Saken mot Ingeborg, gift med Amund Sørensen fra Lille Landfald gård, var bare bygd på ondsinnete rykter. Selve tiltalen var formulert slik: …. «trolddomskunster hun har været beskyldt at have omgået”. Altså skal hun drevet med trolldom. Selv i tiltalen heter det at intet var bevist, det var bare løse beskyldninger.
Disse ryktene var så løse at noe ondskap var umulig å få øye på. Det kan se ut som om det har noe med husdyr å gjøre, og det var en vanlig anklage mot trollkvinner eller hekser.
Bakgrunnen for slike anklager var gjerne at dyr, og da særlig viktige og kostbare dyr som melkekuer, ble funnet døde av tilsynelatende uforklarlige grunner. For bonden var dette svært alvorlig. Brøt det ut en smittsom sykdom som førte til flere døde dyr, kunne det ta livsgrunnlaget fra ham. Siden det den gangen ikke var noen veterinærer som kunne stille diagnose, så trodde de at døde dyr måtte være en form for Guds straff eller at onde krefter hadde vært på ferde. Det betydde i praksis at Satan eller Beelsebub må ha sendt sine djevler på jorden for å infiltrere mennesker.
Hvem mistanken rammet, var gjerne ganske tilfeldig. Som oftest var det kvinner. Hvis noen hadde hørt en kvinne banne, for eksempel ved å si “dra til helvete” eller “jeg forbanner deg”, så kunne det være bevis for at hun var besatt av onde krefter.
En kvinnes utseende kunne også ha betydning. Var hun frastøtende eller til bry for folk, kunne et bål være en effektiv måte å bli kvitt henne. Var hun vakker, så var det fristende for prest og fogd å gjennomføre den kroppsundersøkelsen som ofte fulgte med. Det handlet blant annet om å finne ut om den anklagede hadde føflekker på kroppen. Hvis føflekkene var plassert slik at de var synlige for den anklagede, var det ikke noe å bry med. Føflekker var jo noe nesten alle var i besittelse av. Var de derimot plassert på et usynlig sted for den anklagede, i nakke, bakhode, rygg eller rumpe, så kunne det derimot være et djevlemerke, det vil si en hilsen fra Satan selv.
Vi vet ikke om Ingeborg Stensdatter Kiøsterud, gift Sørensen, gjennomgikk den slags ydmykende undersøkelser. Det vi vet er at den kampen hun kjempet for å bli frikjent for ryktene, mislyktes. Hun ble brent på bålet.
Folk kom langveis fra for å være vitne til slike bålbrenninger, der smertehylene ble tolket som en bekreftelse på at ondskapen forlot kroppen, at smertehylene var en slags renselse og dermed Guds vilje.
Tre år tidligere ble en trollkvinne brent i Gamle-Hokksund, og det er flere detaljer som er kjent om denne hendelsen. Ingrid Engelsdatter var alenemor, et barn hun hadde med en storbonde og vertshuseier på Efteløt, der hun kom fra. Hun oppga selv at hun var blitt skjendet, altså voldtatt og mishandlet av storbonden. Hun flyktet derfor til Eiker i 1615, der hun verken hadde noe yrke eller et sted å være. I ett av dokumentene i sakene fremgår det også at hun var en krøpling, det vil si at hun hadde en fysisk funksjonshemming.
Ingrid levde som omreisende tigger på Eiker. Noen bønder jaget henne bare videre, mens andre forbarmet seg over henne, slik at hun og datteren Helle fikk overnatte i staller og fjøs.
I 1624 ble hun tiltalt for trolldomskunstner etter at hun i 11 uker hadde sittet i arresten til bondelensmannen Christoffer Stenshorne på Stenshorne gård. Lensmannen og retten avga ed på at den tiltalte Ingrid var lutfattig, at hun var stygg og fillete og mest til pest og plage i bygda. Hennes ulykke gjorde også at hun skjelte og smelte og var ufin i munnen mot enkelte som avviste henne. Det var henne eneste forbrytelse og årsaken til en tidlig og smertefull død.
Hun ble brent på bålet sommeren 1624. Hun ble bundet fast til en stige som så ble heist opp, slik at hun befant seg 3-4 meter i høyden, og deretter tippet inn i et stort bål. En stor folkemengde var til stede i Hokksund da bålbrenningen fant sted. En bøddel, eller skarpretter som var datidens begrep, ble hentet fra hovedstaden. Han ble kalt Mester Jon.
Om det var slik heksebrannen på Muusøya forløp, vet vi ikke, men bruken av stiger var vanlig.
