Den grusomme vinteren i 1893

Hva var det med vinteren i 1893 som gjorde den så spesiell, og hvorfor er drammenserne så opptatt av den? Mange spør, og jeg har noen svar.

Det er en kommentar i Facebook-gruppa «Drammen før og nå» som har fått flere til å spørre meg om hva det var som var så spesielt med akkurat denne vinteren, og hvilke kilder vi har for å beskrive den, den verste av alle vintre.

Vinteren 93 nevnes i Drammen Byleksikon, men der refereres ingen kilder. Min kilde er imidlertid arbeiderveteranen Hans Johansen som var sju år i januar 1893, og han husket den vinteren så lenge han levde.

Jeg har selv minner om Hans Johansen. Jeg var ung journalist i Fremtiden første gangen jeg snakket med ham, og vi hadde litt kontakt helt til han døde, 97 år gammel. Han var en mild, gammel mann, beskjeden og forsiktig, men et «flågvit», altså en usedvanlig kunnskapsrik og begavet mann.

Han hadde ingen utdannelse. Han begynte som flissamler på Evjen-saga på Landfalløya som femåring, og han hadde allerede vært i jobb i et par år da fimbulvinteren i 1893 satte inn.

Hans Johansen fortalte om denne vinteren til NRK-profilen Haagen Ringnes som både skrev artikler, lagde et TV-program og skrev en svært leseverdig bok etter møter med Hans Johansen midt på 1970-tallet. 20. desember 1975 skrev han også en artikkel i Arbeiderbladet der Johansen mimret om denne spesielle vinteren, og det er derfra denne artikkelen har sine kilder.

Johansen fortalte at jula 1893 var som vanlig. De spiste mølje selve julekvelden, det var hovedmåltidet. De hadde ikke råd til juletre, men arbeiderungene ble sendt ned til Landfalløya kapell for å oppleve juletreet som nådde helt til taket. Det var gjort klart til juletrefestene i romjula. Ungene ble målløse av synet. Det var det vakreste de noen gang hadde sett.

I romjula begynte det å snø. Hans Johansen forteller:

«Vi gikk også julebukk i romhelga. Vil lagde oss julemasker av pappstykker som vi skar ut passende åpninger i. Særlig var det viktig med et stort høl til munnen, for der ble det stappet inn kaker. Med fargeblyanter dekorerte vi maskene så godt vi kunne. Av mor fikk vi låne noen plagg. Det var gjerne flere av oss i følge. Når vi skulle inn til folk, måtte en av oss føre ordet. De andre fikk fylle ut så godt de kunne. Så gjaldt det å snakke sånn at ingen kunne kjenne oss igjen. Vil valgte helst å være grove i målet: God kveld, god kveld, nå har vi gått så langt at det skulle smake godt med en liten kakebit»..

«Sånt ble ikke oppfattet som tigging», fortalte hans Johansen til Haagen Ringnes, « og de fleste stedene vi kom, fikk vi både en kakebit og noen hyggelige ord. Men det er verdt å legge merke til at vi alltid gikk til vanlige arbeidsfolk. Vi fant aldri på å gå julebukk til rikfolk. Der visste vi at vi kunne bli møtt av sinte bikkjer..»

Og Johansen fortsetter:

«Særlig husker jeg vinteren 1893, da jeg var snaue sju år gammel. Snøen lå så høyt at den nesten dekket det vesle huset vårt. Vi måtte grave oss fram for å finne ved og vann, og vi greide ikke å ta oss vei til butikken. I bokstavelig forstand måtte vi berge oss sjøl. Alt måtte spares på, især mat og parafin.»

«I byens gater prøvde snøplogene forgjeves å holde åpen passasje. Snøen lå i to meters høyde, og redskapen gikk rett som det var i stykker. En dag leste vi i avisa at alle tog til og fra Drammen måtte innstille på grunn av snøfallet. Postgangen lå helt nede, og selv uret på Bragernes kirke hadde stanset. Snøen hadde kilt seg fast mellom viserne og skiva. Aldri hadde noe slikt skjedd i kirkens historie, kloke folk ristet på hodet.»

«Men verre var det med gamle Elias Vægter, også kalt Natteruggen.Han forsvant sporløst under en av vaktrundene sine en stormnatt inne i byen. Fem dager etter ble han funnet nede ved elvekanten, ihjelfrosset, med et lite snødekke over seg. Han måtte hogges løs med øks. Elias var den siste Vekteren i Drammen. Kirken var stuvende full da han ble begravd.»

«Den vonde vinteren skyldtes både snø og kulde. Fattigfolk ble særlig hardt rammet av kulda, og Drammens Blad foreslo ekstraordinære tiltak. I dag må det virke nokså rart at ingen av forslagene gikk ut på at det offentlige skulle bidra. Verken stat eller kommune ble den gangen oppfattet som ansvarlige for vanlige borgerers liv og helse. Stort sett var det altså veldedigheten som florerte. Det var «fest» for de fattige i bedehuset. Ofringen innbrakte 64 kroner og 28 øre. Diakonissene fordelte pengene blant de mest nødlidte. Det gjorde de på sin vanlige, fine måte, og for oss barn var de en slags engler som var ja kommet til jordas for å hjelpe alle som hadde det vondt.»

Hans Johansen ble valgt inn på Stortinget på 1920-tallet. Han var da en nær venn av dikteren Rudolf Nilsen. Han pleide ofte omgang med forfattere og kjente både Johan Falkberget, Alf Prøysen. Elling M. Solheim og Martin Andersen Nexø. Han bodde hele livet i Halvorstua i Drammen, barndomshjemmet sitt. Det står ennå. Han utga flere bøker, skrevet sammen med sin kone Magda. Han hadde ingen utdannelse fordi han hadde måtte jobbe siden han var fem år, men var svært belest. Hans personlige boksamling talte over 9000 bind .