
Drammens nye rådmann Thomas Sandborg hadde klekket ut en slu plan. Han mente å vite hvordan han kunne gjøre drammenserne til nazister.
Planen ble lansert på et folkemøte i oktober 1942, rett etter at den populære og antinazistiske rådmannen Ragnar Kvam var avsatt, og den ihuga nazisten Thomas Sandborg var håndplukket til jobben. Sandborg var også fylkesleder i Germanske SS, den ytterliggående fløyen i NS som ville ha økt tysk innflytelse.
Frivilligheten var spesielt invitert til folkemøtet som var godt besøkt. I benkeradene satt det også tett med folk fra kommunens administrasjon. Fremst satt NS fylkesleder Axel Aass og NS-ordfører Odd Viig. Sosialsjef Traaholt ledet møtet, ønsket velkommen og introduserte Sandborg som både rådmann og nyansatt varaordfører. Demokratiet var jo avskaffet, og Sandborg skulle i praksis styre både politikk og administrasjon.
Sandborgs plan var todelt. For det første måtte drammenserne overbevises om at alle utfordringer i hverdagen skyldtes en krig lille Norge ikke hadde noen påvirkning på. Norge var et lite land i verden og prisgitt de store nasjonene internasjonale politikk. Norge kom derfor best ut med å innordne seg okkupasjonsmakten, ikke forsøke å bekjempe den.
Gjennom et konstruktivt samarbeid med Quislings statsråder kunne rådmann Sandborg bidra til å gjøre forsyningslinjene til Drammen bedre, slik at Drammen kunne få mer mat, klær og utstyr, hevdet han. Lydighet ville altså lønne seg og bidra til mer mat på bordet og flere klær i skapet for den jevne drammenser.
Dernest gjaldt det for kommunen å samarbeide tettere og bedre med de frivillige organisasjonene. Sandborg mente at frivilligheten, og særlig de som arbeidet med folks velferd, var en bærebjelke i alle små lokalsamfunn. De hadde en kunnskap om små steder, miljøer og mennesker som kommunen ikke hadde. Gjennom et tett samarbeid kunne kommunen fordele ressursene mer rettferdig og nå fram til alle trengende. Dermed ville den jevne drammenser få et mer positivt syn på nazismen som jo bare ville den jevne ariske nordmann godt.
Han mente var at en grundig lokalkunnskap i hver eneste bydel ville gi nazistene den nødvendige kunnskap om hver innbygger, slik at de kunne avsløre og knuse forsøk på motstand. Nazisme med et vennlig ansikt ville forandre drammensernes syn på en ideologi som Sandborg trodde fullt og fast på. Han hadde sett lyset og Drammens fremtidshåp. Han var bare frustrert over at ikke flere så det samme som han, og at Hitler og Quisling var Norges eneste håp.
Sandborg ble hyllet for sin plan, i alle fall i NS-kretser, men praksis viste seg å være vanskeligere enn teorien. Bare fire måneder etter folkemøtet skulle hele nasjonen feire ett års markeringen for den såkalte statsakten på Akershus, da Quisling ble innsatt som ministerpresident. Sandborg inviterte alle kommunens funksjonærer til et møte i Kinopaleet på rådhuset, den gamle storsalen på Saga kino. Der skulle blant annet Quislings tale avspilles. Sandborg forventet fullt hus og jubel for nasjonens fører.
175 kommunale ansatte og ledere var invitert, med trusler om represalier dersom noen ikke møtte. Det kom 15 av Sandborgs partifeller. Resten boikottet arrangementet, med trekk av en og to måneders lønn som resultat (ledere fikk strengere straff).
Sandborgs ambisjoner ble imidlertid ikke mindre ut over våren 1943. I mai og juni var han konstituert også som ordfører. Dette var samtidig med at Gestapo rykket inn i byen med lokaler i Bergstien. Sandborg sto på god fot med gestaposjef Grossmann, men begge mislikte hirden i byen som de så på som bøller og amatører. Sandborg så for seg at Drammen og Norge skulle styres av krigere, ikke drømmere og amatører. Han hadde selv gått Krigsskolen, tilhørte det ytterliggående Germanske SS og ble nok mer ekstrem løpet av 1943.
Kanskje var det derfor han søkte permisjon sommeren 1943. Det var lenge siden han hadde tatt Krigsskolen. Han var blitt 36 år, men fortsatt var det mulig å gjøre tjeneste som tysk offiser. I oktober 1943 meldte han seg til fronttjeneste og offiserskurs i Bad Tölz i Bayern.
Etter endt offiserskurs ble han sendt som kompanisjef med løytnants grad (SS Obersturmführer) til Riga på Østfronten. Der skrev han flere brev til sin mor og ett til sin åtte år gamle datter. I brevene fremgår det at han fortsatt er en glødende nazist og han synes synd på de nordmennene som ikke ser det samme og forstår nazismen som han gjør. En vakker dag, mente han, vil nordmenn våkne av dvalen og se det samme som han;
«Jeg sitter under jorda i vår bataljonbunker og skriver. Her er trivelig, lunt og godt, en sofa, stol og bord og elektrisk lys. … Vi ligger i forreste linje, kan se over til russerne. På vårt avsnitt er det rolig, naboavsnittet temmelig motsatt …»
«Jeg føler meg sterk og full av mot. Jeg tviler ikke et sekund på vår saks seier og på en rettferdig vilje fra Guds side.»
Rådmann i Drammen og Obersturmführer Thomas Sandborg falt 23. september 1944, akkurat fylt 37 år. Han ble funnet under en grå feltfrakk sørøst for Riga.
