Det ville, hvite tempelet i Chiang Rai

Det hvite tempelet utenfor Chiang Rai er en mektig opplevelse

Jeg trodde virkelig jeg hadde nådd et klimaks av overdådighet og arkitektonisk ekstravaganse da jeg for noen år siden besøkte slottet i Versailles, men det hvite tempelet i Chiang Rai er enda villere. Også fordi det er et moderne kunstverk som bobler over av kreativitet og små og store morsomheter.

Det hvite tempelet ligger bare 15 kilometer utenfor den nord-thailandske byen Chiang Rai. Selv om det hvite tempelets offisielle navn er Wat Rong Khun, er det ikke et offentlig tempel i vanlig forstand. Det er en privat eiendom, kjøpt og utviklet av Thailands mest kjente billedkunstner, Charlemchai Kositpipat. Kositpipat brukte formidable 45 millioner baht, av sin egen formue for å bygge tempelet.

Tempelet er altså et tempel, men det er også et moderne kunstverk. For mange er det nesten som en selvmotsigelse å regne, men vi nordmenn er vant til at kunstverk også kan ha andre funksjoner. Vigelandsparken er som idé og konstruksjon ikke helt ulikt Det hvite tempelet, for i likhet med tempelet tjener Vigelandsparken både som utfartssted, turistattraksjon, og en samling kunstverker satt i en helhetlig sammenheng, skapt av en usedvanlig talentfull billedhugger.

Men i motsetning til Gustav Vigeland, er Kositpipat en meget religiøs mann, og han legger ikke skjul på at hans tempel først og fremst er et buddhistisk monument. I likhet med den berømte katedralen i Barcelona, Sagrada familia som er tegnet av geniet Antoni Gaudi, gjør Kositpipat regning med at det vil ta mange tiår før hans prosjekt er ferdig. Han ser for seg at Det hvite tempelet vil være ferdig i ca 2070, og da vil i så fall tempelets skaper være 115 år gammel (!) Sagrada Familia i Barcelona ble påbegynt i 1882, og er fortsatt ikke ferdig.

Den religiøse symbolikken møter man mange steder ved et besøk i det hvite tempelet. Broen over til hovedtempelet betyr gjenfødelse, altså broen fra ett liv til et annet. Langs denne broen er det hundrevis av hender som liksom griper etter deg, de kan symbolisere grådighet eller begjær. Når man kommer over broen, møter man Buddha-figurer og dødssymboler. Videre kommer man til hovedbygningen, Ubosot, som skal forestille himmelen eller Nirvana om man vil – det endelige målet.

Der er det forbudt å fotografere, men et besøk inne i Ubosot er en aldeles merkelig opplevelse. Her møttes klassisk kunst med moderne kunst, og de moderne symbolene virker både merkelig malplasserte og likevel uttrykk for en boblende kreativitet. Her er det malt scener fra filmen Matrix, her møter vi actionhelter som Freddy Kruger og The Terminator, og vi ser Michael Jackson danse.

Hva betyr dette? Gjør kunstneren narr av den vestlige sivilisasjon eller hyller han den? Jeg kan ikke fri meg fra at det er litt av det førstnevnte. Jeg klarte ikke å la være å tenke på salige Gandhi da han under et besøk i London ble spurt om hva han syntes om den vestlige sivilisasjonen. «Det hadde vært en god idé», svarte han.

Jeg klarte ikke å la være å tenke på salige Gandhi da han under et besøk i London ble spurt om hva han syntes om den vestlige sivilisasjonen. «Det hadde vært en god idé», svarte han.x

Bak den mektige bygningen Ubosot ligger det et gulltempel, den eneste bygningen i området som ikke er blendende hvit. Det er kunstnerens svar på forskjellen på ånd og kropp, på det fysiske og det mentale. Gullfargen symboliserer kroppen, den hvite tempelet ånden.

Det hvite tempelet er blitt en betydelig turistattraksjon, også for thailendere. Det er lett å forstå hvorfor. Akkurat som all fremragende arkitektur er dette også et kunstverk, og et kunstverk som gjør varig inntrykk.

Den vakre regntida i Thailand

På vakre Koh Tao kan man unngå regntiden helt i de norske sommermånedene.

Går det an å reise til Thailand i sommerferien? Er det ikke regntid der da? En kamerat hadde sett at flere flyselskaper kjører kampanje på flybillettene i sommer, og lurte på om han skulle forsøke Østen i stedet for det vante hotellet på Kanariøyene. Svaret på de spørsmålene var enkelt: Ja. Og ja.

Allerede i februar merker en stigende temperaturer, og i mars, april nærmer det seg 40 grader. Mai kan være ubehagelig varm, men så gjør varmen at de mørke skyene samler seg i mai eller juni. Fra da av regner det ofte, nesten hver dag, men sjelden lenge av gangen. Regnet kommer som en befrielse, luften klarner opp.

Hvis du likevel misliker det tropiske regnet, kan du unngå regntiden helt.

Hvis du likevel misliker det tropiske regnet og vil ha mest mulig sol, så er det mulig å unngå regntiden helt. I de vakre trillingøyene i Thailandbukta, Koh Tao (se egen reportasje), Koh Phangan og Koh Samui, kommer regntida senere enn for eksempel Phuket og Krabi, vanligvis ikke før i oktober. Disse tre øyene er kanskje på sitt vakreste i de norske sommermånedene.

Å sitte på cafe og se på folkelivet mens troperegnet pøser ned, er helt ok. Her et bilde fra Hua Hin.

Øyparadiset Ko Tao vakrest i Asia

Bildet fra resorten på nordenden av Koh Tao

Tragedier, mord og mafiapåstander greier ikke å frata den praktfulle øya Ko Tao statusen som det fremste øyparadis i Asia, akkurat som i fjor og året før.

Det er nettstedet Tripadvisor som foretar den årlige kåringen blant tusenvis av turister. Øya med over 300 soldager er igjen mer populær enn Bali, til tross for tragediene som fant sted på øya i fjor. Mange trodde det mystiske dobbeltdrapet (du kan lese om det her) i september i fjor ville ødelegge Ko Taos rykte. Tvert imot sies det at det aldri har vært flere turister på øya nå. Det synes som om tragediene bare lokker enda flere turister til den mystiske øya..

Alle som har besøkt Koh Tao, forstår utmerket godt øyas enorme popularitet. Det hersker en helt egen stemning der, en laidback ro i hvert fall undertegnede aldri har opplevd noe annet sted. Ko Tao har også greid å bevare en unik ekthet, til tross for turismen. Det er også enkelt å komme dit, både sørfra og nordfra. Noen flyr fra Bangkok til Koh Samui, som er den tredje paradisøya beliggende på rekke og rad i Thailandbukta. Fra Koh Samui er det enkelt å ta båt til Koh Tao. Sørfra, eksempelvis fra Phuket eller Krabi, lønner det seg å bevege seg litt nordover til Surathani, med en kort båttur ut til Koh Tao. Nordfra er buss eller taxi et godt alternativ til fly. Vi reiste fra Hua Hin med den daglige bussen som går morgen og kveld, og som tar seg fram til fergeleiet Chumpon 30 mil sør for Hua Hin. Denne bussen reiser daglige ruter til Bangkok.

Det hersker en helt egen stemning der, en laidback ro i hvert fall undertegnede aldri har opplevd noe annet sted

Vi gjorde en klassisk tabbe ved ankomst havna på Koh Tao. Vi var litt slappe med forberedelsene, og forsto ikke at trafikken mellom hotellene foregår med båt. Det fins noen veier på kryss og tvers på øya, men disse er bare farbare med firehjulstrekkere, og knapt nok det. En båt ventet på oss, men vi ble heftet av en overtalende taxisjåfør som sa han kunne kjøre oss til hotellet. Vi stusset over prisen, tusen baht eller rundt 200 kroner, for Koh Tao, som betyr skilpaddeøya, er ikke stor, og i Thailand kjører du langt for tusen baht, Men vi var slitne etter en lang reise, ville raskt fram til hotellet, og bare betalte uten å diskutere noe mer. Deretter bega vi oss innover øya langs en vei som ikke var farbar for noen. Vi satt og ristet, og et par ganger satt vi oss fast – men ved felles innsats kom vi oss videre. Plutselig sa taxisjåføren at vi var framme, men noe hotell var slett ikke å se. «Det er rett rundt svingen», sa taxisjåføren, og pekte ut en retning for oss.

Bilen forsvant, og «rett rundt svingen» var en bratt sti gjennom jungelen. Vi svettet og bannet, blant annet fordi vi hadde kofferter og ikke ryggsekker med oss. Vi dro koffertene over steiner og røtter, gjennom juv og over bekker, og vi var oppgitt, for å si det veldig mildt, da vi omsider ankom hotellet, og en spørrende hotellansatt lurte på hvor i all verden vi hadde vært.

Men resten av turen var en sann drøm, en weekend i evigheten. Men to gode råd som en bør ta med seg: Ikke ta ferge i dårlig vær. Mange angrer på det. Sjekk at sjøen ikke er urolig, fordi mange har sjøsykehistorier å fortelle fra turene med hurtigbåt. Vær også klar over at resortene langs øya kan være svært rolige, kanskje litt for rolige for noen. Mange foretrekker derfor å bo på et sted nær havnen der det er litt mer å finne på, og der barer, restauranter og dykkeskoler ligger tett i tett.

Her er Tripadvisors årlige kåring av Asias beste øyer for 2014

1. Ko Tao, Thailand
2. Bali, Indonesia
3. Phuket, Thailand
4. Ko Samui, Thailand
5. Lombok, Indonesia
6. Ko Lanta, Thailand
7. Ko Phangan, Thailand
8. Boracay, Philippines
9. Palawan, Philippines
10. Langkawi, Malaysia

Nedenfor noen motiver fra Koh Tao. Klikk på dem for større bilder

En liten guide til noen av Thailands fargerike minoriteter

Det sies at thai-kineserne styrer omlag 80 prosent av Thailands økonomi. Fjellstammer, derimot, lever i ekstrem fattigdom, og ett folk går gjennom livet i konstant angst for onde ånder. Dette er en liten guide til Thailands mange minoriteter, som inkluderer de fascinerende sjøsigøynerne, de sinte og utålmodige malay-muslimene og verdens mest likestilte folk, lahuene.

Som turist har du sikkert registrert representanter for fjellstammene med fargerike folkedrakter ikke ulike våre egne samedrakter (som denne gateselgeren i Hua Hin). De kommer fra Nord–Thailand, men oppsøker turiststeder for å selge karakteristiske frosker i tre som lager froskelyder når du stryker den over ryggen med en pinne. Da Kong Rama V besøkte Norge i 1907, sperret han opp øynene da han fikk se norske samer. Han trodde de var kinesere (den historien kan du lese her).

Det skyldtes at fjellstammene i Thailand har utvandret fra Kina de siste hundre årene, og for hundre år siden ble de gjerne omtalt som kinesere. Men opprinnelig kommer de fra Mongolia eller Himalaya-området, og har derfor et slags felles opphav med den norske samebefolkningen. På grunn av ekstrem fattigdom blant fjellstammene, er de svært utsatt for menneskehandel og trafficking.

Fjellstammene.

Thailanderne selv deler gjerne fjellstammene, hill-tribes, inn i seks folkegrupper. Det fins imidlertid over 20 forskjellige fjellstammer i Thailand, inklusive undergrupper. De seks hovedgruppene er Akha, Karen, Lahu, Lisu, Hmong og Mien. Det forskes på disse gruppene ved et eget institutt ved Universitet i Chiang Mai. Blant annet vet man i detalj hvor mange de er, hvilken gruppe de tilhører og hvor mange landsbyer de har etablert.

På den måten lever de i kontinuerlig angst og selvpåført, ekstrem fattigdom.

