Dommeren som drepte og ble halshugget

Byfogd Anders Lund på Strømsø er den eneste dommeren i norsk rettshistorie som ble dømt for drap og deretter halshugget. Det som skjedde 2. oktober 1724 skulle han angre bittert på.

Drammens første lokalhistoriker, Peder Hesselberg, skrev allerede på 1700-tallet at byfogd Lund var kjent for sitt hissige temperament. Han kunne være både oppfarende og uomtenksom, særlig under påvirkning av alkohol. Men for det meste var han en klok og rettferdig dommer og et høyt respektert medlem av byens stand av besteborgere og embetsmenn.

Han bodde godt, fremgår det av rettsprotokollen, i et to etasjers hus med ni værelser, sentralt på Strømsø. Der holdt han hus med sin kone og fire barn, og han hadde også ansatt tjenestefolk.

2. oktober 1724 skulle vært en gledens dag. Det skulle holdes auksjon over Boye Nilsens gård sentralt på Strømsø. Dette var en sentral og viktig bygård, noe som understrekes av de som var tilstede både under selve auksjonen og feiringen etterpå. Assisterende sorenskriver Mandal var tilstede, også hans nære venn, den velstående forretningsmannen Peter Arbo. Det samme var den minst like velstående forretningsmannen Peder Moss, kirkevergen Steffen Henriksen, den britiske sjøkapteinen Thornton og en tysk handelsmann.

Etter auksjonen ble det arrangert fest i gården, og de nye eierne spanderte rundhåndet med alkohol. Det ble skjenket med stor øse fra den svært punsjbollen, og stemningen ble etter hvert høy. Nye folk sluttet seg til festen, blant disse var den unge kjøpmannen Jacob Larsen som drakk mye og ble fort ganske så ufin og kranglete. Han var så tørst at han først nektet å sende punsjbollen videre til byfogd Lund, men måtte til slutt gi den fra seg, etter først å ha skjelt ut byfogden på et språk som ikke var selskapet verdig.

Blant annet ble ordet «hundsvott» brukt, et ord som for lengst er gått ut av språket, men som egentlig var et ord for ei tispes kjønnsorganer. Byfogd Lund ble forbannet, gjengjeldte skittkastingen, og kalte også Larsen for en «hundsvott og en bankerotter». Larsen var ikke ferdig og kylte glasset sitt i ansiktet på Lund som fikk et kutt under øyet.

Da grep de andre gjestene inn, skilte kamphanene og tok med dommer Lund utenfor, mens kjøpmann Larsen ble tatt med inn på kjøkkenet. Nilsen og Moss avvæpnet Larsen og holdt ham i ro. Lund lot seg imidlertid ikke roe ned. Han var full og rasende, vred seg løs, grep korden som han hadde ved sin side (det var helt vanlig den gangen), gikk med faste skritt inn i huset igjen, fant kjøpmannen i kjøkkenet og støtte korden i magen på ham. Da var feiden over. Larsen ble båret hjem, der sogneprest Lorentz Angell ga Larsen den siste olje før han døde av indre blødninger få timer senere.

Byfogd Lund gikk hjem og fortalte hva som hadde skjedd. Han la ikke skjul på noe, og det virket i utgangspunktet ikke som han angret heller. Han lot tjenestepikene rense såret sitt og fram mot rettssaken pleide han sine kontakter så godt han kunne i en by der borgerskapet slo ring om hverandre. Tingrettens dom var derfor svært oppsiktsvekkende, nemlig en bot på 100 riksdaler.

Men saken ble anket inn for overhoffretten. (lagmannsretten), og der ble dommen ganske så nådeløs. Byfogden ble dømt til å miste «ære, liv og eiendom». Dette skjedde først etter at saken hadde vært utsatt en rekke ganger.

Lund orket imidlertid ikke å se bøddelen i øynene, og nedbrutt og syk flyktet han til Sverige der han ble i tolv år. Det fikk store konsekvenser for hans kone og fire barn som ikke lenger hadde en forsørger. Også huset ble tatt fra dem. De levde fra hånd til munn i elendighet på Strømsø.

Anders Lund kom tilbake til Strømsø i 1738, og håpet nok at han ville bli mildere behandlet denne gangen. Det ble han ikke. Han ble satt i arresten på Strømsø som var der menighetssenteret er nå, i påvente av at dommen mot ham ble eksekvert. Han ble halshugget på Holmen i oktober i 1738, nøyaktig 14 år etter at drapet ble begått.