Fattige barn solgte fyrstikker i vinterkulda

Legg merke til bildet av barna som samler inn penger. På vogna står det: «Her kommer Ole med paraplyen. Han kjenner alle små folk i byen. Han kjenner mange som har det godt, men enda flere som har det smått.»

Fattige barn i Drammen gikk på kommunale tresko gjennom vinteren for vel 100 år siden, og de solgte fyrstikker for å få småpenger til mat.

Vi vet ikke detaljene om bildet ovenfor, men jentene strekker ut hånden for å samle inn penger, og bak vogna kan vi lese grosserer Peter Svarstads navn på veggen. Han holdt til rundt forrige århundreskifte i Tollbugata 7. Innsamlinger til fattige barn var vanlige rundt forrige århundreskifte. Det var mange fattige barn, og det var ikke noe lovverk som beskyttet dem. De var derfor avhengige av at voksne tok vare på dem.

En artikkel i Drammens Tidende 11. desember 1892 oppfordret folk til å kjøpe fyrstikker eller tennstikker av fattige barn som på denne måten kunne tjene noen slanter ekstra. Oppfordringen er sterk og godt formulert:

– «Kjøp stikker, De!» Med disse ord stikker nå om dagen ofte bleke og forsultne og forfrosne små barneansikter inn av døren til en. Man ofrer ikke en tanke på hvor meget fattigdom, hvor megen savn som skjuler seg bak denne handelen med tennstikker. Av dem som er for stille og beskjedne til å betle eller søke hjelp, er tennstikkene funnet opp som en mildere form for å tale til folks medlidenhet. En liten handel med barna, sparer dem for en lengre ferd i kulden, og den skaffer dem penger som trenges hårdt. Man kan være forvisset om at de tennstikkene en kjøper av dem, de brenner godt.»

Tankene går jo unektelig til HC Andersens klassiske eventyr «Pikene med svovelstikkene» når en leser denne artikkelen fra 1892, og forholdene for barn på denne tiden var så brutale at det er vanskelig å fatte idag. Den gangen var det ikke vanskelig å se hvilke av barna som var fattige, i den forstand at de måtte ta imot offentlig hjelp for ikke å sulte. De gikk nemlig i kommunale tresko om vinteren og barbeint om sommeren. Lærebøkene de brukte på skolen, var påstemplet «tilhører Drammens fattigvesen».

Det var også hele søskenflokker som arbeidet på sagbruk. Fire brødre arbeidet eksempelvis på Evjensaga på Landfalløya midt på 1890-tallet. Han på åtte sorterte staver, han på tolv fraktet stavene med trillebår fra sortering til oppsetting, mens lillebror på fem løp ærender og passet på minstemann som var tre år. Da de kom i skolepliktig alder, fikk de fri på jobb til å gå på skole, men de måtte løpe tilbake til arbeidsplassen så fort skolen var ferdig. På saga jobbet de 15 timers skift. Da de kom dødsslitne hjem til kvelds måtte de forsøke å lese lekser, noen nesten ingen av dem orket. Og dersom læreren syntes de var dårlige til å lese lekser, kunne det vanke fysisk avstraffelse.

Bildet nedenfor er malt av Drammens-kunstneren Sven Jørgensen i 1888, med tittelen «Arbeidsløs».