Motstandslederens dagboksnotater fra frigjøringsdagen

Ahlert Horn, distriktssjefen for Hjemmestyrkene i Drammensregionen, Midtfylket, eikerbygdene og Hurumlandet, skrev dagbok gjennom hele krigen. Her er notatene han gjorde seg for opptakten til og selve frigjøringsdagen i 1945, for 80 år siden.

Horn (med telefon) fotografert i hovedkontoret i Dalejordet 6 i fredsdagene i 1945. (Fra Horns dagbok)

Mandag 7 mai samlet Ahlert Horn distriktsledelsen rundt seg i Dalejordet 6, som den gangen var eid av øyelege Solveig Wiborg ved Drammen sykehus. I denne praktvillaen hadde Horn en av sine dekkleiligheter fra februar i 1945, da han ikke lenger tok risikoen ved å bo hjemme i Amtmann Breders gate 29 i Nybyen.

Inntil da hadde Horn hadde i hovedkvarter i Øvre Storgate 6, på hjørnet av Sankt Olavs gate. Der hadde han sin elektriske forretning og HQ var gjemt i kjelleretasjen bak noen pappesker som så ut som en vegg. Dette krypinnet var for lite i frigjøringsdagene og med Wiborgs godkjennelse flyttet Horn staben til Dalejordet 6 den 7. mai.

I løpet av krigen måtte Horn være helt usynlig for de aller fleste, av sikkerhetsgrunner. Han stilte derfor i møter med en heldekkende drakt, hansker og en kunstig og tillært nordlandsdialekt (han var født og oppvokst i Hokksund). Men han åpnet seg for noen leger, som øyelege Wiborg, fordi legene var vant til å forholde seg tause. Taushetsplikten gjorde at han stolte på dem.

Horn likte å ta bilder av barn, fordi de var hans motivasjon for motstandskamp. Han ville at barn skulle oppleve et fritt Norge. Dette bildet har motstandslederen selv tatt på selve frigjøringsdagen. (Fra Horns dagbok)

Om sjuende mai skriver Horn at det ble meldt over radio at alle tyske tropper hadde kapitulert og at stemningen var stor i hele byen. Horn og hans stab forholdt seg imidlertid i ro, i påvente av nærmere ordre. Han hadde møter med politimester og fylkesmann, da uten kamuflasjedrakt, og spenningen var intens. Han sov ikke et minutt gjennom hele natten til den åttende mai. Han ba da om hjelp til å skrive dagboken som delvis er ført i pennen av Odd Torstensen, «Villy», hans stabssekretær.

I nedtegnelsene for 8. mai har jeg gjort noen kommentarer for å forklare teksten. De er i parantes. Jeg har også modernisert språket og forkortet noe.

Horns egen betraktning om dagboka i fredsdagene – overgangen fra «gangsterhøvding» til samfunnsbygger.

Tirsdag 8, mai. Alle mann til frokost. Villy ved telefonen som i løpet av dagen ble hele fem stykker (mye den gangen, lite i dag). Telefonfolk med Tangli i spissen (dekknavn) arbeidet så svetten rant. En linje med direkte forbindelse til Oslo S.L. (Hjemmestyrkenes sentralledelse) og forbindelse til alle områdene i distriktet. Forbindelsene er helt glimrende.

Endelig slipper folk jubelen løs på Bragernes torg. Lettelsen er ubeskrivelig, skriver Horn som selv er fotograf.

Birger Palm mottok melding fra S.L. merket «statstelegram», kanskje det første etter krigen. Det var en anmodning om å avgi rapport etter krigen. Svar ble gitt. Alt rolig. Dette telegrammet var forøvrig litt dristig da makten her i Drammen ikke var formelt overgitt fra okkupantene slik den var i Oslo. Kanskje det var et tegn på å vise Hjemmestyrkenes stilling i Oslo.

Radio ble hentet for å høre fredsbudskapet som samtidig klokken 3 ble kringkastet over hele verden. Dessverre var ikke radioen i stand, så vi måtte ty til vårt lille, kjære apparat som tross alt ga oss en forestilling om livet som nu skulle begynne igjen.