Akha-folket bor vanligvis i trehytter i små, karakteristiske landsbyer i Nord-Thailand (rundt Chiang Mai og Chiang Rai). De fins i flere land i Sørøst-Asia, utgjør omlag 400.000 mennesker og driver med landbruk, snakker sitt eget språk og praktiserer en religion som kombinerer buddhisme og animisme (der naturen har sjeler). Har du besøkt de største turiststedene i Thailand, har du helt sikkert sett en akha-kvinne, gjerne i det hun skal selge deg en tre-frosk eller et hodeplagg eller inger og regelrett juggel. Men dette skinnet bedrar. Når akha-kvinnene selger juggel, er det fordi de tror det er det turistene vil ha. Akha-folket er svært dyktige håndverkere. En spesiell undergruppe av akha-folket er de fattigste av de fattige i Thailand, Bisu-folket, som har et eget språk, selv om det bare er rundt 1100 av dem. De fleste av dem må etter min oppfatning leve et miserabelt liv der de hele tiden går rundt og er livredde for onde ånder. Så fort de skaffer seg noe av verdi, eksempelvis en gris eller ei høne, blir dyret umiddelbart slaktet for å blidgjøre åndene de er redd for. På den måten lever de i kontinuerlig angst og selvpåført, ekstrem fattigdom. Nedenfor. En akha-kvinne broderer. Akha-folket er dykige håndverkere. Embed from Getty Images

Karen-folket: Dette er den største av stammefolkene i Thailand. Det er omlag 1.1 millioner av karenfolket i over 2000 landsbyer i Nord-Thailand. Karen-folket kommer fra Burma der Karen-grupper det siste halve århundre har drevet motstandskamp mot de burmesiske generalene. I Thailand er karenfolket inndelt i fire grupper hvorav Sgaw Karen (omlag 70 prosent) er den desidert største. De utgjør omlag 350.000. Mange av karenfolket er assimilert i det thailandske samfunnet. Blant de som fortsatt bor i Karen-landsbyer, er landbruk den viktigste næringen.

Den kanskje mest besøkte og omtalte undergruppen av Karen-folket er de såkalte «langhalsene», eller Padaung-folket. Selv kaller de seg kayanere, og de teller om lag 40,000. Dette er et forfulgt folk som rømte fra Burma til Thailand på 1960-tallet, og mange av dem bor ulovlig i Thailand. Selv om de da egentlig lever i skjul, er de kanskje verdens mest fotograferte folk. Fra jentene er fem år gamle begynner de med ringer rundt halsen.

Etter hvert ser det ut som om de har forlenget hals, noe som ikke er riktig. Det er kravebeinet som er under press av ringene. Du må betale en liten sum penger for å ta bilder av dem, men det er ikke bildemotivene som nøldvendigvis får pengene. Dette folket er animanister, de tror på ånder i naturen, og de lever for det meste som risbønder. Nedenfor: En Padaung-kvinne og hennes barn.

Mien-folket er en undergruppe av Yao-folket i Kina. Det er rundt 34.000 mien-folk i 173 landsbyer i Nord-Thailand. Denne gruppen har et skriftspråk med kinesiske tegn, og praktiserer en religion som er inspirert av den kinesiske taoismen, da vel å merke slik den ble praktisert på 1300-tallet i Kina (!). Det kan derfor tyde på at dette folket har bodd i Thailand like lenge. Mien-folket er svært fattige, men det skyldes mye at de bruker alt de har på store seremorier i forbindelse med blant annet bryllup og begravelser. Tidligere drev de jorda ved å reise fra sted til sted, men driver nå hovedsaklig stedbundet landbruk.

Kristne misjonærer har fått noen av mien-folket til å drive en egen, kristen nærradio Lahu-folket: Et jegerfolk opprinnelig fra Kina som utgjør omlag 50.000 i Thailand. De lever i fjellene helt i nord og bor i hytter i to etasjer, med grasstak og med husdyr i underetasjen. Forskere har fattet særlig interesse for dette folket på grunn to spesielle trekk: Lahu-folket er et av de mest likestilte folkene i verden, og de gifter seg svært unge. For jegerfolk ellers er det vanlig at mennene sørger for jakt og bytte , mens kvinnene tar seg av husholdningen. Slik er det ikke blant Lahu-folket der kvinnene gjerne drar på jakt eller jobber på rismarkene og maisåkrene mens mennene passer barn og hus. Det er ikke uvanlig at de inngår ekteskap når gutten er 15-16 og jenta 13-14 år. Lahu-folket er et meget stolt folk som ofte bare snakker sitt eget språk – altså ikke thai. De lever ganske isolerte i sine egne landsbyer, nettopp fordi de ikke vil assimileres i det thailandske samfunnet.

Slik er det ikke blant Lahu-folket der kvinnene gjerne drar på jakt eller jobber på rismarkene og maisåkrene mens mennene passer barn og hus

Hmong-folket. Dette folket kommer etter sagnet fra et land med snø og kulde, kanskje Tibet. De kom imidlertid til Thailand fra Kina på 1800-tallet, og det er ca 100.000 av hmong-folket i Thailand, omlag ti millioner totalt. Dette folket holder hovedsaklig i totalt 13 provinser i Nord-Thailand. Hmong-folket bodde tidligere i bambushytter med jordgulv, mens nå er bølgeblikk og sementgulv vanlig. Imidlertid brukes sjelden vinduer i hyttene deres, maten lages under åpen varme og det er vanlig med et alter i hvert hus der ulike offerritualer finner sted, hovedsaklig for beskyttelse av hus, hjem og avling. Nyttårsaften har de et spesielt rituale der gifteklare jenter og gutter står overfor hverandre på rekke, og der det kastes en svart ball. Denne kasteøvelsen bidrar til å knytte nærmere bekjentskap.

De frykter også «var-tigere» (en asiatisk form for varulv, altså et menneske, fortrinnsvis en kvinne, som kan forvandle seg selv til en tige

Lisu-folket. Det er omlag 30.000 av Lisu-folket som lever i 150 landsbyer i Nord-Thailand. De bor nord og nordvest for Chiang Mai. De kom fra Kina rundt 1920. Lisuene er et handelsfolk som blant annet lever av å selge varer og grønnsaker – og visstnok skal være involvert i opiumshandel. De tror vann har en spesiell kraft, og derfor etablerer de landsbyer ved elver og stryk. De har en inngrodd mistro til thailandske myndigheter, og holder hardt på en slags selvstendighet. I hvert Lisu-hus er det et alter, og hver landsby har et tempel der kvinner ikke har adgang. Lisuene er animanister, og tror på ånder i trær, avdøde slektninger og dagligdagse ting de har i husholdningen. De frykter også «var-tigere» (en asiatisk form for varulv, altså et menneske, fortrinnsvis en kvinne, som kan forvandle seg selv til en tiger som ikke bare dreper dyr, men også mennesker). De frykter også vampyrer. Bildet nedenfor: En Lisu-kvinne broderer. Embed from Getty Images

Øvrige minoriteter

Mon-folket er ur-thailanderne, om en vil. Det var de som introduserte buddhismen til Thailand. De kom nordfra og etablerte seg i Burma og Thailand allerede 1500-2500 før Kristus. Flesteparten etablerte seg i de områdene som i dag er Burma. Der har mon-folket en sterk bevissthet om egen kultur og språk, som du blant annet kan lese om på dette nettstedet. I Thailand er derimot mon-folket for det meste assimilert og tatt opp som en naturlig del av den thailandske befolkningen. Det har ført til at mon-språket er utrydningstruet i Thailand. Dette var altså det første språket som kom til Thailand, og det fins steintavler i mon-språk fra så tidlig som rundt år 400. Et annet interessant trekk ved dette språket er at det dert ikke er tonalt, som de fleste asiatiske språk, men er bygd opp gjennom en ganske komplisert grammatikk. Det er rundt 100.000 mon-folk igjen i Thailand.

Sjøsigøynerne. Jeg er blant dem som har vært så heldig å tilbringe en dag sammen med sjø-sigøynere i Phuket. De er blitt en turistattraksjon i seg selv, der de bor på Andaman-kysten i nordlige Phuket, på flåter eller brygger. De lever i ett med havet, og forstår havet. Det er imidlertid feil det mange har hevdet, nemlig at ingen sjøsigøynere omkom under tsunamien i 2004. Mange døde. Men det er sant at mange sjøsigøynere også overlevde fordi de forsto at «havet ville komme til å reise seg» og at de derfor trakk seg unna. Sjøsigøynere omtales mer korrekt som Moken-folket, eller Morgan-folket (på thai: chao ley eller chao nam, som betyr sjø-folket eller vann-folket).

De er en australia-indonesisk folkegruppe som altså har kommet sørfra. De snakker sitt eget språk og tilhører en nomadisk kultur. De holder til i Phuket, Krabi og noen andre steder i Sør-Thailand, samt på noen burmesiske øyer. Redskapene de bruker, er svært enkle, men likevel effektive. De har trebåter (kabanger) som de lager selv, og de bruker små kastegarn og harpuner. Den fisken de ikke selv spiser, selger de på marked eller tørker. På grunn av flere hundre års tilværelse i ett med havet, har Moken-folket utviklet en spesiell evne til å se og fokusere under vann. Det er nå bare et par tusen sjøsigøynere igjen i Thailand. Bildet under: Den gamle mannen og havet, en sjøsigøyner og hans båt utenfor Phuket (historien fortsetter under bildet)

Malay-muslimene. Det er rundt fire millioner muslimer i Thailand. De fleste av disse bor i provinsene i sør: Narathivat, Yala, Pattani, samt deler av Songhkla. Dette er malay-muslimer som snakker malaysisk språk pog har mye kontakt med malayere på den andre siden av grensen. Mange muslimer lever i fredelig sameksistens med thaier, men noen av disse muslimene drømmer om en fjern fortid da Pattani var et uavhengig rike, styrt av en eneveldig, muslimsk sultan. Siden 2001 har det vært politisk uro i dette området, der terrorister står bak noe slikt som 4000 drap – hovedsaklig på thailandske soldater og politi, men også sivile der alle som samarbeider med thailandske myndigheter lever i konstant frykt og fare. Også lærere, for eksempel, er et mål for snikskyttere og sabotasjeangrep. Mange er også drept på grunn av bomber i veibanen som dermed rammer helt tilfeldige ofre. Thailandske myndigheter er overhodet ikke interessert i noe muslimsk selvstyre i sør, og gir ikke etter for noe press. De siste årene har også fredsprosesser stått i stampe, grunnet andre politiske uroligheter i Thailand. Det gjør at sivilbefolkningen i disse provinsene lider under et styresett som best kan karakteriseres som anarki.

Han-kineserne. Blant omlag 67 millioner thailendere utgjør thai-kinesere, hovedsaklig han-kinesere, den største minoritetsbefolkningen. Han-kinesere er de som vi vanligvis omtaler som kinesere, og derfor bruker jeg den benevnelsen i resten av denne blogposten. Dette er verdens største folkegruppe. Omlag hver femte person på kloden er en kineser. Navnet har de fått etter Han-dynastiet som styrte nesten hele det området som i dag er Kina. Det bor rundt ni millioner thai-kinesere i Thailand. Noen av dem er blant Thailands rikeste og mektigste. Deres velstand merkes over alt. Jeg kjenner kinesere i Thailand som arbeider 18 timer i døgnet, og har ikke privatliv. De investerer og kjøper, men mange av dem har ikke tid til å nyte egen velstand. I Hua Hin, der jeg bor noen uker i året, er det hovedsaklig Bangkok-kinesere som har kjøpt opp de eksklusive beachfront leilighetene på Hua Hin -beach, men mange av dem er der aldri. I følge organisasjonen Minority Rights, hjemmeside her, styrer altså rundt 9 prosent kinesere omlag 80 prosent av Thailands økonomi. Kineserne har i mange hundre år tilhørt Thailands elite. Selv dagens kongefamilie harn kinesisk blod i årene. Et reisetips for å oppleve kinesere i Thailand: Chinatown i Bangkok rundt Yawarat Road er en fantastisk opplevelse! Her har kinesere holdt til i mer enn 200 år. Dette er også en av de mest eksklusive adressene i Bangkok og Thailand. Nedenfor: Fascinerende Chinatown i Bangkok, samt seafront leiligheter i Hua Hin som for det meste er kjøpt opp av rike Bangkok-taheier, men som som også i regelen er tomme. Embed from Getty Images

Dobbelt så mye regn i Phuket som i Hua Hin i juli

Mange er allerede i gang med forberedelser til sommerferien, og mange spør denne bloggen om det er stor forskjell på været i Thailand i feriemåneden juli. Svaret er et tydelig ja: Det er veldig stor forskjell, like stor forskjell som Oslo og Bergen.

Nå skynder jeg meg likevel med å tilføye: Regntiden er ingen hindring i Thailand. De som bor der fast, elsker regntiden. I Norge forbinder vi gjerne en regnværsdag som en gråværsdag. Slik er det ikke i Thailand. Det tropiske regnet bøtter ned i ti minutter, kanskje et kvarter eller en halv time – men så klarner det opp igjen, og sola skinner. Dessuten bidrar regnværet til å rense lufta. I Syden risikerer du å bade i svette i 40 varmegrader i juli, med stikkende sol og uutholdelig varme. Slik er det ikke i Thailand der max-temperaturen sjelden overstiger 30 grader i juli.

Men det er altså betydelig forskjell på hvor du befinner deg i Thailand. Alle backpackere vet det. De flykter fra Phuket og Krabi om våren og reiser heller til Øst-Thailand, som gjerne området Hua Hin, Cha-am, Petburi og øyer som Ko Tao, Ko Samui og Ko Phangan kalles. Her kommer regntiden senere, gjerne i september.

