Da Folkeregisteret i Drammen ble avslørt i desember 1944 swom merdhjelpere for Hjemmestyrkene, gikk alarmen. De ansatte på folkeregisteret levde farlig. Snart skulle lederen blant dem bli henrettet.
hjemmet med et lite barn på armenbak denne auksjonen er spesiell og gripende. Da krigen kom til Norge var Randi Wiborg ennå en tenåring, bosatt hjemme på Skjønheim på Glassverket, i Svelvikveien 114. Villaen står der ennå, vakkert tilbaketrukket bak en eplehage.
Randi kom fra et familie av motstandsledere. Hennes søster Sigrid Wiborg Andersen var allerede flittig kurer og sambandsleder for Hjemmestyrkene på Strømsø.
Hennes svoger, Finn Reidar Andersen, var blitt skutt og drept av NS-lensmann Arthur Horgen i Hokksund i mai 1944. Han tilhørte toppledelsen i Hjemmestyrkenes distrikt som strakte seg fra Sigdal i nord til Svelvik og Hurum i sør.
Da Randi fikk jobb på Folkeregisteret i Drammen kommune, ble hun raskt involvert i motstandsarbeid. Tyskerne var stadig i kontakt med folkeregisteret for å finne etterlyste patrioter og andre motstandsfolk. Folkeregisteret forsøkte så godt de kunne å holde denne informasjonen tilbake. Ja, ikke sjelden lukte de ut navn og adresser fra registerets kartotek, slik at tyskerne ikke fant dem de var ute etter.
Lederen på Folkeregisteret het Finn Arheim, en småbarnsfar og ivrig motstandsmann. Da han fikk et truende besøk på kontoret i slutten av november 1944, forsto han at han var avslørt. De som banket på kontordøra i rådhuset, var ingen ringere enn politimester Kåre Lindheim, Gestapo-sjef Klaus Grossmann og sistnevntes høyre hånd, Ernst Eduard Nickerl.
De lot som om de var kommet for å gi ham en advarsel. I virkeligheten var de kommet for å få et inntrykk av hvem han var. Nickerl var allerede blitt forespeilet at Arheim hadde få dager igjen å leve, og at det var Nickerl som skulle myrde ham. Det gjensto bare å få drapet godkjent hos Gestapos ledelse på Victoria terrasse i Oslo. Hensikten med å besøke Arheim var både å skremme vannet av ham, få ham til å bli livredd, men også å få stå ansikt til ansikt med ham, slik at det ikke var tvil om hans identitet.
For Randi Wiborg var dette nervepirrende uker. Hun var allerede blitt trukket i lønn fordi hun hadde vist antinazistiske holdninger, men hun var ikke avslørt som Arheims medhjelper. Ble hun det, levde også hun farlig.
Arheim bodde med sin familie på Frydenhaug gård. Da Nickerl skulle utføre drapet, orket han ikke å gjennomføre det. Han gikk derfra med uforrettet sak. I stedet ble den norske torturisten Erling Jacobsen sendt, og han inviterte Arheim med utenfor, i skogkanten ved Frydenhaug. Der ble Arheim skutt og drept i desember 1944.
For Randi Wiborg var dette et sjokk. Hun hadde fra før mistet sin svoger. Nå mistet hun sin sjef, for kuler fra nazistenes våpen.
Freden kom derfor som en ubeskrivelig lettelse for Randi. Hun feiret fredsvåren i 1945 som alle andre.
Freden ga nye muligheter. Randi var ung og nysgjerrig, og hun ble beskrevet som både sjelden vakker og med et vinnende vesen. Hun ville se verden. Hun dro til New York og til London, og fikk arbeid i begge verdensmetropolene.
I London møtte hun en advokat som hadde gjort lynkarriere, barrister Geoffrey Parry. Det ble kjærlighet ved første blikk, og de giftet seg i 1948.
Parry var ikke bare en høyst respektert advokat. Han kom også fra en svært velstående familie, der Randi ikke hadde det minste problem med å bli tatt imot med åpne armer. Modige, antinazistiske motstandskvinner sto høyt i kurs i England. Hun sjarmerte dessuten sin svigermor i senk med å bake norske bløtkaker.
Det var også fra svigermor den enorme familieformuen stammet fra, gjennom en irsk familie som hadde slått seg opp på eiendom og deretter oljeaksjer i 1800-tallets Amerika. Landstedet Cowley Manor i Oxfordshire hadde et 30-talls tjenere og gartnere og øvrige ansatte.
Randis svigerfar var veteran fra første verdenskrig, der han deltok som dekorert underoffiser. Han hadde sett all den grufullhet som en krig kan føre med seg. Da han kom hjem, bestemte han seg for å gjøre det motsatte av krigføring, nemlig å bruke tid på det aller vakreste han visste om, antikvarisk, kinesisk porselen.
Han hadde pengene som skulle til, og sammen med sin kone, som var like ivrig som han, begynte de reiser til det fjerne Østen og til Kina.
Randi falt for denne hobbyen, og hun brakte den videre til neste generasjon. Sammen med ektemannen Geoffrey tok hun flere turer til Kina for å samle flere hundre år gammelt kinesisk porselen, lenge for dette ble et attraktivt samleobjekt og investering.
Etter at både Geoffrey og Randi var døde, ble samlingen solgt gjennom det anerkjente auksjonsfirmaet Bonham i London. Det var første gang samlingen var offentlig vist, og den vakte stor oppmerksomhet over hele verden, også i Kina.
Særlig en melonformet te-kanne, i syltynt porselen og håndmalt med de nydeligste motiver av fiskere, blomster og landskap, fikk folk til å måpe. De hadde aldri sett maken. En følsom pensel hadde malt kannen så tidlig som rundt 1770.
For Randi var det helt sikkert det motsatte av den brutale og nådeløse nazismen som hun hadde opplevd på nært hold.
På den måten er det altså en link fra glassblåserens datter på Glassverket i Drammen til det vakreste kinesisk porselen som verden har sett. Her er en beskrivelse av te-kannen og familien Parry, formidlet av den kjente kunsthistorikeren Frances Wood:
Mykles.com: Om folk før oss 