Pølsebuene som forsvant og hvordan de kan gjøre comeback

I den danske byen Vejle er det fem pølsebuer bare i sentrum, like mange som det var pølsebyen Drammens velmaktsdager. Her er en oversikt over buene som var og hvorfor de forsvant.

Hver gang noen skriver noen linjer om minner fra pølsebyen Drammen, strømmer det på med likes og nostalgiske kommentarer. Det fortelles oss to ting: de er savnet, og det er et behov for å få pølsebuene tilbake. Og nå som vi har fått en iskiosk på Bragernes strand, er det ikke noe i veien for et comeback for pølsebuene i sentrum.

Først litt om pølsekioskene, slik de var. I sentrum av Drammen var det etter krigen og til 70-tallet fire kiosker på selve Bragernes torg og en nederst i Konnerudgata. Det var også kiosker i Haugesgate, Grønland og sikkert andre steder i utkanten av sentrum, men jeg konsentrerer meg her om disse fem sentrumskioskene.

Mest legendarisk var vel Goggen, Georg Nilsens kiosk øverst på torget, vis-a-vis Brannvakta. Grunnen til at Drammen gjerne omtales som pølsekioskenes by, er ikke selve antallet, men at de var så tidlig ute. Det fantes nesten ikke pølsekiosker i Norge før krigen, men i Drammen var det flere.

Goggen, Juline og Larsens kiosk i Konnerudgata startet på 30-tallet og drev gjennom krigen, også etter at matmangelen inntraff i 1942. Da gikk de tom for pølser og sukkertøy, men solgte aviser, ukeblader, erstatningsvarer og de var et viktig møtested for informasjon og svartebørs, og det som ble kalt for «orging», altså utveksling av varer og tjenester og lysskye avtaler under radaren til tyskerne.

Goggen var en stor kar, med en kjapp replikk og var elsket av mange. Han var også godt synlig i bybildet, en av byens originaler, stadig på farten på motorsykkelen, en Tempo Sachs med varekasse bak. Som andre byoriginaler var det noe barnlig over Goggen, han var mye redd og engstelig, særlig under krigen. Bak det smilende ansiktet, var det også mye tristhet. Et rystende leserbrev i DT i 1963, forteller også at Goggen ble plaget og mobbet av gutteramp. Det var også stadige innbrudd i pølsebuene som bare var skjermet av lemmer og hengelåser. Dette var et økende problem på 1960 og særlig 70-tallet, og en årsak til at de stengte ned.

Mange husker pølsebuene som guttas arena. Kunder var av begge kjønn, men det var gutta som møttes der, for en pølse og en flaskecola og en sigg med filter. Det oppsto også en egen sjargong, ikke ulik den på fabrikkgulvet. Praten var ofte sexfokusert, som for eksempel når en bestilte «to stive i godt bløyta». Deretter la kunden to fingre på disken som betydde at han ville ha to kondomer, eller «kardong» eller bare «dong» som det het den gangen. Prevensjon var ennå tabu. Goggen kunne da svare: «Du vil vel ha den godt spruta ned med snapp? Hø! Hø!» (snapp = slang for sennep, ketchup var først vanlig i bruk fra midt på 60-tallet) Og så la Goggen to kondomer i en papirstrylle og la litt smågodt over kondomene, for å gjøre de usynlige.

Et steinkast fra Goggen, i Torvhallen, holdt Juline til, Annie Karin Julin, som var det kvinnelige alibiet blant pølseselgere. Hun var i likhet med de andre kioskinnehaverne født rundt 1915, og tok pølsemenyen til et høyere nivå. Ett av produktene hun solgte var «tulipan», pølse servert vertikalt. Det var to wienerpølser servert i bløyta brød med grønnsaksalat, og med ei svær potetlompe rundt det hele, servert i en papirstrylle. Den kosta 1 krone midt på 60-tallet, en middag i seg selv, og med rikelig med salat et slags grønt alibi.

Juline ble til tider plaget med guttas griseprat. «La meg få ei pølse på min egen dimensjon!», var det en som uttalte en gang, brautende og med halvåpen gylf. Juline ble stille, men visste å ta hevn. Det var kø i kiosken og hun viste alle pølsa som hun la oppe i det bløyta brødet. Den var kappet i begge ender og var ca 3 centimeter lang. Da fikk Juline applaus.

Nederst på torget, på hver sin side av Bybrua, var kioskene som tilhørte Rolf Mathisen og Alf Rutle. Mathisen drev også sykkelparkering i Nedre Strandgate, vis-a-vis Børsen, ned mot elva. Rolf Mathisen var en kunstner med pølser. Han lagde sin egen blanding av agurk og løk, så god at mange foretrakk denne kiosken. Det var også han som fant ut hvordan han kunne omgå forbudet mot blauta brød. Det ble forbudt å dyppe pølsebrødene ned i gryta, sammen med krafta og pølsene, av rent hygieniske årsaker. Pølsevannet kokte jo ikke, og kunne derfor være en bakteriebombe. Men blauteforbudet løste Mathisen enkelt ved å holde brødet i hendene, vende det flere ganger med ei pølseklype, samtidig som han dryppet brødet med pølsekraft ved at han dro pølsa opp og ned i gryta til brødet hadde fått passe konsistens. Da hadde ikke brødet vært i gryta, men brødet var like «blauta».

Både Mathisen og Rutle hadde store helseproblemer. Mathisen var en papirarbeider og en bauta av en fagforeningsmann før krigen, men som kommunist og motstandsmann ble han torturert nesten til døde under krigen. Da han kom hjem etter 23 måneder i konsentrasjonsleir, var han bare en skygge av seg selv. Han var ikke lenger i stand til å holde på en jobb, men gode venner tok seg av ham, og dessuten hadde han et vinnende vesen, et klokt hode og han trivdes i pølsekiosken. Det samme kan sies om Alf Rutle som slet med store ettervirkninger av polio, men pølsekiosken gjorde at han kunne gjøre nytte for seg. For samfunnet var det også et pluss at de var til nytte. De betalte derfor først ikke noe leie, men fra slutten av 1960-tallet, ble de belastet med en liten leiesum for å ha kioskene stående på kommunal grunn.

På den andre siden av elva, i Konnerudgata, holdt Erling Larsen til. I likhet med Goggen og Juline hadde han drevet siden før krigen, med et strålende humør. Da det var fest i byen, på 17. mai og under Drammensmarken, sto han gjerne på taket av bua og hilste. Folk jublet tilbake, som en takk for hvem pølseselgerne var og hva de betydde.

Pølsebuene er her ikke lenger, som en kombinasjon av flere årsaker. I Danmark har pølsebuene kjent sin besøkelsestid og de er populære. De har proffe eiere, satser på lokal, kortreist mat, velger danske produkter og selger frikadeller (kjøttkaker) og brødskiver (sandwich) i tillegg til pølser. Det er dansk mat on the go, som det heter. De selger ofte fra mobile vogner som betaler lite for å stå der de står. Danmark har vist at det er rom for noe mer, og noe annet, enn kebab, hamburgere og pommes frites. Pølsebuene kommer til å gjøre comeback, det er bare et spørsmål om tid og den som våger.