Da «buksedamene» erobret marka

Allerede på 1890-tallet oppfordret Betzy Kjelsberg sporty kvinner om å ikle seg sportsutstyr og bukser i stedet for kjoler, men det var først rundt 1915 at det ble vanlig å se sportskledde kvinner i marka. Det skjedde heller ikke helt uten kamp, og lenge bar disse kvinnene den litt nedsettende betegnelsen «buksekvinner».

Første gang ordet «buksedamer» nevnes i Drammens-pressen, var i februar 1912. Da var omtalen ganske nedlatende. «Buksedamer blir det flere av. Det er ingen nyhet lenger. Men det er ikke alle damer som tar seg ut i denne moderne skidrakt. En hel del damer må finne seg i å få et nedlatende smil og et skuldertrekk.»

I januar året etter er omtalen hyggeligere: «Mange buksedamer har denne vinteren sett dagens lys i Drammen. Det er blitt ganske alminnelig å opptre i sportsbenklær. I går så vi en mengde damer som opptrådte i denne bekvemmelige drakt. De vekker ikke besynderlig oppsikt lenger.»

I 1914 er de blitt så vanlige at «buksedamene» bærer sine sportsplagg med stolthet. En omtale av en hendelse på Konnerud i mars det året er ganske oppsiktsvekkende, og ville vært det i dag også. Artikkelen starter med en miljøskildring: «I de månelyse netter er det folksomt i Konnerudbakkene. Særligh er buksedamene mannsterk.» Og så fortsetter historien om sportskledd ungdom, både unge kvinner og menn, som samles på Konnerudkollen hotell etter skigåing og aking, og de ikke forlater hotellet før klokken to om natten:

Det er måneskinnet som får ungdommen til å være oppe om nettene: «Jo fullere månen blir, desto tallrikere blir de akendes antall,» skriver han, og så beskrives en oppsiktsvekkende konfrontasjon mellom en mann og en «buksedame» etter at et følge ungdommer forlater hotellet:

«I natt klokken 02.00 vendte et slikt selskap hjem. Det var noen buksedamer og et par herrer i følge. Utenfor Ebenezer sto et par mannspersoner og snakket sammen. I det buksedamene passerte, sa en av mennene til den andre: «Det er ikke godt å vite om det er gutter eller jenter!» Øyeblikkelig snur en av buksedamene seg og gir mannen et slag i ansiktet, i det hun roper: «Her er jente, her!»

Opptrinnet stanset der. Slaget var så hardt at mannen ble stående og holde seg for ansiktet, uten å si et ord, og den hardtslående, unge kvinnen har fått fram poenget sitt. «#Det gir styrke å bo på Konnerud» mener artikkelforfatteren, hva han nå måtte mene med det.

Noen år senere kommenterer poeten Herman Wildenvey buksedamene, og han gjør det samtidig med at kronprins Olav hopper i Kollen. Vi snakker om vinteren 1922: «At noen elsker denne skisesongen, hvor buksedamen spiller hovedrollen / den tanken har meg titt betatt/ men selv jeg fryder meg når sønn av Kongen/ skal hoppe stående i Holmenkollen,/ og folket strides om hvorvidt han datt.»

I februar 1929 er tonen blitt en helt annen. Da innrømmes det i en artikkel i Fremtiden at det er blitt hyggeligere i marka med sportskledde kvinner, og at mange av dem overgår mennene i både kondisjon og teknikk: «Man kan se hvorledes de unge damer manøvrer sine ski på en så utmerket måte at mang en herre faller ynkelig sammen. Kanskje faller han han sammen under en kneik, mens den unge damen suser seierssikker videre.

Ordbruken har også endret seg. Kvinnene er ikke lenger «buksedamer», men riktig kledd for lange turer.