Samtidig var det også stor forskjell på de to kvinneskjebnene. Ingeborg Stensdatter var meget velstående. Det vet vi ut fra lensregnskapet etter hennes død. I boet etter henne heter det at hun eide dundyner og sengetøy til 80-90 daler. Hun hadde et hollandsk sengeteppe, trolig av silke som alene var verdt ti daler. Det er et oppsiktsvekkende beløp når vi samtidig ser at hesten på gården og en god melkeku til sammen ble taksert for det samme beløp, og at et vanlig hus den gangen gjerne ble taksert til rundt 300 daler. Pussig er det også å tenke på at dundyner og silketepper er trendy, også i dag.
Det skulle gå 54 år før den neste trolldomssaken kom opp for tingretten, som på den tiden lå i en gammel tollbod ved nedre sund, altså omtrent der Skutebrygga ligger i dag. Strandsitter Amund Bentsen var nabo til denne rettsbygningen. Begrepet strandsitter betydde at han leide et hus ved sjøen, på offentlig grunn, og levde av fiske. Amund var gift med Eli, og det var ytterligere to personer i husstanden. Der bodde også tjenestepiken Rasine Erlandsdatter og en hybelboer med hollandsk opphav, Rennel Jansdatter.
I kjelleren lagret ekteparet Bentsen øltønner, og det var slik trolldomssaken mot Eli Bentsen startet. Hun hadde skaffet seg en såkalt tyvfinger. En tyvfinger var en avkappet finger fra en tyv som enten var henrettet eller hadde fått kappet av fingre eller hånd som straff for tyveri. I følge gammel overtro kunne en slik finger stjele etter at den var kappet av tyvens hånd.
I et svært ubetenksomt øyeblikk, eller fordi hun hadde behov for å gjøre seg interessant, fortalte Eli Bentsen om denne tyvfingeren som hun angivelig hadde stappet inn i spunshullet på en av øltønnene. I følge Eli hadde denne fingeren gjort akkurat det som gammel overtro fortalte. Allerede neste dag var tønna full av det beste øl. Tyvfingeren må ha stjålet øl til tønna!
Historien fortalte hun i sentrum av Bragernes til en flott kar, Helge skytter, ble han kalt, en markatraver som levde av å skyte vilt i skogen. Hun burde selvsagt ha visst det, men i løpet av timer kjente halve Bragernes til denne historien. Det gjorde også tjenestepike Rasine og hybelboer Rennel som listet seg ned i kjelleren til ekteparet Bentsen. Der fant de fingeren, blodfattig og svart, men ennå med en synlig negl. Den lå forsiktig pakket inn i en blåstripete, lite klede av silke, med en hyssing rundt.
I saken mot Ingeborg Stensdatter, 54 år tidligere, fantes det ikke bevis. I den neste saken var det nok av faste bevis. Eli ble arrestert, fingeren beslaglagt og det fantes til og med flere vitner, Helge skytter og de to unge kvinnene i kjelleren der de fant tyvfingeren. Det var også et fjerde vitne, Tallak Bjørnsen, som de to unge kvinnene i huset hadde vist fingeren til.
Eli ble stilt for retten 28. april i 1684. Det så mørkt ut for henne. Trolldomssaken hadde en strafferamme på å bli brent til døde på Holmen som da var retterstedet som kunne ses over hele byen.
Men det var også noe som talte til Elis fordel. I løpet av 1600-tallet kom det skip fra hele Europa til Drammen for å kjøpe tømmer og plank. I kneipene satt det hollendere, engelskmenn, germanere og andre som syntes folket langt mot nord var håpløst gammeldagse. Disse handelsmennene kom fra moderne metropoler som Amsterdam, Rotterdam, København og London, og opplevde nok at nordmennene fortsatt trodde på tankegods og overtro fra før Svartedauen. Det kom også universitetsutdannet engelsk lavadel, familien Collett for eksempel. Selv kjente disse til de nye fornuftsfilosofene, og for dem var hekser og trolldom noe som tilhørte en svunnen tid.
Kanskje var det derfor at byfogden selv ikke dømte i saken mot Eli Bentsen. Han sendte underfogd Anders Hansen i ilden, en beskjeden kar som visste verken ut eller inn. Han våget ikke å dømme Eli, og endte opp med å sende hele saken til Christiania, der hun heller ikke ble dømt.
Eli Bentsen ble en fri kvinne, og fornuftstiden var kommet til Drammen.
Mykles.com: Om folk før oss 