I 1970 var det 30 år siden krigen og 25 år siden freden. Til minne om dramatiske måneder og år skulle det avdukes et monument over Vestskogjegerne. Men hvem skulle avduke monumentet? Forsvarssjefen, eller kanskje forsvarsministeren? Det ble motstandskvinnen Sigrid Wiborg som avduket monumentet, til alles overraskelse.
Hvem var så denne kvinnen som motstandsmennene selv valgte til å avduke minnet over egen krigsinnsats? Hvorfor ble hun valgt fremfor generaler, offiserer og forsvarspolitikere?
Sigrid Wiborg var født på Glassverket i Svelvikveien 114 i 1914. Hun giftet seg med bilmekaniker Finn Reidar Andersen i 1941. De flyttet midlertid hjem til hennes foreldre i en leilighet i villaens andre etasje, men Finn var lite hjemme. Han tilhørte allerede ledelsen i motstandskampen i hjembyen. Han hadde vært med på felttoget, var våpenkyndig og instruktør i våpenbruk.
Allerede i 1941 brukte motstandsbevegelsen et kjellerlokale i skobutikken Normal som møtested, på hjørnet i Nedre Storgate som i dag er hovedinngangen til kjøpesenteret Magasinet. Sigrid var ansatt i skobutikken og holdt vakt da møtene foregikk ned en trapp og blant noen tomme skoesker. Finn, mannen hennes, deltok på disse møtene. Han hadde kort vei. Han jobbet som bilmekaniker på Centralgarasjen, i Torggata, der boligbyggelaget holder til i dag.
I månedsskiftet juli-august i 1942 sprakk det. En angiver hadde infiltrert motstandsbevegelsen og angitt de fleste av lederne i Milorg. Finn var en av få som gikk fri. Sigrid fikk jobben med å advare Milorg-ledelsen i Oslo om at Drammen var sprukket, og at det bare var et tidsspørsmål før sporene ledet til de to Milorg-lederne som hadde hatt kontakt med Drammen, Knut Møyen og Erling Lorentzen. Sigrid syklet inn til Oslo, ringte fra Narvesen-kiosken utenfor Stortinget til Erling Lorentzen som lå og døste på et svaberg utenfor familiens landsted på Ostøya ved Fornebu. Han skvatt til da han hørte telefonen ringe i båthuset, og han ble iskald da han hørte kodesetningen i telefonen: «Kan jeg låne noen bøker av deg?»
Kodesetningen om lånte bøker betydde krise. Lorentzen skulle da så raskt som mulig måtte befinne seg i Oslo sentrum ved Narvesenkiosken utenfor Stortinget som var avtalt møtepunkt. Der møtte han Sigrid, og resten av den historien er grundig dokumentert i flere bøker. Lorentzen syklet så svetten rant til Kirkeveien på Majorstua der Møyen bodde. På dramatisk vis og med sekunders margin slapp de unna Gestapo.
Inntil sommeren 2020 visste ikke Lorentzen hvem Sigrid Wiborg var. Han hadde vært mest opptatt av å rette opp en påstand som sto i flere bøker, nemlig at det var han som syklet til Drammen. Men hvem det var som kom med beskjeden fra Drammen, det visste han ikke, han bare husket utseendet hennes og den dramatiske beskjeden hun kom med. Da jeg viste ham bilder av Sigrid sommeren i 2020 nikket han gjenkjennende. Målløs og med tårer i øynene husket han henne, drammenskvinnen, som kanskje reddet livet til både Lorentzen selv og den første Milorg-lederen, Knut Møyen.
Etter denne dramatiske hendelsen sensommeren 1942 lå Sigrid Wiborg lavt en periode før tragedien rammet. Mannen hennes, Finn Reidar Andersen, ble skutt og drept på åpen gate i Hokksund 2. mai 1944. Etter dette kastet Sigrid seg inn i motstandkampen med dødsforakt. Med en sykkel hun kalte for Timosjenko, oppkalt etter en sovjetrussisk general som påførte Hitler et nederlag, var hun høyt og lavt. Hun fraktet meldinger, sprengstoff, håndvåpen, håndgranater. Hun flørtet bevisst med tyske soldater, mens hun bar hemmelige meldinger på kroppen. Hun ble en fryktløs kurer for områdeledelsen.
