Stikkord: Anthon B. Nilsen

Da byen lo av Graham Bells geniale oppfinnelse

Graham Bell tester den første telefonlinja mellom New York og Chicago, mens finanseliten følger nøye med. Eliten i Drammen var mindre begeistret noen år tidligere.

Hva var det som fikk Drammens elite til å håne Graham Bell og hans geniale oppfinnelse, den første brukbare telefonen? Historien fra selskapslokalene i Børsen 14. august i 1877 kan vi lære av, den dag i dag.

Den unge forretningsmannen Anthon B. Nilsen (22) var tilstede da det skjedde, og han skrev ned historien tre år senere. Nilsen, opprinnelig en fattiggutt fra Svelvik, hadde allerede utviklet en god nese for hva fremtiden ville bringe. Han forsto at papirindustrien og eiendomsinvestering ville få en stor fremtid. Investeringsselskapet som fortsatt bærer hans navn, er i dag verdt milliarder. Anthon B. Nilsens navn står fortsatt på veggen til Rådhusgata 27, en eiendom han kjøpte i 1914 som i dag er et helt kvartal og et signalbygg i Oslo sentrum.

Nilsen skulle også bli en bestselgende forfatter under psevdonymet Elias Kræmmer og stortingsmann. Dette er hva han skrev om det som skjedde i Børsen denne sensommerdagen i 1877:

«Vi ventet på at bankadministrator Borch skulle komme. Han måtte selvfølgelig være den første som lot ordene flyte gjennom luften. Inne i brannforsikringsselskapets kontor satt direktør Bang, selskapets ansatte og fremfor alt myndige sjef, også kalt «Paven i Norge», med sitt apparat. Han lyttet utålmodig etter å høre stemmen i det fjerne.

Så kom Borch. Mr. Bell anmodet ham om å gå frem til apparatet. Stor stillhet og spenning. All passiar forstummet. Over Borchs ansikt gled et lett smil da han tok røret. Han stirret på Mr. Bell, intenst og strengt.

«You must speak, Mr. Borch!» sa Bell.

Borch rettet ryggen, så opp i taket og da meget høytidelig.

«Er-du-der-Bang!» Det kneppet i kassen. «Men du store, det er jo Bang!»

Han la bort røret og så seg forferdet omkring.

«Speak, Mr. Borch – please speak!»

Han tok igjen røret. «Kan du høre meg, Bang?»

Antagelig har Bang svart kort og klart, som han pleide.

«Synes du ikke dette er morsomt?» Ropte Borch. Nå må Bang ikke ha vært enig, for Borch la plutselig fra seg røret, vendte seg mot oss og sa:

«Ja, mine herrer, dette er et morsomt leketøy, men noen praktisk betydning får det aldri.»

Men Andreas Sørensen-Sorgenfri lo så det runget over hele rommet og sa: «Jamen kan det være nok tullprat vi har her i byen, om vi ikke også skal få høre på alle sladrekjerringene, både i Holmestrand og på Kongsberg. Da ville det bli hyggelig å leve!»

Anthon B. Nilsen, vitne til Bells besøk i Drammen Børs. (Foto: A.B. Wilse)

En leser jo mellom linjene at Anthon B. Nilsen hadde lite til overs for Drammens politiske og økonomiske elite som var kommet for å overvære oppfinnelsen til et geni. Dette skjedde også samtidig med at hele den vestlige verdens nysgjerrige øyne var rettet mot telefonapparatet og denne oppfinnelsens store muligheter. Selv dronning Victoria av England, hun som ga navnet til en hel epoke, hadde bestilt en telefon, slik at hun ved selvsyn kunne holde dette magiske apparatet i hendene.

Hvorfor var da drammenserne så hinsides bakstreverske? Jacob Krog Borch skildres som en komplett idiot, men var han det? Han hadde vært ordfører i Drammen i to perioder, var en venn av Bjørnstjerne Bjørnson og en vellykket forretningsmann. Han startet Drammens første dampsag på Holmen. Han bygde også praktfulle Fjellheim gård, og var stortingsmann for Drammen i flere perioder. Hvordan kunne han si noe så dumt?

Vel, det var ikke første gang Borch bommet totalt. Han hadde, i likhet med mange andre i byens elite, vært iherdig motstander av Drammenbanen, altså jernbane mellom Drammen og Oslo. Han mente en slik bane ville bidra til at hovedstaden slukte Drammen, og hva med Drammen Havn? Hadde ikke byen en forpliktelse overfor Havna som hadde sørget for internasjonal skipstrafikk og velstand for by og folk i flere hundre år? En jernbane ville ødelegge for Havna, mente Drammen bystyre og ordfører Borch som sendte en delegasjon til Stortinget for å forsøke å påvirke slik at Ringeriksbanen ble bygd først.

Slik gikk det heldigvis ikke for Drammen. Drammenbanen ble bygd, til tross for lokale protester, og den sørget for et historisk løft for hele Drammensdistriktet.

Borch var 64 år da Graham Bell besøkte Børsen. Han kunne vært Anthon B. Nilsens bestefar. Borch tilhørte generasjonen som opplevde bybrannen i 1866. Han var blant dem som bidro sterkt til gjenreisningen av byen. De som bidro til dette, hadde enorme ambisjoner på byens vegne. De ville ha Norges fineste teater, Norges fineste storstue (Børsen), Norges fineste torg og rådhus, og Drammen Park skulle være finere enn Slottsparken.