Her er de tørre (våte?) tall, i en statistikk som er utarbeidet av det thailandske turistbyrået. I en gjennomsnittlig juli måned faller det 300 millimeter regn i Phuket, fordelt på 21 dager med regn. Tilsvarende for Øst-Thailand er 123 mm regn, fordelt på 14 regnværsdager. Temperaturen er lik, med minimum 25 og maks ca 32 på begge steder.

Men vær obs: Begrepet Øst-Thailand kan være villedende, fordi det ikke omfatter Pattaya, Jomtien og paradisøya Ko Chang. Disse turiststedene regnes som en del av det sentrale Thailand. Her regner det svært mye i juli, mer enn i Phuket. Det år altså et værskille midt i Thailand-bukta, og de tørreste områdene i hele Thailand i juli måned befinner seg i området Cha-am – Hua Hin, inklusive øyene vest i Thailand-bukta.

Studer værkartet nedenfor. Det er ganske opplysende for det thailandske klimaet og nyttig for turister i Thailand.

21 bilder fra unike Jim Thompson House i Bangkok

Det fins ikke maken til Jim Thompsons spektakulære teak-villa i Bangkok sentrum. Jeg er så betatt av dette byggverket at jeg stadig må tilbake. Huset er så rikt på detaljer at en aldri blir ferdig med det.

I tillegg inneholder huset en av de mest fascinerende private kunstsamlinger i Thailand – og selvfølgelig blir de tallrike besøkende berørt av myten og mennesket Jim Thompson.

Han ble født i 1906 og forsvant sporløst i 1967. Da hadde han bodd i drømmehuset sitt i åtte år, og mottatt besøk av intellektuelle, kunstvitere, politikere, forfattere og andre vestlige celebriteter som hadde hørt om det fantastiske huset i sentrum av Bangkok. Jim Thompson var utdannet arkitekt, men var etterretningsoffiser under krigen. Til Bangkok kom han bare to dager etter at krigen var over, og han bestemte seg raskt for å bli boende. Alt ved Thailand fascinerte ham: Klimaet, luktene, maten, menneskene

Krigspensjonen var ikke noe å leve av, så han måtte skaffe seg et levebrød. Estetikeren Thompson falt umiddelbart for thai-silken som på det tidspunktet var ukjent utenfor Thailand. Han visste at verden sultet etter luksusartikler i oppgangstiden etter de arme krigsårene, og han kjente de rette personene. Dermed lanserte han thai-silken for det globale markedet, og i løpet av et par år var han meget velstående. Formuen brukte han til å reise rundt i Sørøst-Asia og kjøpe kunst, og han studerte thailandsk arkitektur. Hans mesterverk ble hans eget hus, bygd i teak. Villaen er hans egen stilart, en salig blanding av thai-stil, amerikansk cottage, og spekket av en vanvittig kreativitet og galskap.

Det er enkelt å komme dit. Ta skytrain til National Stadium, og derfra er det bare fem minutter å gå. Det er skiltet til huset. Du kan også ta el-biler fra stasjonen som går i skutteltrafikk fra severdigheten som huser hundretusener av turister hvert år. Mer om mannen og myten Jim Thompson kan du lese her. (Klikk for større bilder).

Et vakkert møte med ville elefanter

Nasjonalparken Kui Buri, et par timers kjøretur sør for Hua Hin, er det sikreste stedet i Thailand for å oppleve ville elefanter. Og for en opplevelse!

I denne store nasjonalparken kan du bli med såkalte rangers, park-voktere, inn til elefantene og oppleve de enorme dyrene i naturlige omgivelser. Elefantene trives godt her, så godt at antallet elefanter er nær doblet bare de siste par årene.

Det skyldes, tror vokterne som daglig holder oversikten over bestanden, at elefantene er helt trygge her. Det pågår ingen illegal aktivitet etter elfenben, noe som derimot forekommer i stor skala på den andre siden av grensen til Myanmar. Derfor kommer elefantene i flokker fra Myanmar over grensen til Kui Buri. Det skjer særlig når de skal føde, for elefantene ønsker å føde i trygge omgivelser og de søker trygghet for avkommet.

Så sent som i 2013, anslo man at det var omlag 200 elefanter i nasjonalparken. Nå kan det være så mange som 400.

Vi ble med to såkalte «wildlife rangers», parkvoktere, inn i Nasjonalparken, og følte oss et øyeblikk som deltakere i en episode av TV-serien Daktari, om noen husker den. Vi satt på lasteplanet i en pickup, slik at vi kunne ha god oversikt.

Første stans var et utsiktspunkt der en kunne se en elefantflokk over et dalsøkk. Det var også bygd et utsiktstårn, og fra der hadde man full oversikt over en liten flokk som først så ut til å telle fire-fem individer, men som viste seg å være en svær flokk på minst 16. Vi så ikke avkommet, men rangeren kunne fortelle oss at disse elefantene feiret at flokken var blitt ett dyr flere i løpet av de siste to dagene. Et elefantbaby var født, og moren og avkommet fikk flokkens fulle oppmerksomhet.

Deretter ble vi med vokterne lenger innover i parken, og brått kom vi over en liten elefant som sto helt alene oppe på en liten høyde. Før vi visste noe om dens skjebne, oppfattet vi var det noe trist og ensomt over den, der den sto og sparket i sanden. Vokterne fortalte at den var bare åtte måneder gammel, men at den av ukjent grunn var blitt avvist av både moren og resten av flokken. Derfor tok vokterne seg spesielt av den.

Det er flest elefanter å se på ettermiddagen, rett før det mørkner. Det merket vi på veie tilbake til utgangspunktet da det allerede var begynt å mørkne. To steder måtte bilen stanse fordi elefantene enten var på veien eller rett i nærheten av den.

Elefanter kan være farlige. Når de er i brunst er de særlig ustabile og kan angripe biler. Det har skjedd at elefanter enkelt har tippet biler i grøfta. Ofte skal det lite til før en elefant trigges. En blitz fra en kamera eller et billys eller motordur, særlig fra hissige mopeder, kan være nok til at den angriper. Derfor stanset vokterne bilen helt når elefantene vær nær.

Vi følte oss imidlertid aldri truet på denne fantastiske reisen innover i nasjonalparken. For oss var den bare en del av en større rundreise, men for en fantastisk opplevelse som anbefales på det varmeste.

Det arrangeres turer fra både Bangkok og Hua Hin til denne nasjonalparken. Vi reiste fra Hua Hin og leide en sjåfør til denne og en rekke andre attraksjoner i området. Det er lurt å ha med en kjentmann. Ta med kikkert, hvis du har en – og fotografer med gode telelinser har en stor fordel.

A day at Hua Hin beach

Thailand kan lykkes i kamp mot korrupsjonen

Det har vært en begivenhetsrik helg i Thailand – kronprisen har skilt seg fra sin kone og den øverste generalen, statsminister Prayut Chan-o-cha, har holdt en oppsiktsvekkende TV-tale. Fellesnevneren for de to hendelsene er korrupsjon som er utnevnt til samfunnsfiende nummer én i Thailand.

prayut Kronprinsens skilsmisse var lenge varslet. Flere av hennes nære familie var blitt fratatt alle privilegier, anklaget for korrupsjon og majestetsfornærmelser. Da er man med andre ord fratatt all ære, og med det dette mer enn antyder kronprinsen at å være korrupt er ensbetydende med å være nedrig og uverdig en posisjon i det thailandske makthierarkiet. Timer før skilsmissen ble kunngjort, holdt statsministeren en fjernsynstale der han gikk til frontalangrep mot korrupsjonen i landet, og hvordan korrupsjon ødelegger for fellesskapet. Det mest interessante med denne talen var ikke de sterke utfallende mot korrupsjon, men snarere oppskriften for hvordan Thailand skal bli kvitt dette ondet.

Den dypere formen handler om grovt maktmisbruk og enorme verdier som havner på feil hender

Selv Thailand-turister med overflatekjennskap til Thailand, kan ha oppdaget hvor gjennomgripende korrupsjonen er. Selv har jeg opplevd det flere ganger, særlig knyttet til å betale seg ut av problemer. Du blir for eksempelk stanset på scooter uten å ha papirene i orden, og betaler deg ut av det. En gang var jeg på tur med en van, sammen med noen venner. Vi ble stanset i en trafikkontroll, og det viste seg at sjåføren ikke hadde gyldig førerkort. En rask pengeinnsamling i minibussen gjorde imidletrtid at vi kunne reise videre.

Dette er imidlertid den snille og mindre alvorlige formen for korrupsjon. Den dypere formen handler om grovt maktmisbruk og enorme verdier som havner på feil hender, og da gjerne enkeltpersoner som slår kloa i fellesskapets verdier. Når vi ser på den såkalte korrupsjonsindeksen, en indeks som utarbeides av korrupsjonseksperter i Transparency International, er Thailand nummer 85 av i alt 175 land. Det betyr at Thailand er omlag på gjennomsnittet.

Når det gjelder offentlig korrupsjon, den som finner sted i stat, kommuner, i det militæret og politiet, scorer Thailand 38 poeng av 100 (hvor 0 er ekstremt korrupt og 100 er korrupsjonsfri). Her er det med andre mye å gå på for Thailand. Interessant er det også at Thailands myndigheter nok anser korrupsjonen som mer alvorlig enn det internasjonale eksperter gjør. Ekspertene mener at mange land er verre enn Thailand, mens statsminister Prayut hevdet i sin tale at korrupsjonen i Thailand er selve kilden til alt som ødelegger landets utvikling, omdømme og selvtillit.

Hvordan skal så korrupsjonen stanses, en korrupsjon som gjennomsyrer hele landet? Statsminister Prayuts svar er todelt. For det første skal det nedsettes en kommisjon. For det andre, og dette svaret er langt mer interessant, skal det innledes et nært samarbeid med antikorrupsjonsorganisasjonen CoST. Til tross for sin korte levetid har CoST oppnådd store resultater i de landene organisasjonen har operert, finansiert av blant andre Verdensbanken. I utgangspunktet går CoST løs på et ferdig prosjekt hvor det trolig har vært korrupsjon inne i bildet. Statsminister Prayut vil at en tar utgangspunktet i byggetrinn to på Suvarnabhumi, Bangkoks hovedflyplass. Internasjonale eksperter går så løs på hele prosjektet, men jakter like mye på «hvite» firmaer som dem en mistenker kan være korrupte. Det er enklere å finne «skurkene» når en samarbeider med de hederlige som ser maktmisbruket nedenfra. Dermed angriper man korrupsjonen ovenfra og nedenfra, samtidig. Dette har vist seg å være en svært effektiv metode, noe CoST-filmen fra Guatemala nedenfor viser:

Ti vanlige måter å bli lurt i Thailand

Vi som jevnlig besøker Thailand, blir ale slått av thaienes vennlighet og imøtekommenhet. Likevel lar det seg ikke stikke under stol at vi av og blir lurt trill rundt.

I de aller fleste tilfellene er bløffene såvidt uskyldige at du knapt tenker over dem – for eksempel at du kjøper det du tror er en god klokke av en sjarmerende kar på gata til en latterlig lav pris – og så faller viserne av før du kommer hjem. Andre triks er langt mer alvorlige., og her er en oversikt over ti vanlige måter å bli lurt på.

1. Turistfellen. Du har sett fram til en dag på et spennende reisemål, og tar taxi helt fram til attraksjonen. Det du ikke vet, er at taxisjåføren står i ledtog med kjeltringer. Han slipper deg av, og plutselig kommer en vennlig mann bort til deg og beklager at attraksjonen er stengt, men at en tuk-tuk sjåfør eller taxi kan kjøre deg dit du ønsker. Han geleider deg dit, og du er plutselig på vei til en luguber sjappe av et annet slag, vanligvis en gullsmed eller en skredder. Dette trikset er særlig vanlig i Bangkok, eksempelvis ved byens største attraksjon Grand Palace.

2. Gull-fellen. Enda en bløff som er mest vanlig i Bangkok. Du tar en taxi til et spesielt sted, og taxisjåføren argumenterer hele tiden for at han vil kjøre deg innom et sted uten ekstra kostnader, vanligvis til en gullsmed eller en forretning som selger edelsteiner der du kan gjøre «ditt livs kjøp». Ikke hør på ham. Er du først kommet inn i en slik taxi, be ham slippe deg av. Hører han ikke, så forlat taxien så fort han slipper deg av, og ta en ny. Jeg har selv blitt utsatt for dette, og jeg tar ikke lenger taxi i Bangok, hvis jeg kan unngå det. Sky-train eller elvebåten er mye sikrere, raskere og bedre.