Politimesteren reiste til Oslo for å forhandle med overordnede der og fylkesmannen forhandlet i byen (ny politimester var advokat Harald Solumsmoen, mens den nye fylkesmannen var Nils Nilsen Thune, dommer i Eiker, Modum og Sigdal Herredsrett.)

Sjefen selv foran rådhuset. Hans NK, Birger Palm, til høyre.

Ellers er arbeidet på topp her, avløst av en herlig middag. Planleggelse av besettelsen av offentlige kontorer. Politimesteren ringte den avtroppende politimester Lindheim (den fryktede nazisten Kåre Lindheim) og spurte om han ville overgi politikammertet, noe Lindheim aksepterte uten videre. Tiden ble fastsatt til klokken 00.15 i natt. Brage (dekknavn) ble gitt ordre om overtagelse av politikammeret kl 00:15 i natt. Ordre til områdesjefene om at lensmennene skal overdra sine embeder til nye lensmenn i løpet av de nærmeste timer. Kontorene skal besettes av våre folk, slik at de står til disposisjon for de nye lensmennene. Fylkeshuset og rådhuset besettes også.

Ved midnatt var det mange folk på torget utenfor politikammeret (politikammeret lå den gangen i det gamle rådhuset), men da våre gutter kom, var det tomt på et øyeblikk. Besettelsen gikk utmerket og politimesteret sto og ventet og overgav politikammeret til guttene hvoretter den nye politimesteren overtok og begynte arbeidet med en gang. Noen politifolk av den nye type ble arrestert (dette betyr polititjenestemenn som var ivrige NS-folk). Guttene våre var utmerket. Rådhuset ble omringet og besatt. Guttene sto tett i tett, et rart og morsomt syn med alle typer påkledninger, fra speideruniform til gamle militærjakker og vanlig sportsutstyr av alle slag. Men armbindet viste hvem de var på jobb for.

Fylkeshuset som Villy skulle åpne, var allerede besatt da en av våre gutter hadde nøkler til stedet (Fylkeshuset var den gangen på Gamle kirkeplass). En forbipasserende tysker ønsket våre gutter hjertelig til lykke. Villy hentet 100 vindjakker som ble levert til politikammeret og meddelt politimester 01.00, presis. Stemningen blant guttene var utmerket. De hadde hatt en ganske kraftig ilmarsj fra skauen og ned til byen og måtte den siste delen løpe for å komme tidsnok ned. De hadde fått beskjed klokken halv elleve inne på Goliaten og derfra er det et godt stykke ned til byen.

Klokken 01.15 kom Høst og Bjarne Røgeberg fra pressen for å få opplysninger. Fotografiapparater knipset en del bilder av gruppen der vi satt rundt bordet etter å ha spist en bedre aften, eller rettere nattmat med herlig kakao som slo godt an hos våre gjester. Høst smilte da han kom inn og sa lurt til Victor: «Ja, du har lurt meg godt, du. Jeg har aldri hatt teften av hvem du var.»

(Victor er dekknavnet til Horn – og kommentaren viser at Horn hadde lyktes med å være anonym, de færreste visste hvem han var selv om han var den øverste motstandslederen i distriktet i tusen dager, fra høsten 1942).

Klokken tre gikk guttene igjen til aksjon for å arrestere. De gikk helt systematisk til verks etter nøye utarbeidede lister. Den fryktede Gamborg Nilsen var full og overgav seg med en gang etter at huset hans var stormet.»

Ledelsen i hjemmestyrkene med alle distriktssjefen møttes i fredsdagene. Horn i midten, med flagget på armen.

Ukjent sin avatar

Forfatter: Odd Myklebust

Skribent, byvandrer og historieformidler.

Én tanke om “Motstandslederens dagboksnotater fra frigjøringsdagen”

  1. Interessant lesning. Jeg har også en personlig interesse her fordi jeg er sønn av Harald Solumsmoen som overtok som politimester i de dagene. Han fortalte sjelden noe om dette, men jeg husker iallfall at han sa at han skulle gå med en sammenrullet avis i hver hånd opp mot rådhuset da han skulle overta den natta, trolig for å signalisere overfor de oppstilte hjemmestyrkene at han var rett mann til å overta.

    Liker

Legg igjen en kommentar

Oppdag mer fra Mykles.com: Om folk før oss

Abonner nå for å fortsette å lese og få tilgang til hele arkivet.

Fortsett å lese