Den 24. august 1944 kom meldingen alle hadde fryktet. Tyskerne var på vei inn i marka med mange folk. Det hadde kommet slipp på begge sider av Drammensdalen og tyskerne visste om dem. Det lå mange hjemmefrontkarer på skauen, både på flukt fra tyskerne, men også for å trene og å ta imot slipp. Hvis tyskerne rykket raskt inn med store styrker, ville det kunne bli et blodbad. Var de tyske soldatenes innrykk i marka et enkelt raid mot en hytte, eller var det starten på noe større, noe mer? Distriktsledelsen måtte ha svar, og det svaret måtte komme komme raskt. Det var ingen tid å miste.
Spionoppdraget ble gitt til Sigrid. Det var ingen tilfeldighet at det ble henne. For det første var hun uredd og iskald. Hun hadde bevist at hun kunne menges med fienden og lyve dem opp i ansiktet, fryktløs og med stor troverdighet. Dessuten nyttet det ikke å sende inn menn. De ville umiddelbart bli jaget unna eller arrestert. Kvinner var tyskerne forsiktigere med. En kunne mene hva en ville om tyskere, men de oppførte seg dannet overfor kvinner.
En kvinne kunne lykkes fordi tyskerne ville være mindre mistenksomme overfor henne enn en mann. Hun kunne med troverdighet late som om hun var husmor på bærtur. Hun tok med seg general Timosjenko, tråkket innover marka, med bærspann hengende på sykkelstyret. I 1970 beskrev hun sine egne tanker den ettermiddagen:
«Jeg dro av sted, på sykkel naturligvis, og med spann og bærplukker som kamuflasje, siden det var sånn noenlunde midt i bærtiden. Da jeg hadde parkert kjøretøyet ved den øverste gården og skulle begi seg innover, oppdaget jeg dem. Ut av skogen kom guttene bundet sammen i en lang rekke. Rundt dem svermet tyskerne med maskinpistolene klare. Det er det tristeste syn jeg noensinne har sett. Men ordrene gikk ut på at jeg skulle bringe klarhet i tilstandene inne ved selve cellen. Følgelig begynte jeg å bærplukke meg innover, skjønt det var heller lite bær. Ved cellen var alt stille. Hadde tyskerne etterlatt en vaktpost der inne, røpet han seg ikke med en lyd. Jeg ropte et navn, slik bærplukkerne gjerne gjør når de ikke lenger vet hvor de har hver andre. Intet skjedde. Til slutt gikk jeg ned til hytta som ble kalt Borgen og kikket inn. Hytta var en landjordens parallell til sjøens «Marie Celeste». Alt var slik mannskapet hadde forlatt det.. Koppene sto halvfulle av kaffe, et stykke brød lå på bordet og var bitt av. Det hele var uvirkelig som en film stanset i et knivskarpt stillbilde idet døren ble sparket opp.»
Det var seks motstandsmenn som hadde
Informasjonen hun innhentet den dagen, gjorde at Horn og resten av ledelsen kunne senke skuldrene. Hun møtte karene som var arrestert, lenket etter hverandre, tyskere med maskinpistoler. Hun var ikke redd. Hun ville helt fram til hytta, for å se om det var tyskere igjen. Ikke en tysker å se. Konklusjonen var klar: Dette var en målrettet aksjon mot en bestemt hytte. Det var ille nok. Mange ble arrestert, men det var ingen stor, koordinert aksjon for å ta seg av alle karene som lå inne i marka på begge sider av byen, både for å holde seg i skjul og for å kunne ta imot slipp.
Hun beskrev selv tankene hun gjorde seg da hun iskaldt beveget seg blant tyskere inne på skauen:
Etter det ble hun en legende. Hun hadde utført et oppdrag ingen mann kunne gjøre henne etter, fordi han ville blitt arrestert. Som belønning ble hun utnevnt til sambandssjef, og dermed sambandsleder for rundt 800 mann på Strømsø-siden
Mykles.com: Om folk før oss 