Hva var det som fikk Drammens elite til å håne Graham Bell og hans geniale oppfinnelse, den første brukbare telefonen? Historien fra selskapslokalene i Børsen 14. august i 1877 kan vi lære av, den dag i dag.
Den unge forretningsmannen Anthon B. Nilsen (22) var tilstede da det skjedde, og han skrev ned historien tre år senere. Nilsen, opprinnelig en fattiggutt fra Svelvik, hadde allerede utviklet en god nese for hva fremtiden ville bringe. Han forsto at papirindustrien og eiendomsinvestering ville få en stor fremtid. Investeringsselskapet som fortsatt bærer hans navn, er i dag verdt milliarder. Anthon B. Nilsens navn står fortsatt på veggen til Rådhusgata 27, en eiendom han kjøpte i 1914 som i dag er et helt kvartal og et signalbygg i Oslo sentrum.
Nilsen skulle også bli en bestselgende forfatter under psevdonymet Elias Kræmmer og stortingsmann. Dette er hva han skrev om det som skjedde i Børsen denne sensommerdagen i 1877:
«Vi ventet på at bankadministrator Borch skulle komme. Han måtte selvfølgelig være den første som lot ordene flyte gjennom luften. Inne i brannforsikringsselskapets kontor satt direktør Bang, selskapets ansatte og fremfor alt myndige sjef, også kalt «Paven i Norge», med sitt apparat. Han lyttet utålmodig etter å høre stemmen i det fjerne.
Så kom Borch. Mr. Bell anmodet ham om å gå frem til apparatet. Stor stillhet og spenning. All passiar forstummet. Over Borchs ansikt gled et lett smil da han tok røret. Han stirret på Mr. Bell, intenst og strengt.
«You must speak, Mr. Borch!» sa Bell.
Borch rettet ryggen, så opp i taket og da meget høytidelig.
«Er-du-der-Bang!» Det kneppet i kassen. «Men du store, det er jo Bang!»
Han la bort røret og så seg forferdet omkring.
«Speak, Mr. Borch – please speak!»
Han tok igjen røret. «Kan du høre meg, Bang?»
Antagelig har Bang svart kort og klart, som han pleide.
«Synes du ikke dette er morsomt?» Ropte Borch. Nå må Bang ikke ha vært enig, for Borch la plutselig fra seg røret, vendte seg mot oss og sa:
«Ja, mine herrer, dette er et morsomt leketøy, men noen praktisk betydning får det aldri.»
Men Andreas Sørensen-Sorgenfri lo så det runget over hele rommet og sa: «Jamen kan det være nok tullprat vi har her i byen, om vi ikke også skal få høre på alle sladrekjerringene, både i Holmestrand og på Kongsberg. Da ville det bli hyggelig å leve!»
En leser jo mellom linjene at Anthon B. Nilsen hadde lite til overs for Drammens politiske og økonomiske elite som var kommet for å overvære oppfinnelsen til et geni. Dette skjedde også samtidig med at hele den vestlige verdens nysgjerrige øyne var rettet mot telefonapparatet og denne oppfinnelsens store muligheter. Selv dronning Victoria av England, hun som ga navnet til en hel epoke, hadde bestilt en telefon, slik at hun ved selvsyn kunne holde dette magiske apparatet i hendene.
Hvorfor var da drammenserne så hinsides bakstreverske? Jacob Krog Borch skildres som en komplett idiot, men var han det? Han hadde vært ordfører i Drammen i to perioder, var en venn av Bjørnstjerne Bjørnson og en vellykket forretningsmann. Han startet Drammens første dampsag på Holmen. Han bygde også praktfulle Fjellheim gård, og var stortingsmann for Drammen i flere perioder. Hvordan kunne han si noe så dumt?
Vel, det var ikke første gang Borch bommet totalt. Han hadde, i likhet med mange andre i byens elite, vært iherdig motstander av Drammenbanen, altså jernbane mellom Drammen og Oslo. Han mente en slik bane ville bidra til at hovedstaden slukte Drammen, og hva med Drammen Havn? Hadde ikke byen en forpliktelse overfor Havna som hadde sørget for internasjonal skipstrafikk og velstand for by og folk i flere hundre år? En jernbane ville ødelegge for Havna, mente Drammen bystyre og ordfører Borch som sendte en delegasjon til Stortinget for å forsøke å påvirke slik at Ringeriksbanen ble bygd først.
Slik gikk det heldigvis ikke for Drammen. Drammenbanen ble bygd, til tross for lokale protester, og den sørget for et historisk løft for hele Drammensdistriktet.
Borch var 64 år da Graham Bell besøkte Børsen. Han kunne vært Anthon B. Nilsens bestefar. Borch tilhørte generasjonen som opplevde bybrannen i 1866. Han var blant dem som bidro sterkt til gjenreisningen av byen. De som bidro til dette, hadde enorme ambisjoner på byens vegne. De ville ha Norges fineste teater, Norges fineste storstue (Børsen), Norges fineste torg og rådhus, og Drammen Park skulle være finere enn Slottsparken.
Det var målene de satte seg, Borch, Poul Lauritz Aass, Harald Lyche og mange andre. Det forunderlige var jo at de gjennomførte planene og det på rekordtid. Rundt 1875 var Drammen Norges desidert kuleste by. Alle så til Drammen og messer og utstillinger ble arrangert, slik at alle kunne lære. Drammen var et forbilde for alle. Men så ble noen av disse heltene fra tiden etter brannen så selvsikre og pompøse at de ble håpløst reaksjonære i møter med den nye tid.
Mykles.com: Om folk før oss 