Landssvikeren som lurte døden og avskaffet dødsstraff i Norge

Høyesterett dømte landssvikeren Olaf Gamborg Nilsen fra Drammen til døden. Hvordan han ble benådet og bidro til å få slutt på dødsstraffer i Norge, var et kunststykke i å påvirke opinionen og makta.

Olaf Gamborg Nilsen var tiltalt for drapet på fire menn i tysk tjeneste. Under rettssaken viste han ingen anger, og hans opptreden ble beskrevet som kynisk og uten empati. Dette førte til at dommeren avbrøt saken for å undersøke om tiltalte var gal. Utsettelsen skulle vise seg å være til Gamborg Nilsens fordel. I 1945 og 1946 var det hat og gjengjeldelse som preget landssvikssakene. Men i 1947 og 1948 ble debatten om gjengjeldelse og dødsstraff mer dempet. Mange mente det var på tide å glemme det vonde og heller se framover.

Tiden var på de tiltaltes side. Det visste Gamborg Nilsen og hans advokater. Men tiden var ikke nok. Domstolen, kultureliten og den politiske makta var mot ham. Sigrid Undset ville at han skulle dø. Det ville også Arnulf Øverland. Sjefredaktørene i VG og Dagbladet mente det samme. Men «vinduspusser’n» ville det annerledes.

Gamborg Nilsen var et fryktet navn i Drammen under krigen. Det var flere med det etternavnet som ble straffet etter krigen. Mest forhatt var torturisten Knut som fikk livstidsstraff, men det var hans fetter Olaf som fikk den aller strengeste straffen: Døden.

Olaf var født i 1898, var gift med Hildur og sammen hadde de to barn da krigen kom til Norge i 1940. Blant folk flest gikk han bare under tilnavnet «vinduspusser´n». Han pusset vinduer, og det var så vidt familien greide seg. Han hadde vært litt på kant med loven, men var ikke dømt for alvorlige forbrytelser før krigen.

Han meldte seg inn i Nasjonal Samling i august 1940, og til fronttjeneste i Den norske legion i juli 1941. Han gjennomgikk militær trening i Tyskland, men ble ikke sendt til fronten fordi han led av epilepsi. Han ble derfor dimittert og sendt tilbake til Norge i februar 1942.

Da han kom hjem, meldte han seg på ny til tysk tjeneste, denne gangen for SS Vaktbataljon. Der fikk han opplæring i vakttjeneste og våpenbruk, og han ble deretter sendt til tyske fangeleire i Nord-Norge. Han tjenestegjorde først ved Beisfjord  fangeleir og deretter til beryktede Korgen der det var internert mellom 600 og 800 serbiske krigsfanger som levde under de mest groteske forhold.

Korgen fangeleir. Foto: Bundesarkiv.

Det er fortsatt et ganske ukjent kapittel i norsk okkupasjonshistorie at leire i Nord-Norge ble fylt opp av jugoslaviske fanger som ble satt til å bygge veier gjennom Nord-Norge. Det er først de siste årene vi har forstått hvor elendige forholdene var. Rundt 60 prosent av fangene døde allerede det første året, og dødsraten i leirene i Nord-Norge var like høy som i flere av konsentrasjonsleirene på kontinentet.

Grunnen til at fangene ble behandlet slik, var at de var motstandere av det tyske regimet, altså motstandsfolk i de delene av Jugoslavia som vi i dag omtaler som Serbia. De ble med andre ord behandlet som fiender av det tyske riket. Dermed fikk de heller ikke status som krigsfanger.

Disse fangene ble behandlet som dyr, akkurat som i de beryktede konsentrasjonsleirene. De risikerte også vilkårlige henrettelser. At en fange ble skutt rett ned foran øynene på sine kamerater, var en metode for å opprettholde ro og orden gjennom å spre frykt.

Det var altså hit Gamborg Nilsen kom for å bevokte og spre frykt blant flere hundre utsultede og syke fanger. Hans arbeid på Korgen besto i å eskortere fanger ut og inn av leiren, forhindre eventuelle forsøk på å flykte fra leiren og ellers holde ro og orden.