3. Vannscooter-bløffen. Også denne er veldig vanlig: Du leier en scooter, kjører en fin tur på bølgene, men nå su skal levere scooteren igjen, blir du anklaget for å ha ripet den opp. Jeg har opplevd dette også, i Patong Beach i Phuket, og det er like irriterende hver gang. Først forlanger de masse penger, men når du nekter, går de raskt ned i pris til et par hundrelapper i norske kroner. Da er det opp til deg: Bli ferdig med det, og de fleste bare betaler for å komme seg unna en ubehagelig situasjon. Moralen er: Sjekk seriøsiteten på utleierne før du leier scooteren og ta bilde av eventuelle skrammer før du kjører av gårde.

4. Minibank-bløffen. Skimming er vanlig i Thailand. Vær kresen med hvilken minibank du bruker. Tar du ut penger på dagtid, bruk en minibank i en bank eller ved en offentlig kontor. På kveldstid: Bruk minibanker i 7/11-butikker eller andre butikker der minibankene er under konstant oppsyn.

5. Kontant-bløffen. Du bruker mer kontanter i Thailand enn du gjør hjemme. 1000 baht tilsvarer omlag 200 kroner, mens 500 baht tilsvarer omlag 100. Hvis du betaler med en tusenlapp, hender at noen bevisst gir igjen på 500.

6. Topris-systemet. I Thailand er det et innarbeidet toprissystem som innebærer at du som farang (utlending) betaler med enn «innfødte». Dette gjelder både varer og tjenester. Det kan sies mye om dette systemet, og jeg har en viss sans for det. Men noen drar det altfor langt og tror vestlige er villige til å betale hva som helst. Igjen: Før du betaler dyrt for noe, hør med andre om dette er en fornuftig pris.

7. Kopi-bløffen. Fortsatt selges det kopier av kjente merkevarer til latterlige lave priser i Thailand. Mye er kopier (ur for eksempel), men det kan også være originale varer som er stjålet. Vær obs på det juridiske i disse tilfellene, altså hvilket straffansvar det innebærer å kjøpe noe du vet, eller burde vite, er kopier eller tyvgods.

8. Sovemiddel-bløffen. Hvis du har mye penger på deg (noe du aldri bør ha) eller verdigjenstander, vær obs på fremmede som inviterer deg hjem. Sovemidler i drinker slår deg effektivt ut i løpet av ti minutter, hvis du har havnet i dårlig selskap.

9. Buss-bløffen. Vær forsiktig med å kjøre nattbusser i Thailand, av to grunner. Den første er at Thailand er et av de landene i verden som er mest utsatt for trafikkulykker. Påfallende mange av dem skjer om natten. Det er ikke gatelys lys langs mange av veiene, og det viser seg at mange bussjåfører sovner bak rattet. Den andre grunnen er at mange passasjerer blir rundstjålet mens de sover, og mange opplever at bagasje er borte når de kommer fram.

10. Jernbane-bløffen. Kjøp togbilletter på autoriserte steder. Hvis du spør etter billettluka kan det hende at du blir lurt, ved at noen da forteller deg at toget dessverre er fullt, men at vedkommende likevel kan hjelpe deg – da gjerne ved å geleide deg til en taxi eller en minibuss til det mangedobbelte av prisen.

15 gode grunner til å besøke Hua Hin

Etter noen år med adresse og jevnlige besøk i Thailands eldste ferieby har jeg summert opp 15 svært gode grunner til å besøke Hua Hin.

1. Sjømaten.

Gå en tur nede ved havna og piren, og finn en restaurant med noe av Thailands beste sjømat. Hvilken restaurant du velger, spiller mindre rolle, men sørg for en god plass så langt ute ved sjøen som mulig. Gjør som thaiene: Kjøp en rekke retter og plukk litt fra hver. Min favoritt: Ostegratinert hummer med spicy dip. Restaurantene ligger der på rekke og rad, helt fra trappene ved Hilton og det kinesiske tempelet og ned til piren. Ikke la deg lure av hvordan restauranten er utstyrt. Expensive look med teakmøbler og hvite duker behøver ikke bety den beste maten. Se heller etter hvor folk går akkurat den kvelden du vil nyte god mat. Der det allerede er mye folk, er det i regelen best mat den kvelden

229

Les mer «15 gode grunner til å besøke Hua Hin» →

Svevende lykter, døde sjeler og gode ønsker

Det er høysesong for de kinesiske lyktene, eller svevende lanterner som de også kalles, i Thailand. Men hva betyr de egentlig, og hvilken rolle spiller de?

Nylig, under lanternefestivalen Yi Peng utenfor Chiang Mai, ble tusenvis av kinesiske lykter tent, slik det gjøres hvert år. Tidligere var disse lyktene et fenomen som i hovedsak ble forbundet med Nord-Thailand, men nå tennes de over hele landet, under private seremonier, som en del av nyttårsfeiringer, bursdagsselskaper, festivaler og under strandpartyer.

Som navnet sier, kom lyktene opprinnelig fra Kina. Det forklarer også hvorfor lanternene er så sterkt forbundet med Nord-Thailand, og det gamle Lanna-kongedømmet i dette området. Lanna-monarkiet eksisterte fra 1292-1795. Opprinnelig var Chiang Rai hovedstaden, men mot slutten av perioden var Chiang Mai sentrum for denne kulturen der fire ulike former for lykter ble brukt i festivaler og seremonier. De fire er «kom kwaen» som rett og slett er en hengende lanterne, «kom thuea» som er en bærbar lanterne, «kom paad» som er en roterende lanterne og den mest kjente, «kom loy» som er den tradisjonelle, flyvende lanterna.

En kom loy er i regelen laget av rispapir og sendes opp i luften ved hjelp av varmluftprinsippet. Lufta inne i lampa varmes av en påtent voksbiit oi bunnen av lampa og som løfter lampa som en ballong. Kom loy betyr «flytende lanterne» på thai, og med det menes at den flyter gjennom lufta, vanligvis i mellom fem og sju minutter. I Kina heter disse lampene Kongming, kallenavnet på et militærstrategisk geni som levde på 200-tallet. Det sies at han brukte rislykter som varsellamper. Noen historikere bestrider dette, og mener lyktene er vesentlig eldre, fra omlag 400 før Kristus.

Opprinnelig kan altså lyktene hatt en rent praktisk funksjon. Etter hvert har de fått ulike betydninger. Etter tsunamien 2. juledag i 2004 har rislykter ofte vært sett på som et symbol for flyvende sjeler. I de fleste sammenhenger benyttes de som de tradisjonelle gode ønskene som thailenderne ofte gir hverandre – ønsker om en god fremtid.

Nedenfor en flott film fra Yi Peng Laternefestival ved Chiang Mai i oktober

Klimakart for Thailand

Alle drevne backpackere vet at Thailand-været varierer gjennom året og fra region til region. Dette klimakartet for Thailand gir det du trenger for en godt planlagt Thailand-ferie.

Kartet er utarbeidet av det thailandske nettstedet Amazing Thailand og videreforedlet for skandinaviske lesere av tourismthailand.se og boarding.no. Kartet viser også hvorfor backbackerne i Thailand gjerne flytter på seg gjennom året. Mange holder til i sør (Phuket og Krabi-området) desember – mars, forflytter seg så gjerne til paradisøyene i Thailand-bukta i rett før og under regntida (mars/april – november). Det skyldes jo at været i Sør-Thailand kan være ganske vått i disse månedene i de norske vår- og sommermånedene. Til alle dem som spør denne bloggen om når det er best å reise hvor i Thailand: Studer dette kartet, og bli litt klokere (klikk på det for en større versjon)

15 nice things to do in Hua Hin

Living in a second home in Thailands oldest resort for some years: Here are 15 very nice things to do in this wonderful town.

1. Sea food.

The seafood down by the pier and seaside is still first class. Find a nice restaurant and a table by the sea. Don’t necessarily look for nice teak furniture and white tablecloths, The best food is normally where thai people go. Eat the way thai people do: Buy several dishes to choose from. My favourite: Grilled lobster with cheese and som spicy dip.

229

Les mer «15 nice things to do in Hua Hin» →

15 gode grunner til å besøke Hua Hin

Etter noen år med adresse og jevnlige besøk i Thailands eldste ferieby har jeg summert opp 15 svært gode grunner til å besøke Hua Hin.

1. Sjømaten.

229

Les mer «15 gode grunner til å besøke Hua Hin» →

Den vakre regntida i Thailand

På vakre Koh Tao kan man unngå regntiden helt i de norske sommermånedene.

I Thailand er det tre «årstider» eller sesonger som styres av monsunen, det vil si vinder og oppvarming av land og sjø. Den «kjølige» årstiden er fra ca november til og med februar. Da er det som regel klar luft, skinnende sol og perfekte temperaturer. Det vil si som en norsk sommer på det mest perfekte, med den forskjell av at nattemperaturene nesten aldri faller under 20 grader. Allerede i februar merker en stigende temperaturer, og i mars, april nærmer det seg 40 grader. Mai kan være ubehagelig varm, men så gjør varmen at de mørke skyene samler seg i mai eller juni. Fra da av regner det ofte, nesten hver dag, men sjelden lenge av gangen. Regnet kommer som en befrielse, luften klarner opp.

Hvis du likevel misliker det tropiske regnet, kan du unngå regntiden helt.

Mange som bor fast i Thailand, setter mest pris på regntida. Da er været mest variert. Som regel starter dagen med sol, og sola varer i flere timer. Du har tid til å gå på stranden, hvis det er behovet. Tidlig på ettermiddagen kommer de mørke skyene, og så begynner det å styrtregne. Dette regnet ligner ikke på det vi har i Norge, det kan best sammenliknes med å stå i dusjen. Varmt vann bøtter ned fra himmelen. Det fins for øvrig ingen bedre tid for å sitte på en fortausrestaurant når det høljer. Drikk en kopp kaffe under markisen, og se regnet slå opp fra asfalten mens folk jager hit og dit.
Hvis du likevel misliker det tropiske regnet og vil ha mest mulig sol, så er det mulig å unngå regntiden helt. I de vakre trillingøyene i Thailandbukta, Koh Tao (se egen reportasje), Koh Phangan og Koh Samui, kommer regntida senere enn for eksempel Phuket og Krabi, vanligvis ikke før i oktober. Disse tre øyene er kanskje på sitt vakreste i de norske sommermånedene.

Å sitte på cafe og se på folkelivet mens troperegnet pøser ned, er helt ok. Her et bilde fra Hua Hin.

De ti mest populære reisemålene i Thailand

Embed from Getty Images

Bildetekst: Bangkok, Englenes by, metropol og skattekiste for turister.

Vurderer å reise til Thailand i sommerferien? Med tripadvisor.com som kilde har jeg rangert de ti mest populære reisemålene i Smilets land, det vil si de reisemålene med flest tilfredse besøkende. I tillegg fins det selvsagt hundrevis av mindre kjente perler, men dette er de ti fremste turistmagnetene, og flertallet tar jo sjelden feil. Til hver destinasjon fremhever jeg ett hotell du aldri glemmer.

1. Bangkok.

«Englenes by» har alt. Det er umulig å bli lei Bangkok. Personlig er jeg mest fascinert av en båttur i klungene, en tur i Lumpini-parken, et tempel eller to som Wat Arun eller Wat Po er nesten obligatorisk, likeledes Grand Palace. Jeg har her i bloggen beskrevet det jeg mener er et perfekt døgn i Bangkok. Den historien kan du lese her.

Hotell: Det fins mange topp-hoteller i Bangkok, men det fins bare ett Mandarin Oriental. Hotellet har fem stjerner og regnes fortsatt som et av verdens beste hoteller. På 80-tallet ble kåret til verdens beste hotell ni år på rad. Hotel Oriental har ni restauranter, hvorav China House i 1930-talls stil nok er den mest kjente. The Bamboo Bar er kjent for sine eksklusive drinker. Spa-avdelingen er også førsteklasses, det samme er hotellets garden pool. Hotellet er også kjent for sine mange berømte forfattere som har bodd der i kortere eller lengre tidsrom: Joseph Conrad, Tennessee Williams, Graham Greene, Norman Mailer, Noël Coward, William Somerset Maugham, John le Carré, for bare å nevne noen.

