Derfor måtte heksa Ingeborg dø

Ingeborg Stensdatter var den siste heksa i Drammen som ble brent levende på bålet. Hun ble et offer for mørkemenn og kampen om Drammenselvas gull: Laks og tømmer.

Det fins naturlig nok ingen bilder av Ingeborg, ettersom hun døde for snart 400 år siden. Vi vet imidlertid at hun var velstående, bar smykker og vakre kjoler. Hun hadde også et magebelte med sølvbrosjer, festet på et brunt fløyelsklede. Ingeborg hadde to barn fra et tidligere ekteskap, var ca 30 år og en kvinne mange misunte. Hun var gift med storbonden Amund Sørensen av Kjøsterud.

Årsaken til at vi kjenner hennes tøy og vaner, er at det ble holdt et skifte hennes død. I skifteprotokollen og i lensregnskapet finner vi en systematisk opptegnelse av ekteparets eiendeler. Det er en fascinerende beskrivelse av hvordan en storbonde og hans familie levde for 400 år siden:

Det listes opp seks griser og åtte ungsvin, fire sauer og fire små lam, sju kalver, fem hester og en okse, samt to kviger. Blant utstyret på gården er det ett stort ølfat, en kvinne-sal beregnet på Ingeborg selv, 2 gamle kister, en slede, en plog og mye utstyr til å drive gården. På kjøkkenet er det serveringsbestikk med sju sølvskjeer, ikke mindre enn 11 malmgryter, et vannkar i messing, en mengde kobberkjeler og jerngryter. Det er også en forseggjort duk som er åtte meter lsang og ikke mindre enn 15 håndbroderte dyner. Det er også eksklusive sengetepper i silke, som er taksert til samme verdi som en hest.

Dommen mot Ingeborg er like grusom som den er meningsløs: Hun skal være i besittelse av trolldoms kraft som skal ha ført til dyr har stupt døde på båsen. I praksis betyr dette at dommeren mente hun sto i ledtog med djevelen. På denne tiden var det et 30-talls kvinner i Oslo-området som ble brent på bålet som trollkvinner eller hekser. Det skyldtes at myndighetene ville skjerpe inn kampen mot sataniske krefter hundre år etter reformasjonen.

Rettssaken mot Ingeborg oser av en sammensvergelse. Ingeborg ble anklaget for å være djevelens redskap i 1626, samme år som Ingeborg og Amund kjøpte Lille Landfall gård. De eide gården Kjøsterud fra før, men Lille Landfall hadde en bedre beliggenhet. Selve våningshuset lå på jordet der fargehandelen Colibri er i dag. Viktigere var det at under gården lå det området vi i dag kaller Muusøya. Her lå det både en mølle og trolig et sagbruk. Beliggenheten var perfekt med tanke på handel med nederlendere, dansker, engelskmenn og tyskere som etterspurte tømmer og plank.

Det visste naturlig nok Amund og Ingeborg, men det visste også andre storbønder, ledet av Trygg Dramdal fra Eiker. Han mente at gården var hans, fordi han var svigersønn til en tidligere eier. Trygg Dramdal hadde gode kort på hånden og stevnet Amund for retten, samtidig som han hadde bred støtte av storbønder som Kolbrekk på Eiker, Skatvet i Sigdal og Brunes i Modum. Dette var også en strid om hvem som skulle eie rettighetene til Drammensvassdraget.

Det er i denne bitre striden at det fremsettes påstander mot Amunds vakre kone som det er umulig å beskytte seg mot. Hvem som fremsetter ryktene vet vi ikke, men de fremsettes åpenbart for å ramme Amund som befinner seg midt i en bitter, rettslig strid.

Ingeborg ble brent på bålet tidlig på året 1627. Retterstedet er bemerkelsesverdig. Hun brennes levende på Muusøya, på den gården hun selv har kjøpt. Vi kan ikke en gang tenke oss hvordan det var for Amund å høre skrikene fra sin elskede, på plassen ved elva der de skulle bygge en felles framtid.

Den rettslige striden mellom Amund og Trygg Dramdal ender etter flere år med en underlig dom. Lagmannen synes det er så vanskelig å avgjøre saken at i 1632 gir han begge parter 50 prosent rett, men samtidig blir Ingeborgs andel av gården overført til Kongen. Dermed ser det ut til at Trygg Dramdal overtar som eier, mens Amund får en bruksrett som han beholder i alle fall 20 år til. Han gifter seg på ny og får en datter også.

Men justismordet mot Ingeborg Stensdatter av Kjøsterud vil for alltid være en skamplett, fordi de som dømte henne, burde visst bedre.