«Itte no’ knussel», er en kort fortelling eller novelle. Det er blitt en juleklassiker. Barbra Ring var født i Drammen i 1870. Hun var barnebarn av Barbra Winsnes, datteren til Hanna Winsnes (1790-1872). Barbra Ring var i sin samtid en elsket forfatter, særlig av barnebøker. Denne novellen «Itte no’ knussel» ble først trykket i julenummeret til barnebladet «Magne» i 1908, og ble utgitt i bokform året etter. God lesning og god jul!
Rik og barnløs satt Marte Svennerud, landhandlerenken på Svennerud gård og holdt bygdas tøyler i sin hånd. Kunne folk betale, inndrev Marte Svennerud ubarmhjertig like til siste øre. Kunne de ikke betale, slo hun en sterk over hele regnskapet. «Itte no’ knussel,» sa Marte Svennerud.
Så hendte det like før jul at lærer Hansen døde, og enken satt igjen med syv uforsørgede unger, i rene armoden. Presten sendte en liste rundt for å få penger til begravelsen og å betale husleien. Listen kom selvfølgelig først til Marte Svennerud. Den oppmerksomheten skyldte bygda henne. Men videre kom den heller aldri. Den gikk tilbake til presten med påskrift: «Je bitaler Itte no knussel. Marte Svenneru». Marte Svennerud var aldri knuslete, men hun sparte på d-en i Svennerud.
«Det der kunne bare en i bygda ha skrevet, og det er Marte Svennerud», sa presten. Han satte et komma etter «bitaler.» Så lot Marte Svennerud spenne for hestene, anbrakte hele sin mektige person på baksetet og fylte hele sluffen med små og store poser fra butikken. Hun dro på kondolansevisitt til lærer Hansens enke. Hvis noen etter den visitten hadde spurt lærer Hansens barn om hvordan jomfru Maria så ut, så ville de alle sammen ha forsikret at hun hadde tre haker og små, blå øyne, sånn som Marte Svennerud.
Men lille julaftens morgen gled lærer Hansens enke i kjellertrappa – falt ned og slo seg, så hun døde fra ungeflokken sin bare noen timer etter. Presten hentet alle sju ungene til prestegården og sammenkalte i hui og hast et møte med bygdas beste menn – først og fremst Marte Svennerud – for å høre om noen var villige til å ta til seg lærer Hansens barn.
Møtet hadde ikke vart lenge før alle de sju barna var fordelt. Bygdas hjertelag var stort. I mens satt alle barna på kjøkkenet og spilte Gnav. «Det er best de får noe annet å tenke på, og Gnav er et uskyldig spill,» sa prestens husholderske. De hadde spist opp alle rosinene de hadde fått til å spille om. De satt og lyttet til stemmene inne på prestens kontor. De største skjønte godt hva dette dreide seg om. Plutselig sa Nils, en liten lyslugg med gløgge øyne og minst mulig til nese: «Vi spiller om hvem som kommer til Marte Svennerud. Hun tar nok en av oss!»
Spillet begynte. De var så spente som om det gjaldt livet. Å komme til Marte Svennerud var nesten som å komme til paradiset! Mikkel, den eldste, vant. Den yngste begynte å gråte. «Mei osså vil til Matte Fenneru!» Men gråten stanset brått. Det gikk i døren til kontoret. Marte Svennerud kom ut. Det var selvsagt at hun skulle velge først. Hun satte seg ned og lot de små, lyse øyne vandre rundt på alle sammen. En gang til, rundt på alle sammen.
«Navnet ditt?» spurte hun. «Nils Ezekiel Hansen», svarte gutten, illrød av forventning. «Å gammal?» «Jeg fyller ti år den attende januar,» kom det kjapt. «Vil du følge med til Svennerud og komme på butikken». «Ja, takk,» brast det ut av Nils. Han strålte. Men så kom han til å se bort på Mikkel som satt og svelget og svelget. «Takk, men…» «Nå, har du itte løst?» Marte Svennerud hørtes støtt. «Jo, men…». Nils skottet på ny bort på Mikkel. «Nå, å er det med deg? spurte Marte Svennerud, litt kvasst. «Jeg vil nok gjerne, men det var Mikkel som vant deg.» «Åforslag?» spurte Marte Svennerud uforstående. «Vi spilte om hvem som skulle komme til Svennerud, og Mikkel vant.»Marte Svennerud dro på smilet. «Så du spelte bort meg, du da Nils». «Ja, jeg gjorde nok det.» Nils hvisket og så skamfull ut. «Åkken vant du da?» «Ingen». Nils så mer og mer ulykkelig ut. «Stakkar’n», sa Marte Svennerud. «Åkken vant du da?» Hun henvendte seg til en åtteåring med lyse fletter. Hun ble blodrød, vendte seg hit og dit og fikk møysommelig fram at hun heller hadde ikke vunnet noen.
«Var det bare han Mikkel som vant, da?» spurte Marte Svennerud. «Ja, for vi spilte ikke om noen andre enn deg», hvisket Nils. «Så, åffer spilte dere ikke om andre?» Marte Svenneruds lysblå øyne tittet nysgjerrig ut av dset runde, lyserøde ansikt. «Fordi vi helst ville være hos deg alle sammen.» «Jasså,» sa Marte Svennerud og så betenkt ut av vinduet. «Jasså,» sa hun en gang til. Hun knep munnen sammen, reiste seg brått og gikk uten å si mer. Barna så på hverandre. De ble sittende ganske tause, i angst for at hun skulle ha blitt sint og at hun ikke lenger ville ha noen av dem. Men Marte Svennerud gikk inn på kontoret og satte seg ved siden av presten. «Jeg tar alle sju. Itte no’ knussel,» sa hun myndig og klasket sin store hånd i bordet.
Marte Svennerud kjørte en stund etter ut av prestegården med sluffen stuende full av unger. Bygdas gode menn satt i sine sleder og ventet på at Marte Svennerud etter gammel skikk fikk kjøre først. Presten trådte ned av trappen. «Nu et hurra for Marte Svennerud,» ropte han og svingte begeistret med kalotten. Og da det hurra tok slutt, svinget han den en gang til: «en gang til! Itte no’ knussel». smilte presten. Og hurra ble det rop, så lenge den brede ryggen til Marte Svennerud var synlig fra prestegårdstrappa.
Mykles.com: Om folk før oss 