Det var målene de satte seg, Borch, Poul Lauritz Aass, Harald Lyche og mange andre. Det forunderlige var jo at de gjennomførte planene og det på rekordtid. Rundt 1875 var Drammen Norges desidert kuleste by. Alle så til Drammen og messer og utstillinger ble arrangert, slik at alle kunne lære. Drammen var et forbilde for alle. Men så ble noen av disse heltene fra tiden etter brannen så selvsikre og pompøse at de ble håpløst reaksjonære i møter med den nye tid.

Børsen i Drammen, der det famøse augustmøtet fant sted i 1874.

Betzy og Lalla på biltur til Svelvik

Noen ganger kan ett bilde fortelle mer enn tusen ord. Dette er et slikt bilde. To av 1900-tallet mest bemerkelsesverdige kvinner, feministen og likestillingsforkjemperen Betzy Kjelsberg (til venstre) og den folkekjære artisten Lalla Carlsen er på biltur sammen for en begivenhet i hjembyen Svelvik.

Bildet fins på Svelvik museum og har vært vist tidligere, men så vidt jeg vet er ikke historien bak bildet godt kjent. Bildet forteller nemlig om to sterke kvinners kjærlighet til Svelvik og de sterke og gode minnene de hadde fra barndommens gater.

Grunnen til at de begge fikk ryddet en travel kalender i september 1938 var at gode folk i Svelvik var i gang med å samle inn penger til en nylig avdød Svelvik-kjempe, nemlig Anthon B. Nilsen, som var kanskje bedre kjent under psevdonymet Elias Kræmmer. Han var sønn av en skipskaptein i Svelvik som døde tidlig. Han vokste opp i svært trange kår, men senere i livet gjorde han suksess i alle de områdene han brukte sin tid på, som trelasthandler, finansmann, stortingspolitiker og ikke minst som bestselgende forfatter. Han solgte bøker i bøtter og spann.

Anthon B. Nilsen (1855-1936) og Betzy Kjelsberg (1866-1950) kjente hverandre, De var blant landets mest kjente samfunnsbyggere før krigen, Betzy som uredd og kompromissløs feminist, med et navn som var kjent langt utenfor landets grenser, og Anton alias Elias Kræmmer som næringslivsleder, politiker og forfatter. Lalla Carlsen (1889-1967) var allemannseie før krigen, «hele Norges Lalla». Hun het egentlig Haralda Petrea Christensen, men var kjent under navnet Lalla allerede da hun vokste opp i den såkalte Bache-gården i Svelvik sentrum. Hun var elsket som revyartist og sanger og har i dag veier oppkalt etter seg i flere norske byer. Hun regnes i dag som en av våre største artister i det forrige århundre.

Det var altså Anthon B. Nilsens død som brakte Betzy og Lalla sammen. I Svelvik ble det samlet inn penger til et monument over byens store sønn, og både Betzy og Lalla ville bidra. Svelviksposten forhåndsomtalte begivenheten slik:

«Det er altså førstkommende søndag vi får besøk av to av våre kjente bysbarn, nemlig fru Betzy Kjelsberg og fru Lalla Carlsen. De vil holde en matiné i Kinolokalet, og hele inntekten tilfaller fondet for minnesmerket over Elias Kræmmer. Fru Kjelsberg vil fortelle litt om Elias Kræmmer, de er jo så å si vokst opp sammen, og dessuten vil hun for første gang fremføre for offentligheten en del inntrykk fra sin siste Amerikatur. På sine mange turer til Amerika traff hun også en del Svelvik-folk, og disse vil hun fortelle litt om (…)»

Og omtalen fortsetter slik: «Lalla Carlsen er så kjent fra før at noen nærmere omtale synes unødvendig, hun er jo så populær over hele landet. Ved denne anledning vil hun synge et utvalg av sine aller beste viser, akkompagnert av sin mann, Carsten Carlsen.»

Både Betzy Kjelsberg og Lalla Carlsen hadde et livslangt kjærlighetsforhold til Svelvik. Da Betzy Børresen, som hun da het, flyttet fra Svelvik til Drammen, lengtet hun slik til somrene i Svelvik at hun fikk lov til å bo hos sin gudmor Caroline Bache på Knem gård i flere somre, lenge etter at de flyttet derfra. I 1945 skrev hun:

«Vi badet, plukket bær og gikk turer til Hilden-gårdene. Her fikk jeg lov til å spise så mye moreller jeg orket. Ja, det var herlige dager. Vi var ute og fisket hvitting, av og til fikk vi en «knurr». Da hylte jeg og guttene lo. (…) Det var alltid tungt å ta farvel med Svelvik da sommeferien var over, men tante Caroline sendte alltid med god niste og bær til min mor.»

Samme varme følelser for Svelvik hadde Lalla Carlsen. Da en Svelvik-kvinne kom over noen gamle bilder fra Svelvik, sendte hun dem til Lalla. Det var blant et bilde av barndomshjemmet hennes. Hilda Larsen, som denne kvinnen het, fikk et overstrømmende svar tilbake: «Jeg ble både glad, ja så inderlig glad og rørt over å få se de kjente, gamle, koselige steder. Jeg vet ikke hvordan det er med andre, men jeg tror at vi Svelvik-mennesker elsker vårt lille fødested særlig høyt.»

Vi tåler et gjensyn og et gjenhør med Lalla Carlsen: