Kategori: Travel

En fantastisk reise fra Hua Hin til byen du ikke husker navnet på

Vi reiste fra Hua Hin tidlig om morgenen med kurs for provinshovedstaden Prachuab Khirikhan, byen med det vanskelige navnet. Det er ikke mer enn 90 kilometer mellom de to byene, men det er likevel som en reise mellom to verdener. Hua Hin bobler over at turister, byggeprosjekter og Bangkok-thaier på besøk i deres nærmeste ferieby. Prachuab Khirikan (heretter bare benevnt PK) er tross sin status som regionshovedstad en søvnig by der tiden synes å ha stått stille, og med en aldeles sjarmerende waterfront promenade som minner om den du opplever i Nice, Cannes og andre middelhavsbyer.

Kjører du motorveien, tar det ikke mer enn vel en times tid mellom Hua Hin og PK, men når du er på ferie, er det ingenting som haster. Vi kjørte derfor langsetter sjøen sørover, og stanset i de små landsbyene vi fant. De var alle sjarmerende, med en ganske distinkt lukt av fisk. Her var det tydeligvis fiske av squid (små blekkspruter) som ga innbyggerne en liten inntekt.

Vi kjørte også gjennom en idyllisk nasjonalpark, Khao Sam Roi Yod, med et yrende fugleliv, før vi ankom PK om kvelden. Der første vi merket, var at du skal ikke langt utenfor turistbyene i Thailand før prisene er noe helt annet. Det er billig å spise og bo på turiststedene. Utenfor er det latterlig billig. Vi klinte til med en suite på et helt greit hotell. Den var 60 kvadrat med panorama sjøutsikt og kostet 400 kroner natta, inklusive to frokost. Om kvelden spiste fem voksne middag på en restaurant som serverte vestlig mat. Fem middager og fem øl kostet 480 kroner.

Den første kvelden møtte vi en brite som hadde flyttet fra Hua Hin til PK, både på grunn av den roen og idyllen som preget PK, men også på grunn av kostnadsnivået. Det var lett å forstå. Briten får ha oss unnskyldt, men det mest interessante møtet var likevel apekattene inne på militæranlegget i PK, i Manao Bay. Disse sjeldne «brilleapene» er i motsetning til sine brødre verken rampete eller aggressive, bare veldig trivelige. Manao Bay er forresten regnet for å være en av Thailands vakreste bukter.

Jeg tok noen bilder i og i nærheten av PK. Her er de:

Image

En tur til

ImageImageImageImage

The one and only Cheap Charlie’s Bar

Når jeg er i Bangkok, er jeg bare helt nødt til å stikke innom Cheap Charlies Bar, ganske enkelt fordi det er det mest unorske jeg kan tenke meg. Baren har ingen inngangsdør, et toalett der der bare er lov å gjøre nr 1, ikke nr 2 (det er ikke rørsystem til noe annet), der alle drinker koster det samme, enten du kjøper en flaske soda, en Tequila Sunrise eller en Gin & Tonic (ca 11 kroner), og der eneste utkastelsesgrunn er å gi tips. Tips blir ansett som en fornærmelse.
Viktigste grunn er likevel en fascinerende atmosfære. Baren er rett og slett et skur av flettet treverk, midt i asfaltjungelen på travle Sukhumvit, en hovedgate i Bangkok, med så mange underlige detaljer at du blir aldri lei av å se på dem. Et modelltog kjører plutselig forbi deg, her er hodeskaller og trefigurer av ulike slag, så tett bundet sammen at du knapt ser ansiktet til han som serverer drikkevarene. En kaotisk strandbar midt i byen, med andre ord, med vaglete trestoler og noen få bord.
Dessuten er det trivelig der. Stedet er særlig populært blant yngre expats, utlendinger bosatt i Thailand, som møtes over en kald øl for å utveksle siste nytt. Baren holder til i Sukhumvit, soi 11 (tverrgate 11).
Vedlegger også omtaler av Cheap Charlie’s i fra CNN, britiske The Guardian.

20130406-111713.jpg

My favourite beach

The novel and movie «The Beach» is about Richard, a somewhat rootless backpacker who is searching for a hidden paradise, the ultimate beach. In Thailand there are a lot of beautiful beaches with white sand, green palms and clear sea.With coconuts, orchids and funny monkeys. I have visited some of them, but my favorite beach has neither crystal clear sea, nor white sand or colourful orchids. In fact, you should be watching out for plastic garbage during the raining season. Still Hua Hin beach is my favourite, for other reasons.

In icecold, dark, Norwegian winter months I often dream about this beach. In this dreams I find myself sitting on the terrace of Veranda Lodge, a local hotel and restaurant, with a glass of chardonnay, looking at Hua Hin beach, about six kilometers long. I look at people walking and jogging by, people sunbathing, colourful kites and I look at the waves, the blue sky and the Monkey mountain in the end of the beach.

In this dream I sit for hours, waiting for the afternoon breeze. About 2 o’clock the beach get broader because of the tide, and close to the sea you can find soft sand for kilometers, like walking on silk. I always walk there, to feel my feet in the silky sand, the heat from the sun and the afternoon breeze that blows back my hair. I stop to buy som fruits from little Bebe who helps her mother selling fruits and corn on the beach (picture)

After a couple of hours’ walk I sit down again, on the same restaurant, and I order some soda water, a salat and another glass of chardonnay.

In the dark winter weeks this is only a dream, but for some weeks every winter, this dream becomes reality.Image