Ingeborg, den siste heksa som ble brent på bålet

Det var i april i 1627 at Ingeborg Stensdatter Kiøsterud ble brent på bålet på Muusøya i Drammen. Vi kjenner ikke detaljene for selve henrettelsen, men vanlig den gangen var at heksene ble bundet fast til en stige og tippet inn i et stort bål som skulle være synlig i vid omkrets. Sannsynligvis ble hun spart for de verste lidelsene ved at de la kruttposer på brystet hennes. I så fall døde hun før flammene fortærte henne.

Hennes grusomme død kom kanskje ikke helt overraskende. Hun døde som følge av en maktkamp som hadde pågått i flere år, og hun var ikke det første offeret. Ei heks hadde blitt brent på bålet i Hokksund noen få år tidligere, med noen av de samme aktørene. Mektige bønder langs Drammenselva hadde i flere år kjempet om de attraktive gårdene der det var mulig å etablere vannsager eller oppgangssager langs elva. Den teknologien hadde revolusjonert tømmerdrifta fra begynnelsen av 1500-tallet. Med vanndrevne sager og et godt sagblad kunne en kappe mer tømmer langt raskere enn tidligere, og på havna i Drammen lå skip fra store deler av Europa og handlet det tømmeret de kunne skaffe. Markedet syntes utømmelig.

Samtidig var bøndene nervøse fordi Kongen i København ville ha et ord med i laget. Kristian den 4., mest kjent som Kristian Kvart (konge 1588-1648), var godt kjent på Eiker og i Drammen, og han hadde ved selvsyn konstatert at både bønder og den såkalte plankeadelen i Drammen bokstavelig talt vasset i penger. Derfor hadde han forlangt flere sagbruk ekspropriert i 1616 og 1618. Det var bare bøndene med sagbruk på egen grunn som kunne føle seg noen lunde trygge. Det var gått hardt ut over flere lokale bønder som Trygg Dramdal og Clemet Scott på Eiker. De hadde ved et kongelig pennestrøk mistet eierskapet i flere sagbruk og som Kristian Kvart bare hadde latt tilfalle Kronen i København.

Det var altså en nervøs stemning blant sagbrukseierne på Eiker og i Drammen da ei ung og lut fattig mor kom vandrende fra Efteløt til Vestfossen på senhøsten i 1623. Ingrid Engelsdatter, bedre kjent som Enge, var blitt kastet ut av en storbonde som også drev et vertshus i Lågendalen. Hvorfor Enge var på vandring forelå det bare rykter om. Kanskje var storbonden far til den lille jenta. Kanskje hadde konflikten en annen årsak. I alle fall tok storbonde og lensmann Kristoffer Stenshorne hånd om henne, og hun fikk lov til å bo på låven inntil hun fikk seg et annet sted å bo. Han ga henne og datteren både mat og husly. Det hadde han også råd til. Stenshorne var blant bygdas rikeste og mektige. Kongen hadde forsynt seg av hans eiendeler også, men han hadde fortsatt et sagbruk som var hans. Den ble drevet med stor fortjeneste i Mjøndalen.

Enge og datteren ble boende hos Stenshorne i 11 uker, viser lensregnskapet. Stenshorne fikk nemlig erstatning av staten for den tiden mor og datter hadde bodd hos ham. Enge ble sannsynligvis stadig mer ulykkelig over sin skjebne. Hun hadde til og med vært stygg i munnen, noe som ble oppfattet som «besvergelser». Noen hadde også snakket med storbonden på Efteløt som kunne fortelle at hun hadde besverget folk der også, noe som kunne type på at hun var besatt av djevelen. Stenshorne var blitt lei av henne. Hun var bare til pest og plage, og det var ingen andre som ville ha henne. Sannsynligvis var det mest av bekvemmelighet det skjedde, men på vårparten ble det reist trolldomssak mot henne og hun ble brent som trollkvinne, enten i Gamle-Hokksund eller ved Haug kirke. Hennes eiendeler besto bare av filler, i følge det samme lensregnskapet, og vi vet ikke hva som skjedde med datteren.