2. Chiang Mai.

Kanskje litt overraskende er Thailands «hovedstad» i nord, Chiang Mai, turistene nest mest populære reisemål i Smilets land. Chiang Mai har et merkbart kjøligere klima enn for eksempel Phuket. Om sommeren kan det være en lettelse, mens i vintermånedene betyr det at du må ha på deg en genser om kvelden. Du kan tilbringe hele Chiang Mai-ferien med å utforske den berømte nattbasaren, men dert vil i så fall være et dumt valg, fordi det er så mye annet å finne på. Nasjonalmuseet og den botaniske hagen er ypperlige steder for å suge inn litt lokal kultur og for å trekke inn den utsøkte duften av thailandske orkideer .I sentrum av byen omfavner restene av gamle murer over 30 templer.Spreke reisende kan klatre opp 300 trappetrinn til Wat Phrathat Doi Suthep, et utsmykket buddhisttempel i åsene. Et besøk til fjellstammene er også obligatorisk.

Hotell: Tripadvisor rangerer hotellet Dhara Dhevi Chiang Mai som Thailands beste hotell i år og et av de beste i verden. Hotellet oser av luksus og romantikk, men det er også dyrt.

Embed from Getty Images

3. Pattaya.

Pattaya på østkysten av Thailand-bukta tar imot millioner av turister hvert år. Den familievennlige Jomtien-stranden utgjør en behagelig kontrast til den fullpakkede og forurensede Pattaya-stranden med vannskutere og strandbarer. Dagsturer til de nærliggende øyene er en populær avveksling. Pattaya ligger bare 15 mil sør for Bangkok, og er Thailands mest internasjonale sted. Her har du ingen problemer med å skaffe deg skandinavisk mat, eksempelvis. Pattaya har et noe belastet rykte på grunn av åpenlys prostitusjon, traficking og tilstedeværelse av mafia. Vil en unngå å være vitne til dette, er det mange steder å reise til i nærheten. Jomtien er nevnt.. Lenger sør går det båter til idylliske Ko Chang.

Hotell: Rabbit Resort i Jomtien er et supert hotell, elsket av sine gjester, suverent plassert på listen over Tripadvisors «Travellers Choice», og faktisk ikke så dyrt.

4. Patong Beach, Phuket.

Dette er hovedstranden i Phuket, med berømte og beryktede Bangla Road i bakkant. Her er det masseturisme for alle pengene; Strand, soil, party og shopping. Den gylne stranden ligger bare minutter fra glitterkaoset i Patongs mange nattklubber, barer og diskoteker, og er ideell for solbading, jetski, kajakkpadling og paraseiling. Her kan man tilbringe dagen med å slappe av på en solseng under en fargerik parasoll mens man nyter godbiter fra én av selgerne som frekventerer stranden. I umiddlbar nærhet finner du roligere strender som paradisiske freedom Beach, og familier foretrekker roligere strender på Phuket, som Karon eller Kata.

Hotell: Kommer denne gangen med en egenanbefaling: Holiday Inn, Patong. Vi tilbrakte en familieferie der, og ungene (som nå er voksne) snakker om det hotellet ennå. Vi besøkte hotellet rett etter gjenoppbygningen etter tsunamien. Ren luksus til en ikke avskrekkende pris.

Embed from Getty Images

5. Khao Lak.

Dette turiststedet bare 80 km nord for Phuket, ble bortimot utslettet av tsunamien i 2004. Men byen har reist seg igjen og turismen den lever av har vendt tilbake. Her er roligere enn på andre badeferiesteder, med fredelige strender, stille kvelder og familieorienterte aktiviteter. Et rolig familiested i idylliske omgivelser med en favorittaktivitet som tiltrekker folk fra hele verden: Enestående fridykking ved Similan-øyene. Uforglemmelig!

Hotell: Tripadvors valg er Hotel Sarojin, et relativt lite hotell med bare 56 rom, men som oser av luksus. Prisen er nok i overkant for en vanlig familie, med en romrpis fra 1500 per døgn og oppover.

Embed from Getty Images

6. Bophut, Ko Samui.

Dette er en landsby på den populære ferieøya som er bygd opp de siste årene. Den ligger på samme nes som flyplassen, men på den andre siden av neset enn den mangeårige populære Chaweng-stranden. Famiilievennlig, rolig og svært idyllisk. Dykking er en vanlig aktivitet her.

Hotell: De store kjedene er allerede etablert her, men høyest score blant de reisende oppnår lokale Bophut Resort & Spa

Embed from Getty Images

7. Krabi.

Krabi har kanskje verdens vakreste strand, Railey beach, og her finner du et et frodig område av jungel, kalksteinsklipper og idylliske småøyer rett utenfor kysten i Andamanhavet. Buddhistiske helligdommer som fremdeles er i bruk av lokale munker, ligger gjemt i kamrene i byens mest populære attraksjon, Tigergrotten. Elvemoloen med ferger og langbåter er de reisendes forbindelse til de beste stedene for dykking og fjellklatring og de beste sandstrendene på kysten.

Hotell: Amari Vogue Krabi, er et hotell i lukussegmentet, beachfront, og med thailandsk skjønnhet. Men det fins en rekke topphoteller i Krabi.

Embed from Getty Images

8. Rawai Beach, Phuket.

Dette reisemålet var glemt i 20 år, og nå er det plutselig blitt svært populært igjen. I motsetning til de kjente reisemålene i Phuket, ligger dette på østsiden av øya, ikke langt fra provinsen hovedstad Phuket Town. Rawai var det første reisemålet til øya, før Patong var påtenkt. Mange expats, altså fastboende utlendinger, foretrekker å bo på denne siden av øya, fder det er roligere og svært sjarmerende.

Hotell: Et særpreget hoteller, Viijitt, hiolder til her. Særlig hotellets villaer høster godord.

Embed from Getty Images

9. Hua Hin.

Min andre hjemby, en pen strandby, og favorittutflukt for innbyggere i Bangkok, familievennlig og avslappet.. Det som en gang var en liten fiskelandsby har blitt omformet til et kongelig feriested, og disse nære forbindelsene med thai-kongelige sikrer at Hua Hin ikke blir overutviklet eller mister sin landlige følelse. Har skrevet flere artikler om Hua Hin på denne bloggen. Dette er en av dem: 20 gode grunner til å besøke Hua Hin.

Hotell: Alle de store hotellkjedene. mange 5-stjerners, er etablert i Hua Hin. Det første og mest klassiske hotellet som har vært der siden 20-tallet, er fortsatt hotellet over alle hoteller i Hua Hin. Først het dfet Railway Hotel, så Sofitel, og nå heter det Centara Grand. Bare Parlen på 16 mål er verdt et besøk.

Embed from Getty Images

10. Chaweng, Ko Samui.

Solbadende paradis og dagen, full fart om natten. Chaweng har i mange år vært selve turistmaskinen på de populære øyene i Thailand-bukta.

Hotell: Anantara er nok de flestes tips til det beste hotellet på Chaweng, men det koster også å bo der.

Embed from Getty Images

Bildet som knytter Norge og Thailand sammen til evig tid

Kong Chulalongkorn og to prinser fotografert i Sam Eydes Mercedes i juli 1907. Eyde selv sitter bak rattet. Kongen beskrives Eydes måte å få hester til å flytte seg: Han brukte ikke hornet på bilen, men hadde en egen trompet. (Klikk på bildet for forstørrelse)

Legg merke til dette bildet (du forstørrer det ved å klikke på det). Kanskje har du sett det før. Det henger på de merkeligste steder i Thailand, på offentlige kontorer, barer og puber og ikke minst i tusen thailandske hjem. Det er tatt i juli 1907 på Notodden og viser kong Chulalongkorn (Rama V), to prinser og den norske industrigründeren Sam Eyde bak rattet.

Dette bildet inneholder en sterk symbolikk, og denne bloggen har fått mange spørsmål om hvorfor bildet fins så mange steder i Thailand. Selv har jeg sett det på de mest uventede steder, som for eksempel på en nedstøvet utebar i Soi 94 i Hua Hin ellr på den irske puben Murphys i samme by. Jeg har sett det i Bangkok og i Phuket, og da jeg nylig besøkte residensen til den thailandske ambassadøren i Norge var selvsagt dette bildet et av de første jeg så.

Bakgrunnen for bildet var kong Chulalongkorn Norges-reise i 1907. Mye er dokumentert fra denne reisen fordi kong Chulalongkorn, også benevnt som Rama V, skrev jevnlige brev til datteren Noi i Bangkok. Disse brevene er fascinerende lesing også for oss andre.

Kong Chulalongkorn førte en god penn med skarpe iakttagelser av personer og samfunn som han møtte under den lange ferden fra Oslo til Trondheim, og så kysten helt til Kirkenes og ned hele kysten igjen. I tillegg tok han seg tid til lange avstikkere innover i landet. Dessuten var Kongen også en utmerket fotograf.

Han reiste in cognito, altså uten å presentere for folk flest hvem han var, og på den måten kom han tett på det norske samfunnet som den gangen var preget av fattigdom og dårlig infrastruktur. Ja, den thailandske kongen var ganske forbløffet over hvor fattige nordmennene var.

En grunn til at kongen av Thailand den gangen ville besøke Norge, var Norges posisjon som pioner innen elektrisitet og kraftproduksjon. På den tiden var hver fjerde skipsanløp i Bangkok et skip med norsk flagg. Dermed var ikke Norge et helt fremmed land for kongen av Siam, som Thailand het den gangen.

Kong Chulalongkorn var svært interessert i å lære mer om elektrisitet, og derfor hadde han et spesielt ønske om å treffe Sam Eyde, Hydros grunnlegger, som du kan lese mer om her. Kong Chulalongkorn ble staselig innkvartert i Hydros representasjonsbolig på Notodden. Den var stor nok, skriver kongen, til å huse både ham selv i et representabelt værelse og hele hans følge på rundt 20 personer. Et langt brev til datteren Noi, datert Notodden onsdag 31. juli, begynner slik, og det er en Rjukanfoss i full prakt som beskrives:

«Vi ventet forgjeves på at regnet skulle holde opp. Til slutt var vi helt desperate og kjørte av gårde i en vogn, og steg ut i nærheten av buegangen. Der går det en liten sti som fører nedover kloss opptil fjellveggen. Der stien begynner, ligger en biljardpaviljong. Når man går forbi den og kommer til en bratt klippe, kan man se leven lenger nede, der den styrter seg nedover fra det øvre reservoaret. Hvis man fortsetter nedover stien, kommer man til fossene som kommer fra høylandsområdet med høye fjell der vannet blir oppmagasinert. Fossenes totale høyde målt fra kanten av magasinet til den nederste delen av elven der vannet magasineres før det ledes videre, er 3 sen og 15 was (150 meter). Dette er den høyeste fossen i Europa. Den gir mer elektrisitet enn alle andre fosser, med unntak av Niagara i Amerika (…)

«Alle disse prosjektene er Birkelands og Eydes ide. Birkeland er teoretikeren, og han svarer til den vanlige oppfatningen av en teoretiker som er breddfull av strålende ideer, men ikke kan sette dem ut i livet fordi hans hjerte er fullt av betenkeligheter. I motsetning til ham står herr Eyde som er ingeniør. Ingeniører kan få ting til å skje når de først har rådført seg med de rette personene: de er guder som temmer vannet, eller rettere sagt: vanner er under deres kontroll. (…)»

«Jeg vil gjerne også innføre kunstgjødsel i vårt land. Derfor har jeg bedt Phraya Cholayuth om å sende et tonn med gjødning hjem til et forsøksprosjekt, og har presisert at gjødningen må emballeres i små, forseglede spann, fordi luftfuktigheten kan få den til å tape seg. Denne typen kunstgødsel er meget populær over hele Europa. England alene bruker mange tusen tonn som er importert fra Chile. Den gjødningen jeg har sendt hjem, vil antagelig komme før jeg er tilbake. Det minner meg om at jeg må be prins Damrong ta seg av saken.»

Det blir ikke dristig å spå at det i fremtiden godt kan komme en bærbar telefon som er så liten som et personlig ur.

«Endelig kom vi til Notodden klokken halv åtte om kvelden. Vi var meget fornøyd, fordi denne bilturen bare hadde tatt oss et par timer. Litt etter at vi kom fram, stanset regnet. Vi tok en titt på de bildene vi tok i regnet i går. De var blitt ganske bra. Under middagen snakket vi om det stadig større mirakel som elektrisiteten er. Herr Birkeland, som er vel bevandret i elektrisitetens rike, var en gang i Bangkok i selskap med de greske prisene Waldemar og George. Hans første idé gjaldt elektromagneten. Han plasserte en elektromagnet ute i vannet, vannet stanset, ble atskilt og kunne ikke lenger danne strøm. En annen idé han hadde, gikk ut på å bruke elektrisitet i kanoner, slik at det ikke lenger ville være nødvendig å bruke krutt. En tredje idé gikk ut på å lage regn. Ideen om å utvinne salpeter og lage kunstgjødsel var det herr Eyde som hadde, og han har fått patent på metoden i alle verdens land. Selskapet er redd for konkurranse fra sterke rivaler som vil kunne videreutvikle ideene selv og så få patent på sine ideer. Derfor har de ledende personene i selskapet sørget for at deres arbeid foregår i høyt tempo, og har lagt meget sterk vekt på forskning og utvikling. Det er en rekke oppfinnelser som bygger på deres funn rundt elektrisiteten, som et system for avsendelse av telegrammer uten kabler eller ledninger som er forskjellige fra det systemet som brukes i dag. Den nye metoden vil gjøre bruk av hyderoelektrisk kraft, men prosjektet blir lagt på hyllen for øyeblikket.»

Skriver Kongen, og så forklarer han hvordan de begynte å tenke høyt om en fremtidig mobiltelefoni:

«Det blir ikke dristig å spå at det i fremtiden godt kan komme en bærbar telefon som er så liten som et personlig ur. Når du ønsker å snakke med noen, kan du bare snakke til uret og legge øret mot det for å høre hva den andre parten sier. Slik kan det oppnås kommunikasjon. Men det er ennå usikkert om et slikt apparat kan brukes til samtaler over lange avstander, kanskje vil det bare rekke herfra til Kristiania, en strekning det tar fire timer å reise med tog. Vi satt og diskuterte forskjellige ting helt til klokken 23, da vi gikk til sengs.»

Kong Chulalongkorn har en helt spesiell rolle i Thailands historie, blant annet fordi han åpnet Thailands øyne mot Vesten, og han regnes som det moderne Thailands far. Det er ikke uvanlig at thaier bærer kjeder med to symboler rundt halsen: Buddha og Chulalongkorn. Du kan lese mer om han her. Brevene til Kong Chulalonkorn ble utgitt i en bok på Schibsted forlag i 1996 under tittelen «Reisebrev fra Norge 1907».

Den boka er dessverre vanskelig å få tak i. Derfor inneholder dette bildet en sterk symbolikk, fordi det var så fremtidsrettet. En kan levende forestille seg dette møtet med tre meget spesielle menn, Rama V, en av de mest begavede monarker i verdenshistorien, industrigründeren og det unike forretningstalentet Sam Eyde og den brilliante ingeniøren og oppfinneren Kristian Birkeland.

I løpet av dette møtet snakket de ikke bare om mobiltelefonens komme, men behovet for kunstgjødsel, for produksjon av regn. De la grunnlaget for at norske bedrifter i dag er så tilstedeværende i Thailand, og at Thailand til troff for indre uroligheter er et sørasiatisk fyrtårn. Derfor: neste gang du ser dette bildet, nyt det, legg merke til det norske flagget i bakgrunnen – og del gjerne denne historien med flere. Rama V, kong Chulalongkorn i offisielt møte med kong Haakon VII i 1907 (klikk på bildet for forstørrelse) Den thailandske ambassadøren til Norge, høykommissær Theerakun Neejom, fotografert med undertegnede. Legg merke til bildene bak oss. Det største er det legendariske bildet av Rama V og Sam Eyde i sin Mercedes. Bildene fra kong Rama Vs berømte rundreise i Norge i 1907 forekommer flere steder i ambassaden, og Thailand var ett av de første landene i verden som anerkjente monarkiet Norge i 1905.

Hua Hin, blant de beste byer i verden for pensjonister

Hver femte innbygger i Hua Hin er vestlig innvandrer som bor i byen hele eller deler av året. Stadig flere får øynene opp for byen som karakteres som best i verden for pensjonister.

Et amerikansk nettsted har utropt kystbyen 200 kilometer sør for Bangkok som «den ideelle havn for pensjonister». Artikkelen kan leses her. En index over verdens beste byer for pensjonister lages også, Her er det globalt nevnt 21 av dem, og en av dem er Hua Hin i Thailand. Denne indeksen, som du kan lese mer om her, er også utarbeidet i USA. Flere faktorer er tatt med for å komme fram til de 21, blant annet klima, kriminalitet, faren for å bli utsatt for sykdom eller ulykker, kvalitet på helsevesenet, kostnadsnivå for å leve (hva du får mest igjen for pensjonen), for å bo (huspriser og leiepriser) osv.

Jeg har ingen vanskeligheter med å forstå hvorfor Hua Hin er et paradis for pensjonister.

I indexen, som ble utarbeidet i fjor, er det bare fire byer i Europa som er kvalifisert: Abruzzo i Italia, Languedoc i Frankrike, Istria i Kroatia og Copper Coast i Irland. I USA er det ikke funnet noen som er verdige, heller ikke i Australia, og ingen i Russland, Kina og India. I Thailand er det to byer som peker seg ut: Hua Hin og Chiang Mai. Det er også funnet fremragende «pensjonistbyer» i de sørøstasiatiske landene Filippinene, Malaysia og Vietnam.

Jeg har ingen vanskeligheter med å forstå hvorfor Hua Hin er et paradis for pensjonister. Levekostnadene er ca en tredel av i Norge. Det betyr at en minstepensjon er omtrent som en gjennomsnittlig industriarbeiderlønn hjemme. Klimaet er jo bare fantastisk, med en tørrere luft enn eksempelvis Phuket. De som ønsker å ansette hushjelp, opplever også det som en overkommelig kostnad. En heltids hushjelp og vaktmester koster 7000-8000 baht i måneden, det vil si under 1500 kroner. Det er også kjøpers marked i både villa- og leilighetsmarkedet. For 700.000 – en million kroner får du en meget bra fritidsbolig.

Helsevesenet er fremragende. Det er tre sykehus i byen med rundt 80.000 innbyggere, to av dem er private og ett blant verdens beste (Bangkok Hospital). Muligheten for mosjon er førsteklasses. På den fem kilometer lange stranden kan du gå lange turer, kite eller padle. Rundt byen er det elleve golfbaner, mange av dem i verdensklasse. På byens viewpoint med utsikt over hele Hua Hin, er det en park som er mye brukt blant jobbere og syklister. Den thailandske maten er svært god og sunn.

Joda, hvis helsa holder, er det mange grunner til å se fram til pensjonisttilværelsen.

Embed from Getty Images

Seks merkelige fakta om elefanten

Bildetekst: En tegnende elefant i Hua Hin.

Her er ti merkelige fakta du kanskje ikke visste om verdens største landdyr.

1. Den hvite elefanten. Den merkelige hvite elefanten har kongelig rang i Sør-Øst Asia. Når en albinoelefant blir født, mister eieren automatisk retten til å ha den. Den blir gitt som gave til kongefamilien. Bakgrunnen for dette er et sagn om at den natten Buddha ble født, kom det en hvit elefant til Buddhas mor og overrakte en lotusblomst, symbolet på renhet. Den hvite elefanten fins i både buddhistisk og hinduistisk tro. I buddhistisk kosmologi fins den også med tre hoder. Elefanten nedenunder er en skisse frra 1855 i Amapura Palace i Burma. Byen Amapura heter i dag Mandalay. Mange tror at hvite elefanter er albino-elefanter, men det behøver ikke være tilfellet. Det fins også svært sjeldne elefanter som er lyse i huden og har særegne negler. Det ble anguvelig sett en slik i Petchaburi, en times kjøring nord for Hua Hin, i fjor. Kong Bhumibol har eid totalt ti hvite elefanter. Her er han fotografert med en av dem.

2. Elefanter gråter. Elefanten er det eneste dyret som gråter. Også nyfødte elefanter feller tårer, slik denne filmen fra en kinesisk dyrehage viser. Normalt er elefantmødre svært omsorgsfulle og gir ungene sine mye kjærlighet. I dette tilfellet må det ha vært noe galt med elefantmoren. I hvert fall avviste hun ungen, deretter mishandlet den og forsøkte i tillegg å drepe den. Det medførte en utrøstelig elefantunge som gråt sammenhengende i fem timer. Elefantpassere måtte i tillegg tørke de rennende tårene.

3. Elefanter sørger. Elefanter sørger når noen i flokken dør. Dette skjer på flere måter. En døende elefant blir våket over av andre elefanter som kjærtegner den døende elefanten med ømme bevegelser med snabelen. Når døden kommer, samler elefanten seg til en monoton, klagende sørgesang. Dødsritualet varer i opptil to døgn, hvis det er en viktig individ, eksempelvis en matriark, i flokken som dør. Forskere er forbløffet over at elefanten faktisk har en bevissthet om døden. Det skjer blant annet ved at når elefantene passerer et sted der en elefant har sovnet inn, samles de og viser respekt – om det så bare er beinrester igjen. Denne filmen viser en elefantflokk som sier farvel til en død elefantunge.

4. Elefanter kan peke. Selv bittesmå menneskebarn kan peke, eller i hvert fall forstår hvorfor vi peker. Da følger barn pekefingeren og legger merke til hva vi ønsker å vise eller fortelle. For memnnesket er dette elementært, men for vår nærmeste slektning, sjimpansen, er peking et mysterium. De forstår ikke hva vi vil med hånden. De er vant til å bruyke hånden som et redskap. Elefanten, derimot, forstår hvorfor mennesket peker, og de peker selv – gjennom å bruke snabelen. Hvis dfu vil lese mer om dette, kan du lese denne artikkelen i The Guardian.

5. Elefanten Kosik kan «snakke». Mange elefanter kan imitere lyder. Den sørkoreanske elefanten Kosik har kommet et skritt lengre. Han bruker snabelen omtrent som når mennesker putter fingre i munnen for å plystre. Med snabelen lager ikke bare Kosik lyder, men han kan uttale sju sørkoreanske ord. Disse ordene uttales så tydelig at koreanerne lett forstår hva han sier. Det drives nå forskning på Kosik, blant annet for å undersøke om han virkelig forstår det han sier.

6. Elefanter er familiekjære. Det er mye kjærlighet blant elefanter. Se for eksempel denne videsnutten der en elefantunge plutselig får øye på faren sin, løper ham i møte, og deretter lykkelig familiegjenforening.

Øyparadiset Koh Tao danker ut Bali

Bildet fra resorten på nordenden av Koh Tao (klikk for større bilder)

Den praktfulle øya Koh Tao i Thailandbukta er i fjor som året før det beste reisemål blant alle øyer i Asia, i hvert fall i følge nettstedet Tripadvisor. Øya med over 300 soldager var mer populær enn Bali, med Koh Taos naboøy Koh Phangan på tredjeplass.

Alle som har besøkt Koh Tao, forstår utmerket godt øyas enorme popularitet. Det hersker en helt egen stemning der, en laidback ro i hvert fall undertegnede aldri har opplevd noe annet sted. Den har også greid å bevare en unik ekthet, til gtross for turismen. Det er også enkelt å komme dit, både sørfra og nordfra. Noen flyr fra Bangkok til Koh Samui, som er den tredje paradisøya beliggende på rekke og rad i Thailandbukta. Fra Koh Samui er det enkelt å ta båt til Koh Tao. Sørfra, eksempelvis fra Phuket eller Krabi, lønner det seg å bevege seg litt nordover til Surathani, med en kort båttur ut til Koh Tao. Nordfra er buss eller taxi et godt alternativ til fly. Vi reiste fra Hua Hin med den daglige bussen som går morgen og kveld, og som tar seg fram til fergeleiet Chumpon 30 mil sør for Hua Hin. Denne bussen reiser daglige ruter til Bangkok.

Det hersker en helt egen stemning der, en laidback ro i hvert fall undertegnede aldri har opplevd noe annet sted

Her er Tripadvisors årlige kåring av Asias beste øyer.

1. Koh Tao, Surathani, Thailand. 2. Bali, Indonesia. 3. Koh Phangan, Surathani, Thailand 4. Koh Lanta. Krab, Thailand. 5. Giliøyene, Indonesia. 6. Boracay, Filippinene. 7. Phuket, Thailand. 8. Palawan, Filippinene, 9. Koh Samui, Surathani, Thailand 10. Langkawi, Malaysia.

Mer om denne kåringen kan du lese her.

Nedenfor noen motiver fra Koh Tao. Klikk på dem for større bilder

Fossen i Thailand som imponerer selv en nordmann

Det skal skikkelige fossefall til for å imponere en nordmann, i hvert fall en med røtter i vill Vestlands-natur. Likevel ble vi betatt av vakre Pala-U waterfalls i nærheten av Hua Hin da vi nylig besøkte attraksjonen som trekker noe slikt som 100.000 turister hvert eneste år.

Vi snakker ikke om en enkelt foss, slik det engelske uttrykket waterfalls gir assosiasjoner om, men en elv som renne i stryk fra Burma og inn i Thailand. Fra Hua Hin sentrum kjører du nærmere 60 kilometer innover i landet (det fins ikke en taxi-sjåfør i Hua Hin som ikke vet veien), og en vakt stanser deg før du får kjørt inn i selve området. Du må betale 200 baht, ca 40 kroner, per person for å kjøre videre inn i nasjonalparken.