Det var også her i Korgen fangeleir at han skjøt tre serbiske krigsfanger, angivelig under fluktforsøk. Han skjøt også en fjerde fange, uprovosert og uten noen foranledning. Dette drapet bar preg av å være en ren henrettelse.

Gamborg Nilsen forklarte at dette fjerde, uprovoserte drapet skjedde fordi offeret var en plage for sine medfanger. Det var med andre oird et slags barmhjertighetsdrap, gjort for å skåne andre, uten at retten trodde han på denne forklaringen.

Gamborg Nilsen fikk avløsning i Korgen i november 1942. Han ble sendt til Organisation Todt-leiren Holmestrand der han fikk ytterligere opplæring. Drapet på de fire serberne fikk ingen konsekvenser for ham, så lenge han var i tysk tjeneste. For nazister var det legalt å skyte juguslavere. Det var også kjent at det forekom massedrap, fordi tyskere kunne skyte flere fanger av gangen hvis de mistenkte smittsomme sykdommer som for eksempel tyfus.

Etter utdanningen i Holmestrand, ble Gamborg Nilsen sendt til vakttjeneste blant annet i de tyske anleggene i Frognerparken og i Kristiansand. Lille julaften 1943 ble han imidlertid arrestert etter å ha stjålet vin. Han hadde samtidig kommer med svært nedsettende kommenterer om den tyske propagandaministeren Joseph Göbbels, sannsynligvis i fylla. Det var lite populært, og han ble sittende i en arrest på Akershus i noen måneder før han ble sendt til en tysk fangeleir i Polen. Derfra ble han sendt rett til Østfronten, der han deserterte. Han ble enten tatt til fange eller han overga seg til russere etter å ha stukket av fra kompaniet sitt. Det gjorde returen til Norge ganske innfløkt etter at det var blitt fred, og han var først tilbake i Drammen i midten av september 1945. Der ble han raskt innhentet av fortiden, arrestert og tiltalt for fire drap, begått på norsk jord, i arbeid for fienden.

Saken mot ham ble behandlet av lagmannsretten to ganger. Den første ble avbrutt fordi dommeren ville ha Gamborg Nilsen underlagt judisiell observasjon. Han ville ha klarlagt om han var sinnssyk da drapene ble begått.

Dermed kom saken for retten enda en gang, 5. august 1947. Tiden var modnet mellom de to lagmannsrettssakene. Stemningen i opinionen var ikke så hatsk lenger. Dessuten ble Gamborg Nilsen godt hjulpet av de sakkyndige som mente at han hadde mangelfullt utviklede og varig svekkede sjelsevner, grunnet en dårlig oppvekst, samt alkoholisme. Dessuten var han alvorlig syk, som følge av epilepsi. Dette medførte at retten konkluderte med straff på livstid, altså ikke dødsstraff. Gamborg Nilsen takket for dette og vedtok dommen på stedet.

Aktor, derimot, sa at drap på vergeløse serbere, begått av en normalt utrustet person, var en så graverende forbrytelse at han anket dommen til Høyesterett. Aktor stilte dessuten spørsmål ved de sakkyndiges konklusjon. At Gamborg Nilsen skulle være alkoholisert, var en helt ny opplysning for retten. Ingen hadde antydet dette tidligere.

Den mildheten som Gamborg Nilsen som psykiaterne og lagmannsretten hadde vist ham, ble ikke gjengjeldt av Høyesterett. En enstemmig Høyesterett fastslo dødsstraff etter at førstevoterende rett og slett sådde tvil om de sakkyndiges vurderinger.

Statsminister Einar Gerhardsen

Men slaget var slett ikke over for Gamborg Nilsen. Først ble han hjulpet av en opinionsmåling som ble offentliggjort i september 1947. Den viste at bare 33 prosent av de spurte var for fullbyrdelse av dødsstraff, mens hele 62 prosent var mot. Denne meningsmålingen kastet Gamborg Nilsens allierte seg over, og brukte for alt det den var verdt for å påvirke Stortinget og Regjeringen.

Dessuten kom kristenfolket på banen. To prester i Drammen som kjente familien godt, skrev et notat der de minnet om at Gamborg Nilsen hadde to barn som trengte sin far. Dette notatet ble igjen gjort kjent for landets biskoper som ba regjeringen, med utgangspunkt i Gamborg Nilsen-saken, om å omgjøre alle dødsdommer som ikke var fullbyrdet, til livsvarig fengsel.

Å trekke Gamborg Nilsens døtre inn i saken, skulle vise seg å være genialt. Som Gamborg Nilsens advokater påpekte er ikke dødsstraff bare å ta livet av en straffedømt landssviker, det er å frarøve hans to barn en far. På den måten rammer dødsstraffen også to helt uskyldige og sakesløse barn. Kan et velferdssamfunn være bekjent av det?

Med bakgrunn i dette søkte Gamborg Nilsen om benådning i november 1947. Dermed havnet saken på statsminister Einar Gerhardsens bord. Selve søknaden var formulert på en slik måte at det var ikke Gamborg Nilsen selv som var det største offeret, mens han to barn. På den måten gjorde advokaten det også lettere for Regjeringen som skulle avgjøre søknaden. Hensynet til barna var jo ikke noe Høyesterett en gang hadde sett på.

Regjeringen behandlet benådningssøknaden i Kongen i statsråd. Fra dette møtet lekket det til pressen at flere regjeringsmedlemmer minte om opinionsmålingen i september, og at stemningen der ute blant folk hadde snudd. Folk var mest opptatt av å legge krigens gru bak seg, se framover og bygge landet sammen. Dette argumentet ble støttet av justisminister O.C. Gundersen, og sjefen selv, Einar Gerhardsen. Benådning ble innvilget. Gamborg Nilsen skulle ikke henrettes.

Benådningen skapte umiddelbar storm. 15. januar 1948 ble det offentliggjort et opprop som var undertegnet av en elite innen kultur og samfunn. Blant underskriverne var forfatterne Arnulf Øverland og Sigrid Undset, redaktørene i VG og Dagbladet, motstandsmannen Claus Helberg og historikeren Johan Schreiner. De sådde tvil om opinionsundersøkelsen fra september og fastslo at Høyesteretts dom måttet opprettholdes.

Øverland og Undets kollega Aksel Sandemose så det annerledes. Før Gamborg Nilsen ble benådet skrev han at i mai 1945 kunne det være mulig å forstå en gjengjeldelse i uhemmet hat og hevnlyst, men «I 1947 er eksekusjonspelotongen bare bestialsk. Dødsstraff er ingenting annet enn fysisk vold i sin groveste form. Den er et tilbakefall til mørke, til straffen som rå gjengjeldelse.»

I 1947 er eksekusjonspelotongen bare bestialsk. Dødsstraff er ingenting annet enn fysisk vold i sin groveste form. Den er et tilbakefall til mørke, til straffen som rå gjengjeldelse.

Aksel Sandemose

Det var Sandemoses syn på dødsstraff som snart ble gjeldende i samfunnet. Benådningen av Gamborg Nilsen ble også debattert i Stortinget etter en interpellasjon som ble reist av Sverre Løberg (Ap). Han var kritisk til partifelle Gerhardsen, og ikke minst at regjeringen så suverent hadde parkert Høyesterett. Men også i Stortinget var stemningen svært delt. De fleste forsto at Gamborg Nilsen-saken hadde banet en vei, i forståelse av at dødsstraff er ikke bar en hevn mot en enkeltperson, men en straff som rammer mange. Den siste henrettelsen på norsk jord fant sted et halvt år senere. Det var Ragnar Skancke som ble henrettet på Akershus festning 28. august, Quislings kirke- og undervisningsminister 1940-1944.

Dødsstraffen ble opphevet i Norge i 1979

Kilder:

Lars-Erik Vaale: Dommen til døden. Dødsstraffen i Norge 1945-1950. Pax 2004.

Avisomtaler 1945-48

Dommer fra lagmannsrett og Høyesterett

Eget materiale.