Også Ingeborg Stensdatter Kiøsterud ble dømt som trollkvinne, men hun kom fra helt andre kår enn den domfelte trollkvinnen på Eiker. Hun var en velstående ung enke som giftet seg med storbonden Amund Sørensen Kiøsterud. Hun var da en ung enke på omlag 30 år, med to sønner fra første ekteskap. Amund var en storbonde som eide Kiøsterud gård på Åssiden. Amund var imidlertid en smarting som fikk overta nabogården, Lille Landfall, uten at den ble lagt ut for salg. Det skjedde til store protester fra mange bønder som kunne tenke seg denne gården som lå der Colibri fargehandel er nå. Det som gjorde den særlig attraktiv var at Muusøya tilhørte gården, og det var perfekt beliggenhet for en vannsag, til og med med en naturlig vik som kunne brukes til lagring av tømmer. En av dem som siklet på gården, var den nevnte Trygg Dramdal fra Eiker som mente å ha odelsrett til den gjennom morsslekta. Han fant sdeg heller ikke i at han ikke fikk mulighet til å by på gården, og gikk til rettssak mot Amund Kiøsterud i 1625.

Rettssaken pågikk da det dukket opp beskyldninger om at Amunds kone, den vakre Ingeborg, skulle være besatt av djevelen. Alle trodde på trollkvinner og trollmenn den gangen. Selv Martin Luther og kong Kristian 4. trodde på hekser. På den tiden hadde det brutt ut en sykdom blant noen kyr som hadde falt om av uviss årsak. Ingrid fikk skylden for dette. Det ble sagt at hun hadde onde krefter som fikk dyr til å dø. Slike beskyldninger var det naturligvis umulig å beskytte seg mot. Hun ble dømt på grunn av rykter. Hvordan kunne det skje? Det var rundt 1000 trollkvinner og trollmenn (75-80 pst kvinner) som ble fengslet i Norge i årene 1570 til 1695. 330 av disse ble henrettet, altså temmelig nøyaktig en tredel. Hvordan kunne det ha seg at Ingeborg ble en av disse, når «bevisene» var så svake?

Det er nok dessverre bare ett svar på det, og det må være at det forelå en tilståelse. Hvis man tilsto å være en budbringer for Satan, så var veien til flammene kort. Tortur for å fremkalle tilståelse var utbredt. Den beryktede vannprøven der trollkvinnen ble kledd naken og kastet ut i vann eller elv, kan ha vært brukt i og med at hun ble henrettet ved vann og ikke på byens rettersted som den gangen var Holmennokken. Vannprøven skjedde jo ved at den tiltalte ble bundet på hender og føtter og deretter kastet i vann. Fløt hun, var hun skyldig og ble brent. Druknet hun, var hun uskyldig, men død.

Men vannprøven var en lite brukt torturmåte. Vi vet rett og slett ikke om den ble brukt i Drammensområdet overhodet. Tommeskruen var derimot et mer brukt torturredskap, en jerntvinge med plass til begge tomlene. Fingrene ble langsomt knust med to skruer som gradvis strammet tvinga. Det ble også brukt andre torturmetoder, men i og med at rettsprotokollen ikke fins, bare dokumenter fra skiftet etterpå, så vet vi ikke mer om hvordan Ingeborg ble dømt og brent på bålet.

Det må uansett vært en knust storbonde som så sin kone bli brent på bålet, ved elvebredden på Muusøya i månedsskiftet april/mai i 1627. Rettssaken om gården varte i hele 15 år, uten at det forelå noe konkret resultat. Begge parten både tapte og vant. Det endte med at gården ble delt i to. Men etter den brente «heksa» finner vi en interessant opptegning fra boet etter henne. Det gir innsikt i hvordan en velstående bondekvinne levde ca år 1625:

1 sølvstøp, ett sølvkjede, 7 sølvskjeer, 42 lodd sølv. Ett verdifullt sølvbelte på brun fløyel. 11 malmgryter, ett messing vannkar, 3 kobberkjeler, en kobbergryte og 2 jerngryter og 34 bismermark tinn. Sengetøy: 5 bolsterdyner, 2 underdyner, 2 gamle dyner, 1 flamsk sengeklede verdsatt til det samme som en hest, sommerdyner, 6 laken, 6 store puter. 2 gamle kister, en stor trekiste, ett verdifullt skap i storstuen, ett hjørneskap, 1 treseng. 1 stort ølfat, jerntakke, kvinnesadel, 3 økser og en slipestein. 1 muskett og en børse (våpen) 24 melketrau og 12 trefat. 5 hester, en okse, 14 griser, 4 sauer, 4 lam og en bjørnepels.

Ingeborg var den siste heksa som ble brent på bålet i Drammen, men det var ikke den siste hekseprosessen. Den kom for retten på Bragernes 50 år senere, men da ble dommeren så provosert at frikjente den tiltalte kvinnen Eli Bentzen uten en gang å høre på bevisene i saken. Dommeren gadd ikke å høre på middelaldersk overtro, sa han. Hans rettssal skulle fylles med virkeligheten, ikke vås og overtro. Da var fornuftstida kommet til Drammen.