Pala-U er altså et stryk der elven danner små fosser og idylliske kulper. Thaiene har gjort et betydelig arbeid med å gjøre det fremkommelig innover jungelen. Små bruer av bambus eller betong gjør at du passerer fra side til side. Langs den våte og bratte elvesiden henger det også tau som du tar et godt tak i for å holde deg fast. Det smarteste med hele opplevelsen er at elven er gradert i såkalte nivåer, «levels». Er du i svært dårlig form eller har vonde føtter, holder det at du når level to eller tre. Da har du likevel fått en fin tur der elven er best fremkommelig, og du har kunnet bade sammen med fisker i kullpene, eller bare sett et vakkert og vilt jungellandskap.

For de som er i bedre form (bare helt gjennomsnittlig «kontorarbeiderform») lønner det seg å gå videre, innover mot level 4 som er i bunnen av en foss, og level 5 som er på toppen av fossen. Dette er den vanlige ruta for turister. Er du vant til å gå lange turer kan du bevege deg enda langt innover i jungelen, mot Burmas grense. I alt har Pala-U 16 «levels» eller nivåer.

Pala-U var en stor naturopplevelse. Anbefales! Men bruk skikkelig fottøy, strandsko holder ikke!

Bildene nedenfor er tatt fra level 1 og til level 4.

En tur til River Kwai og Tigertempelet (dag 1)

River Kwai og Tigertempelet er i løpet av få år blitt en av de hotteste turistmålene i Thailand. Disse attraksjonene befinner seg få kilometer fra hverandre, med flere mindre kjente opplevelser i nærheten. I sum er disse opplevelsene så sterke og så varierte og spennende at du i hvert fall må beregne to dager på turen, selv om flere reiseoperatører reklamerer med dagsturer.

Vi sjekket litt med priser og ulike operatører, og valgte denne gangen en tur på egenhånd. I 2008 reise vi samme strekning, og betalte den gangen 3800 baht per person med dårlig hotell. Denne gangen leide vi sjåfør med bil og betalte 6000 baht (ca 1200 kroner) for en to dagers utflukt. Da kjørte sjåføren 25 mil hver vei (fra Hua Hin til Tigertempelet i Kanchanaburi vest for Bangkok), samt en del småkjøring ved attraksjonene. Samlet ca 600 kilometer. Bilen var en Nissan som riktig nok hadde kjørt over 400.000 kilometer, men var i god teknisk stand og med nye dekk.

Vi reiste tidlig om morgenen fra Hua Hin, og ankom River Kwai ved lunsjtid. Vi spiste ved restauranten beliggende ved den historiske brua. Der ble det servert utsøkt thai-mat, og matkartet inneholdt også noen få vestlige retter. Derfra leide vi også en longtail-båt for 2000 baht (ganske dyrt – der kan vi ha blitt lurt), men turen varte i et par timer og var en stor og variert opplevelse. Første besøk var krigsmuseet (les mer her), der vi fikk et godt og sterkt innblikk over hverdagen til krigsfangene. River Kwai, brua og museene knyttet til dette handler jo om jernbanen som ble bygd (men aldri fullført) fra Bangkok til Rangoon, Burma. Denne jernbanen (Burma Railway eller Death Railway) ble bygd av asiatiske arbeidere og krigsfanger under ledelse av japanere. Omlag 180,000 asiatiske arbeidere og 60.000 allierte krigsfanger deltok i byggingen av jernbanen. Av disse døde rundt 90.000 asiatiske arbeidere og 12.399 allierte krigsfanger, vesentlig fra Storbritannia, Australia og Nederland, men også noen amerikanere, kanadiere og new zealendere. Du kan lese mer om Death Railway her.

Krigsmuseet ved River Kwai er ikke bare et monument over krigens grusomhet, men også av og til dens meningsløshet. De fleste som døde, omkom av sykdommer som dysenteri, underernæring, uttørking feber, betennelser i sår, osv. Mange av dem som overlevde dette, opplevde å bli drept av bomber og granater – ikke av fienden, men av sine egne. Det skyldtes at jernbanen var så dyktig utført at de allierte så den som en trussel. Den bøle derfor beordret bombet, og selve broen over River Kwai er blitt selve symbolet på dette.

Krigsmuseet ved River Kwai er ikke bare et monument over krigens grusomhet, men også av og til dens meningsløshet.

Mens vi voksne hadde vanskeligheter med å forlate krigsmuseet, trivdes familiens yngste mest på en heidundrende reise på elva, og en forbløffende hule, Kaeng Lawa Cave (trip advisors beskrivelse her). Du går inn på en side av et fjell og kommer ut et ganske annet sted, og da har du beveget deg gjennom trange passasjer, store hulrom, krabbet og klatret og sett et visst antall flaggermus. Anbefales!

Mange anbefaler et ekotisk, strømløst elvehotell ved reiser til Kananchaburi og River Kwai, som omtalt i VG her. Vi valgte et hotell en liten spasertur fra selve brua over River Kwai, og dermed rett ved restauranten der vi spiste både lunsj og etter hvert kveldsmat. Hotellet, River Kwai Bridge Hotel, var veldig sjarmerende med en fantastisk frokostbuffet nede ved elven, rent, og ordentlig – men enkelt. Vi fant det rimeligst å bestille her gjennom Agoda. Vi bodde i en liten hytte rett ved en stor, fin pool – til behagelige 200 kroner natta, inklusive frokost neste dag. Vi var trøtte, slitne og mette av inntrykk da vi endelig la oss ned på senga, og plyndret det som var å finne i minibaren, inklusive vin og øl og gruet oss litt til regningen dagen etter. Det viste seg ubegrunnet. En plyndret minibar viste seg å koste i overkant av 100 kroner.

Og neste dag var vi klare for Tigertempelet med mer. Det kommer i neste blogg.

Fra krigsmuseet. I 150 meter lange kaserner av bambus bodde 200 krigsfanger. De hadde ingen madrasser, men lå side om side i bambussenger halvannen meter over bakken. Bildene er tegnet av en fange som overlevde. Legg merke til hvordan de brukte fisk til å rense betente sår.

Fra hulebesøket, en favoritt blant familiens yngste.

Noen motiver fra første dag: Restauranten ved River Kwai kan anbefales, det kan også enkle, rimelige men fullt ut brukbare River Kwai Bridge Hotel. Nederst vår sjåfør Toon med sin trofaste Nissan Patrol. Legg også merke til jernbanens solide fundamentering, som holder like godt 70 år etter.

Da kongen av Thailand syntes samer så ut som kinesere

Samisk familie utenfor Tromsø, fotografert av kong Chulalongkorn i juli 1907

Nylig besøkte den thailandske prinsessen Chulabhorn Norge. Et av formålene med besøket var å oppsøke oldefarens gjengrodde norske stier fra sommeren 1907.

Denne reisen er fortsatt svært godt kjent i Thailand, på grunn av kong Chulalongkorns detaljerte reisebeskrivelser og gode fotografier. Kongen var både en god fotograf og en fremragende observatør. Hans notater fra reisen i Norge går gjerne under navnet «Klai Baan» som kan oversettes med langt hjemmefra, Kong Chulalongkorn-museet ble åpnet på Nordkapp i 1989 av hans oldebarn prinsesse Sirindhorn, prinsesse Chulaborns storesøster.

I reisebrevene fra Norge som ble sendt til hans datter Noi (21), en av kongens 77 (!) barn, beskriver han blant annet et fascinerende møte med den norske urbefolkningen. Kong Chulalongkorn (Rama V) hadde da allerede ankommet Oslo, besøkt Norges nye konge og dronning og gitt et armbåndsur til en sjarmerende ung kronprins ved navn Olav, før han topg toget til Trondheim og bega seg med båt nordover.

På reisens 110. aften, skriver kongen til sin datter i et brev datert søndag 14. juli 1907: I dag forlot skipet Lyngenfjorden og seilte videre. Jeg skal fortelle deg om Lyngenfjorden, slik jeg lovet deg i går. Lyngenfjorden er omgitt av fjell som er opptil 6000 fot høye. Alle fjellene, med unntak av ett, er dekket av hvit snø (…) Det sies at mange samiske familier bor et lite styke fra innløpet. De holder hundrevis av reinsdyr og lager meieriprodukter av melken. Dette er et av de stedene turistene kommer for å se. Samene er innfødte Norge, og de har har konvertert til kristendommen, men har ikke forandret skikker og adferd. I likhet med karen-folket i Siam er de innfødte nomader som holder flokker med dyr og vandrer rundt med dem. De dyrene de holder, er reinsdyr som er en slags temmede hjorter. Uansett hvor store flokkene er, brukes hunder til å beskytte dem mot rovdyr. Samene er delt inn i to grupper. Fjellsamene er gjetere, mens sjøsamene er fiskere som bor ved havet. denne siste gruppen bor vanligvis sammen med svensker og nordmenn. Dessverre kunne vi ikke besøke sjøsamene, som det sies er de beste av dem alle, men vi har ennå en mulighet til å besøke dem andre steder.

Like etter klokken to om ettermiddagen ankom vi Tromsø. Dette er en by som er større enn Hammerfest, og beliggenheten er helt annerledes. Hammerfest ligger på en landstripe. Tromsø er som Lyngenfjorden, bare med den forskjellen at fjellene ikke er like bratte og de er mindre storslagne. Tromsø er den viktigste byen i Nord-Norge. Alle som skal til Nordpolen, stanser her for å treffe forberedelser. Dr. Nansen, en berømt skikkelse fra nordpolekspedisjonen, var også innom denne havnen som fikk navnet etter ham. Her i havnen ligger også lystskipet til prinsen av Monaco og en fransk yacht som har heist flagg i dag fordi det er den franske nasjonaldagen.

Det regnet så kraftig da vi kom at regnvannet lekket inn i kahytten. (..) Men regnet holdt opp etter klokken 15. og jeg gikk i land. (…) Her i byen er husene laget av tre, som i Trondheim. Men veiene er mye dårligere. Det tok ikke lang tid før vi nådde utkanten av byen. I syd ligger det et museum (…) Derfra dro vi avgårde for å møte samene på et sted omlag halvannen times reise fra byen. Faktisk var det de samme menneskene vi hadde sett på Tromsøs torg. Disse samene følger ikke det vanlige levesettet. De er blitt avhengige av turister.Det er grunnen til at de holder leir så nær byen. De lager ting der som de selger som souvenirer.

Merkelig nok ligner disse menneskene mer på kinesere enn på europeere. De ser ut som kinesiske operamasker av skuespillere eller løvejegere.

Et steinkast fra veien sto et telt i friluft. Menneske der satt på gulvbet med bena i kors eller til en side, rundt et bål. Det var et par andre telt maken til dette. De var omtrent 20 personer, menn kvinner og barn medregnet. Mennene hadde lærremmer rundt leggene, sko og korte bukser. De hadde pullovere som karen-folket, med tykke kraver i halsen for å holde varmen. Hattene var høye og spisse. Kvinnene var kledd som mennene som, hadde korte skjørt i stedet for bukser. Begge kjønn hadde langt hår. De var så vant til besøkende at de kunne snakke engelsk, men bare så lite som min egen kammertjener. «You King» sa de og håndhilste. De viste de tingene mange forundres over, som at også kvinnene røyker pipe. Men mest av alt var de interssert i å selge oss ting.

Merkelig nok ligner disse menneskene mer på kinesere enn på europeere. De ser ut som kinesiske operamasker av skuespillere eller løvejegere. Det er utrolig at de kan overleve i dette klimaet. Faktisk bor de på bare jordgulv uten noen for for seng eller gulvteppe. Teltene deres har et hull i midten som sikkert slipper regnvann inn i store mengder, men de nektet for det da jeg spurte dem. De virket temmelig tilfredse. Maten så ut til å bestå av kaffe og hardt brød som liknet våre riskjeks. Det var også noen andre turister her. Herfra dro vi tilbake til skipet. Jeg følte meg ikke helt vel. så vi ble ikke så lenge. Da alle var kommet, forlot vi havnen. det var fortsatt meget kaldt. Utetemperaturen var bare ti grader. (…) Vi har fått vite at i Narvik, dit vi kommer i morgen, går det et tog til Sverige. Jeg skal sende brevene til deg med tog, slik at jeg er sikker på at de kommer raskere fram.»

106 år etter, mandag 15. juli, besøkte kongens oldebarn, prinsesse Chulabhorn av Thailand Universitetet i Bergen der hun blant annet fikk en omvisning på Instititt for kjemi. Hensikten med besøket var å underskrive en samarbeidsavtale mellom Chulabhorn Research Institute i Bangkok (som altså bærer prinsessens navn, og Universitetet i Bergen. Prinsessen, som er den yngste av det thailandske kongeparets barn, er en internasjonalt kjent kjemiker. Hun tok doktorgraden i kjemi i 1985. Nå håper både norske og thailandske myndigheter at kongens fascinerende reise i 1907 på sett og vi kan få en arv over hundre år senere, gjennom et vitenskapelig samarbeid mellom Norge og Thailand, I Bergen fikk også prinsessen en gave, en bok om Christian Michelsen, statsmannen som den thailandske kongen møtte og satte svært høyt. Et annet fascinerende møte som fant sted på reisen i 1907 kan de lese på denne bloggen, her.

Bildetekster, ovenfra og nedover: Først en samisk familie utenfor teltet sitt og deretter et oversiktsbilde over Tromsø, begge fotografert av den thailandske kong Chulalongkorn 14. juli 1907. Deretter et bilde av prinsesse Chulabhorn som underskriver samarbeidsavtalen med universitetet i Bergen i juli i år (Foto: Universitetet i Bergen). Nederst: To konger, kong Chulalongkorn og kong Haakon fotografert sommeren 1907.

2,5 millioner turister til Hua Hin

For første gang vil antallet turister til Thailands eldste turistby, Hua Hin, passere 2,5 millioner turister i år. Fordelen med Hua Hin er likevel at den ikke behøver å oppleves som en typisk turistby. Den har så mye mer å tilby.
De lokale turistmyndighetene er godt forberedt til å møte turistsesongen når den for alvor begynner til høsten. Men også denne uken strømmer folk til for å delta på den årlige Hua Hin Jazz Festival, og Hua Hin venter også mange europeiske gjester i sommer, i forbindelse med den europeiske sommerferien. Turistmyndighetene har lagt til rette for en økning av hotell- og innkvartering på 20 prosent, og i tillegg legges det til rette for et økt vannforbruk, noe som ofte er et problem flere turiststeder i Thailand. Hua Hins mange og fremragende golfanlegg er blant «vannslukerne».
Hua Hin er i utgangspunktet ikke så mye større enn Drammen, rundt 70.000 innbyggere, men dette tallet mangedobles i turistsesongen. Likevel er denne turismen ganske konsentrert til den seks kilometer lange stranden, og et ganske oversiktlig bysentrum. Du skal ikke bevege deg langt fra barområdet, de mange kjente hotellene og det berømte nattmarkedet før du knapt ser en turist, eksempelvis i den sjarmerende «gamlebyen».
Dessuten er de aller fleste turistene i Hua Hin fra Thailand. Hver helg året rundt fylles byen av Bangkok-thaier, mange av dem svært velstående med leilighet i en av de store blokkene på stranda.
Derfor føles aldri turismen påtrengende i Hua Hin. Som innbygger, vi har hatt et hus der i flere år, føler vi oss som en del av lokalsamfunnet, like mye som gjest eller turist. Du har aldri en følelse av å bo i en turistmaskin, og det er en av Hua Hins mange fremragende kvaliteter.
Og fortsatt er det langt igjen til Phukets fire millioner og Pattayas åtte millioner besøkende, hvert år.

Da kongen av Thailand og Sam Eyde oppdaget mobiltelefonen

Rama V, kong Chulalongkorn i offisielt møte med kong Haakon VII i 1907 (klikk på bildet for forstørrelse)

Et eiendommelig og sterkt møte mellom daværende kongen av Siam og den norske industrigründeren Sam Eyde, resulterte i en diskusjon om mobiltelefoner på størrelse med lommeur, mer enn 80 år før de ble oppfunnet.

Bakgrunnen var kong Chulalongkorn Norges-reise i 1907. Mye er dokumentert fra denne reisen fordi kong Chulalongkorn, også benevnt som Rama V, skrev jevnlige brev til datteren Noi i Bangkok. Disse brevene er fascinerende lesing også for oss andre. Kong Chulalongkorn førte en god penn med skarpe iakttagelser av personer og samfunn som han møtte under den lange ferden fra Oslo til Trondheim, og så kysten helt til Kirkenes og ned hele kysten igjen. I tillegg tok han seg tid til lange avstikkere innover i landet. Dessuten var Kongen også en utmerket fotograf. Han reiste in cognito, altså uten å presentere for folk flest hvem han var, og på den måten kom han tett på det norske samfunnet som den gangen var preget av fattigdom og dårlig infrastruktur.

Dermed var ikke Norge et helt fremmed land for kongen av Siam, som Thailand het den gangen. Kong Chulalongkorn var svært interessert i å lære mer om elektrisitet, og derfor hadde han et spesielt ønske om å treffe Sam Eyde, Hydros grunnlegger, som du kan lese mer om her. Kong Chulalongkorn ble staselig innkvartert i Hydros representasjonsbolig. Den var stor nok, skriver kongen, til å huse både ham selv i et representabelt værelse og hele hans følge på rundt 20 personer.

Et langt brev til datteren Noi, datert Notodden onsdag 31. juli, begynner slik, og det er en Rjukanfoss i full prakt som beskrives: «Vi ventet forgjeves på at regnet skulle holde opp. Til slutt var vi helt desperate og

kjørte av gårde i en vogn, og steg ut i nærheten av buegangen. Der går det en liten sti som fører nedover kloss opptil fjellveggen. Der stien begynner, ligger en biljardpaviljong. Når man går forbi den og kommer til en bratt klippe, kan man se leven lenger nede, der den styrter seg nedover fra det øvre reservoaret. Hvis man fortsetter nedover stien, kommer man til fossene som kommer fra høylandsområdet med høye fjell der vannet blir oppmagasinert. Fossenes totale høyde målt fra kanten av magasinet til den nederste delen av elven der vannet magasineres før det ledes videre, er 3 sen og 15 was (150 meter). Dette er den høyeste fossen i Europa. Den gir mer elektrisitet enn alle andre fosser, med unntak av Niagara i Amerika (…)

Det blir ikke dristig å spå at det i fremtiden godt kan komme en bærbar telefon som er så liten som et personlig ur.

«Endelig kom vi til Notodden klokken halv åtte om kvelden. Vi var meget fornøyd, fordi denne bilturen bare hadde tatt oss et par timer. Litt etter at vi kom fram, stanset regnet. Vi tok en titt på de bildene vi tok i regnet i går. De var blitt ganske bra. Under middagen snakket vi om det stadig større mirakel som elektrisiteten er. Herr Birkeland, som er vel bevandret i elektrisitetens rike, var en gang i Bangkok i selskap med de greske prisene Waldemar og George. Hans første idé gjaldt elektromagneten. Han plasserte en elektromagnet ute i vannet, vannet stanset, ble atskilt og kunne ikke lenger danne strøm. En annen idé han hadde, gikk ut på å bruke elektrisitet i kanoner, slik at det ikke lenger ville være nødvendig å bruke krutt. En tredje idé gikk ut på å lage regn. Ideen om å utvinne salpeter og lage kunstgjødsel var det herr Eyde som hadde, og han har fått patent på metoden i alle verdens land. Selskapet er redd for konkurranse fra sterke rivaler som vil kunne videreutvikle ideene selv og så få patent på sine ideer. Derfor har de ledende personene i selskapet sørget for at deres arbeid foregår i høyt tempo, og har lagt meget sterk vekt på forskning og utvikling. Det er en rekke oppfinnelser som bygger på deres funn rundt elektroisiteten, som et system for avsendelse av telegrammer uten kabler eller ledninger som er forskjellige fra det systemet som brukes i dag. Den nye metoden vil gjøre bruk av hyderoelektrisk kraft, men prosjektet blir lagt på hyllen for øyeblikket.»

Skriver Kongen, og så forklarer han hvordan de begynte å tenke høyt om en fremtidig mobiltelefoni: «Det blir ikke dristig å spå at det i fremtiden godt kan komme en bærbar telefon som er så liten som et personlig ur. Når du ønsker å snakke med noen, kan du bare snakke til uret og legge øret mot det for å høre hva den andre parten sier. Slik kan det oppnås kommunikasjon. Men det er ennå usikkert om et slikt apparat kan brukes til samtaler over lange avstander, kanskje vil det bare rekke herfra til Kristiania, en strekning det tar fire timer å reise med tog. Vi satt og diskuterte forskjellige ting helt til klokken 23, da vi gikk til sengs.»

I denne bloggen kommer det mer om Thailand-kongens besøk i Norge i 1907.

Danse med haier på Koh Tao

Verdens største reisenettsted, Trip Advisor, har kåret Koh Tao til beste øy i Asia. Det skjønner heg godt. Dette er det eneste sted i verden du kan «bade» med den farlige oksehaien og leke med den dovne hvalhaien. Men det er kanskje likevel ikke den viktigste grunnen til at du bør reise til paradisøya Koh Tao.

Koh Tao, skilpaddeøya, (les mer om øya her) har nemlig en atmosfære jeg aldri har opplevd noe annet sted, en stemning av harmoni, en laid-back easy-going tidløs følelse som bare kan skapes i et unikt fellesskap i paradisiske omgivelser. Selv kom jeg til Koh Tao med båt fra den lille havna i Chumpon, og umiddelbart la jeg merke til at turistene på Koh Tao dannet et unikt fellesskap.

Vanligvis er det enkelt å sortere ut folk på tur: De hektiske og småstressede småbarnsfamiliene, de glade ungdommene, de velstående, kravstore middelaldrende og de sutrete eller fornøyde pensjonistene. Alt etter som. På Koh Tao var det annerledes. Der satt backpackere, folk med gullkjeder og bunker med kredittkort, pensjonister og alle oss andre: vi satt rundt det samme bord på kafeer og i på havna, vi pratet og lo, som om vi alle var i samme båt.

Oksehaien er dessuten verken mer eller mindre opphavsdyret til den sanne historien som var utgangspunktet for skrekkfilmene Haisommer.

Og det var vel akkurat det vi var. Mange, kanskje de fleste, kommer til Koh Tao for å dykke. Under vann er vi alle like, og i møter med naturens mektigste er vi veldig små. Jeg nevnte at oksehaien, engelsk bull shark, er farlig. Den regnes som den farligste haien i verden, stinn av testosteron som den er. Oksehaien er dessuten verken mer eller mindre opphavsdyret til den sanne historien som var utgangspunktet for skrekkfilmene Haisommer.

Men oksehaier angriper bare mennesker i overflaten nær land, og aldri når mennesker opptrer samlet. På Koh Tao har tusenvis av turister svømt sammen med oksehaien, uten at den noen gang har utgjort en fare for noen. Likevel er opplevelsen å så å si stå ansikt til ansikt med det massive, mektige dyret så sterk at det nok er det ultimate møtet mellom menneske og dyr. I flere år var oksehaien borte fra Koh Tao, sannsynligvis på grunn av et ødelagt korallrev. Men revet har leget seg selv, og haien er tilbake, som vist nedenfor.

Om en heller vil senke skuldrene litt, er dykking sammen med den ufarlige hvalhaien, verdens største fisk, både en morsom og fascinerende opplevelse. (se den første filmen).

Koh Tao er en liten øy der bare firehjulsdrevne kjøretøyer kommer seg rundt på bratte stier. Det betyr at det meste av transporten foregår med båt rundt øya. Vi bodde på et fascinerende hotell ved nordenden, med strøm bare deler av døgnet. Bor gjerne der igjen, men neste gang skal vi bor mer sentralt, i den lille, pittoreske «hovedstaden» på denne fantastiske øya.

Fra hotellet på nordenden på øya, med en fantastisk terrasseutsikt.

Del dette:

Lik dette:

Del dette:

Lik dette:

Del dette:

Lik dette:

Del dette:

Lik dette:

Del dette:

Lik dette:

Del dette:

Lik dette:

Del dette:

Lik dette:

Del dette:

Lik dette:

Del dette:

Lik dette:

Del dette:

Lik dette:

1. Sjømaten.

Del dette:

Lik dette:

Del dette:

Lik dette:

Del dette:

Lik dette:

1. Sea food.

Del dette:

Lik dette:

1. Sjømaten.

Del dette:

Lik dette:

Del dette:

Lik dette:

1. Bangkok.

2. Chiang Mai.

3. Pattaya.

4. Patong Beach, Phuket.

5. Khao Lak.

6. Bophut, Ko Samui.

7. Krabi.

8. Rawai Beach, Phuket.

9. Hua Hin.

10. Chaweng, Ko Samui.

Del dette:

Lik dette:

Del dette:

Lik dette:

Del dette:

Lik dette:

Del dette:

Lik dette:

Del dette:

Lik dette:

Del dette:

Lik dette:

Del dette:

Lik dette:

Del dette:

Lik dette:

Del dette:

Lik dette:

Del dette:

Lik dette:

Del dette:

Lik dette: