungene på saga, mens den eldste i flokken, Amalie, hadde fått seg huspost som tjenestepike.

Hans husket sin første arbeidsdag som om den skulle vært i går. Han husket at han ble vekket klokka 5 om morgenen og at det regnet. Mamma hadde vært oppe en god stund allerede fordi matkurven sto klar ved døra og hun hadde kokt kaffe.

På vei til jobb møtte de flere andre sagbruksarbeidere. Ingen hadde regntøy. Det var forbeholdt de med bedre råd. Det vakte heller ingen oppsikt at ei mor med ungeflokken dro på jobb. Det var flere eksempler på det.

Det var tre skift på saga. Skiftarbeidere jobbet 12 timers dag. Mødre og unger jobbet fast dagtid, men arbeidsdagen var lenger: 15 timer, fra 6 om morgenen til 21 om kvelden. Omtrent samtidig kom det en lov om å begrense barnearbeid, men de fleste sagbrukene valgte å overse den, og det fikk ingen konsekvenser, annet enn for dem som ble fratatt sin barndom.

Hele familien overtok altså den døde farens jobb i stavskjæreriet. Staven ble først kappet opp (stav er her til bruk i tønner) Så ble den sendt ned ei renne og sortert etter bredde. Anton fikk denne jobben. Han var stor gutt, 8 og et halvt. Storebroren Anders (12) fikk den tunge jobben med å kjøre staven med trillebår bort til en egen tomt der staven ble stablet for å tørke.

Der ventet mora som hadde den hardeste jobben. Hun tok imot alt det vasstrukne staven og sammen med sønnen Oluf sortere hun hver stabel på 500 stk.

Hans hjalp til med trillebåra, samlet opp flis og passet på lillebror, fire år gamle Ingvald. Det var også de to småsøsknene som hver dag gikk til bakeren og kjøpte brød til familien. Det kostet 18 øre.

Alle måltidene ble spist på jobben. Frokost spiste de sammen, ute blant noe materialer. Moren orket ikke kommentarer fra noen av kollegene. De spiste brød til alle måltider, med billigste margarin på, sukker, prim eller sirup. Alle drakk kald kaffe med skummet melk. Melka ble kjøpt av en egen melkemann som daglig kom innom saga. Melka kostet 6 øre literen.

Hans fikk også i oppgave å kjøpe inn til middag. Middagspause var kl 13. knakkpølse var vanlig kost, ved siden av brødet. Kl 17 var det eftasverd, det siste måltidet. Arbeidstida varte til ni på kvelden, men bare hvis all staven var stablet. Hvis ikke måtte de holde på til de var ferdig. Med full innsats kunne hele familien stable 40.000 stav per uke. Det ga mellom 16 og 18 kroner per uke, for mor og fem unger.

Du kan lese mer om Hans Johansen her.