En liten guide til noen av Thailands fargerike minoriteter

Det sies at thai-kineserne styrer omlag 80 prosent av Thailands økonomi. Fjellstammer, derimot, lever i ekstrem fattigdom, og ett folk går gjennom livet i konstant angst for onde ånder. Dette er en liten guide til Thailands mange minoriteter, som inkluderer de fascinerende sjøsigøynerne, de sinte og utålmodige malay-muslimene og verdens mest likestilte folk, lahuene.

Som turist har du sikkert registrert representanter for fjellstammene med fargerike folkedrakter ikke ulike våre egne samedrakter (som denne gateselgeren i Hua Hin). De kommer fra Nord–Thailand, men oppsøker turiststeder for å selge karakteristiske frosker i tre som lager froskelyder når du stryker den over ryggen med en pinne. Da Kong Rama V besøkte Norge i 1907, sperret han opp øynene da han fikk se norske samer. Han trodde de var kinesere (den historien kan du lese her).

Det skyldtes at fjellstammene i Thailand har utvandret fra Kina de siste hundre årene, og for hundre år siden ble de gjerne omtalt som kinesere. Men opprinnelig kommer de fra Mongolia eller Himalaya-området, og har derfor et slags felles opphav med den norske samebefolkningen. På grunn av ekstrem fattigdom blant fjellstammene, er de svært utsatt for menneskehandel og trafficking.

Fjellstammene.

Thailanderne selv deler gjerne fjellstammene, hill-tribes, inn i seks folkegrupper. Det fins imidlertid over 20 forskjellige fjellstammer i Thailand, inklusive undergrupper. De seks hovedgruppene er Akha, Karen, Lahu, Lisu, Hmong og Mien. Det forskes på disse gruppene ved et eget institutt ved Universitet i Chiang Mai. Blant annet vet man i detalj hvor mange de er, hvilken gruppe de tilhører og hvor mange landsbyer de har etablert.

På den måten lever de i kontinuerlig angst og selvpåført, ekstrem fattigdom.

Akha-folket bor vanligvis i trehytter i små, karakteristiske landsbyer i Nord-Thailand (rundt Chiang Mai og Chiang Rai). De fins i flere land i Sørøst-Asia, utgjør omlag 400.000 mennesker og driver med landbruk, snakker sitt eget språk og praktiserer en religion som kombinerer buddhisme og animisme (der naturen har sjeler). Har du besøkt de største turiststedene i Thailand, har du helt sikkert sett en akha-kvinne, gjerne i det hun skal selge deg en tre-frosk eller et hodeplagg eller inger og regelrett juggel. Men dette skinnet bedrar. Når akha-kvinnene selger juggel, er det fordi de tror det er det turistene vil ha. Akha-folket er svært dyktige håndverkere. En spesiell undergruppe av akha-folket er de fattigste av de fattige i Thailand, Bisu-folket, som har et eget språk, selv om det bare er rundt 1100 av dem. De fleste av dem må etter min oppfatning leve et miserabelt liv der de hele tiden går rundt og er livredde for onde ånder. Så fort de skaffer seg noe av verdi, eksempelvis en gris eller ei høne, blir dyret umiddelbart slaktet for å blidgjøre åndene de er redd for. På den måten lever de i kontinuerlig angst og selvpåført, ekstrem fattigdom. Nedenfor. En akha-kvinne broderer. Akha-folket er dykige håndverkere. Embed from Getty Images

Karen-folket: Dette er den største av stammefolkene i Thailand. Det er omlag 1.1 millioner av karenfolket i over 2000 landsbyer i Nord-Thailand. Karen-folket kommer fra Burma der Karen-grupper det siste halve århundre har drevet motstandskamp mot de burmesiske generalene. I Thailand er karenfolket inndelt i fire grupper hvorav Sgaw Karen (omlag 70 prosent) er den desidert største. De utgjør omlag 350.000. Mange av karenfolket er assimilert i det thailandske samfunnet. Blant de som fortsatt bor i Karen-landsbyer, er landbruk den viktigste næringen.

Den kanskje mest besøkte og omtalte undergruppen av Karen-folket er de såkalte «langhalsene», eller Padaung-folket. Selv kaller de seg kayanere, og de teller om lag 40,000. Dette er et forfulgt folk som rømte fra Burma til Thailand på 1960-tallet, og mange av dem bor ulovlig i Thailand. Selv om de da egentlig lever i skjul, er de kanskje verdens mest fotograferte folk. Fra jentene er fem år gamle begynner de med ringer rundt halsen.

Etter hvert ser det ut som om de har forlenget hals, noe som ikke er riktig. Det er kravebeinet som er under press av ringene. Du må betale en liten sum penger for å ta bilder av dem, men det er ikke bildemotivene som nøldvendigvis får pengene. Dette folket er animanister, de tror på ånder i naturen, og de lever for det meste som risbønder. Nedenfor: En Padaung-kvinne og hennes barn.

Mien-folket er en undergruppe av Yao-folket i Kina. Det er rundt 34.000 mien-folk i 173 landsbyer i Nord-Thailand. Denne gruppen har et skriftspråk med kinesiske tegn, og praktiserer en religion som er inspirert av den kinesiske taoismen, da vel å merke slik den ble praktisert på 1300-tallet i Kina (!). Det kan derfor tyde på at dette folket har bodd i Thailand like lenge. Mien-folket er svært fattige, men det skyldes mye at de bruker alt de har på store seremorier i forbindelse med blant annet bryllup og begravelser. Tidligere drev de jorda ved å reise fra sted til sted, men driver nå hovedsaklig stedbundet landbruk.

Kristne misjonærer har fått noen av mien-folket til å drive en egen, kristen nærradio Lahu-folket: Et jegerfolk opprinnelig fra Kina som utgjør omlag 50.000 i Thailand. De lever i fjellene helt i nord og bor i hytter i to etasjer, med grasstak og med husdyr i underetasjen. Forskere har fattet særlig interesse for dette folket på grunn to spesielle trekk: Lahu-folket er et av de mest likestilte folkene i verden, og de gifter seg svært unge. For jegerfolk ellers er det vanlig at mennene sørger for jakt og bytte , mens kvinnene tar seg av husholdningen. Slik er det ikke blant Lahu-folket der kvinnene gjerne drar på jakt eller jobber på rismarkene og maisåkrene mens mennene passer barn og hus. Det er ikke uvanlig at de inngår ekteskap når gutten er 15-16 og jenta 13-14 år. Lahu-folket er et meget stolt folk som ofte bare snakker sitt eget språk – altså ikke thai. De lever ganske isolerte i sine egne landsbyer, nettopp fordi de ikke vil assimileres i det thailandske samfunnet.

Slik er det ikke blant Lahu-folket der kvinnene gjerne drar på jakt eller jobber på rismarkene og maisåkrene mens mennene passer barn og hus

Hmong-folket. Dette folket kommer etter sagnet fra et land med snø og kulde, kanskje Tibet. De kom imidlertid til Thailand fra Kina på 1800-tallet, og det er ca 100.000 av hmong-folket i Thailand, omlag ti millioner totalt. Dette folket holder hovedsaklig i totalt 13 provinser i Nord-Thailand. Hmong-folket bodde tidligere i bambushytter med jordgulv, mens nå er bølgeblikk og sementgulv vanlig. Imidlertid brukes sjelden vinduer i hyttene deres, maten lages under åpen varme og det er vanlig med et alter i hvert hus der ulike offerritualer finner sted, hovedsaklig for beskyttelse av hus, hjem og avling. Nyttårsaften har de et spesielt rituale der gifteklare jenter og gutter står overfor hverandre på rekke, og der det kastes en svart ball. Denne kasteøvelsen bidrar til å knytte nærmere bekjentskap.

De frykter også «var-tigere» (en asiatisk form for varulv, altså et menneske, fortrinnsvis en kvinne, som kan forvandle seg selv til en tige

Lisu-folket. Det er omlag 30.000 av Lisu-folket som lever i 150 landsbyer i Nord-Thailand. De bor nord og nordvest for Chiang Mai. De kom fra Kina rundt 1920. Lisuene er et handelsfolk som blant annet lever av å selge varer og grønnsaker – og visstnok skal være involvert i opiumshandel. De tror vann har en spesiell kraft, og derfor etablerer de landsbyer ved elver og stryk. De har en inngrodd mistro til thailandske myndigheter, og holder hardt på en slags selvstendighet. I hvert Lisu-hus er det et alter, og hver landsby har et tempel der kvinner ikke har adgang. Lisuene er animanister, og tror på ånder i trær, avdøde slektninger og dagligdagse ting de har i husholdningen. De frykter også «var-tigere» (en asiatisk form for varulv, altså et menneske, fortrinnsvis en kvinne, som kan forvandle seg selv til en tiger som ikke bare dreper dyr, men også mennesker). De frykter også vampyrer. Bildet nedenfor: En Lisu-kvinne broderer. Embed from Getty Images

Øvrige minoriteter

Mon-folket er ur-thailanderne, om en vil. Det var de som introduserte buddhismen til Thailand. De kom nordfra og etablerte seg i Burma og Thailand allerede 1500-2500 før Kristus. Flesteparten etablerte seg i de områdene som i dag er Burma. Der har mon-folket en sterk bevissthet om egen kultur og språk, som du blant annet kan lese om på dette nettstedet. I Thailand er derimot mon-folket for det meste assimilert og tatt opp som en naturlig del av den thailandske befolkningen. Det har ført til at mon-språket er utrydningstruet i Thailand. Dette var altså det første språket som kom til Thailand, og det fins steintavler i mon-språk fra så tidlig som rundt år 400. Et annet interessant trekk ved dette språket er at det dert ikke er tonalt, som de fleste asiatiske språk, men er bygd opp gjennom en ganske komplisert grammatikk. Det er rundt 100.000 mon-folk igjen i Thailand.

Sjøsigøynerne. Jeg er blant dem som har vært så heldig å tilbringe en dag sammen med sjø-sigøynere i Phuket. De er blitt en turistattraksjon i seg selv, der de bor på Andaman-kysten i nordlige Phuket, på flåter eller brygger. De lever i ett med havet, og forstår havet. Det er imidlertid feil det mange har hevdet, nemlig at ingen sjøsigøynere omkom under tsunamien i 2004. Mange døde. Men det er sant at mange sjøsigøynere også overlevde fordi de forsto at «havet ville komme til å reise seg» og at de derfor trakk seg unna. Sjøsigøynere omtales mer korrekt som Moken-folket, eller Morgan-folket (på thai: chao ley eller chao nam, som betyr sjø-folket eller vann-folket).

De er en australia-indonesisk folkegruppe som altså har kommet sørfra. De snakker sitt eget språk og tilhører en nomadisk kultur. De holder til i Phuket, Krabi og noen andre steder i Sør-Thailand, samt på noen burmesiske øyer. Redskapene de bruker, er svært enkle, men likevel effektive. De har trebåter (kabanger) som de lager selv, og de bruker små kastegarn og harpuner. Den fisken de ikke selv spiser, selger de på marked eller tørker. På grunn av flere hundre års tilværelse i ett med havet, har Moken-folket utviklet en spesiell evne til å se og fokusere under vann. Det er nå bare et par tusen sjøsigøynere igjen i Thailand. Bildet under: Den gamle mannen og havet, en sjøsigøyner og hans båt utenfor Phuket (historien fortsetter under bildet)

Malay-muslimene. Det er rundt fire millioner muslimer i Thailand. De fleste av disse bor i provinsene i sør: Narathivat, Yala, Pattani, samt deler av Songhkla. Dette er malay-muslimer som snakker malaysisk språk pog har mye kontakt med malayere på den andre siden av grensen. Mange muslimer lever i fredelig sameksistens med thaier, men noen av disse muslimene drømmer om en fjern fortid da Pattani var et uavhengig rike, styrt av en eneveldig, muslimsk sultan. Siden 2001 har det vært politisk uro i dette området, der terrorister står bak noe slikt som 4000 drap – hovedsaklig på thailandske soldater og politi, men også sivile der alle som samarbeider med thailandske myndigheter lever i konstant frykt og fare. Også lærere, for eksempel, er et mål for snikskyttere og sabotasjeangrep. Mange er også drept på grunn av bomber i veibanen som dermed rammer helt tilfeldige ofre. Thailandske myndigheter er overhodet ikke interessert i noe muslimsk selvstyre i sør, og gir ikke etter for noe press. De siste årene har også fredsprosesser stått i stampe, grunnet andre politiske uroligheter i Thailand. Det gjør at sivilbefolkningen i disse provinsene lider under et styresett som best kan karakteriseres som anarki.

Han-kineserne. Blant omlag 67 millioner thailendere utgjør thai-kinesere, hovedsaklig han-kinesere, den største minoritetsbefolkningen. Han-kinesere er de som vi vanligvis omtaler som kinesere, og derfor bruker jeg den benevnelsen i resten av denne blogposten. Dette er verdens største folkegruppe. Omlag hver femte person på kloden er en kineser. Navnet har de fått etter Han-dynastiet som styrte nesten hele det området som i dag er Kina. Det bor rundt ni millioner thai-kinesere i Thailand. Noen av dem er blant Thailands rikeste og mektigste. Deres velstand merkes over alt. Jeg kjenner kinesere i Thailand som arbeider 18 timer i døgnet, og har ikke privatliv. De investerer og kjøper, men mange av dem har ikke tid til å nyte egen velstand. I Hua Hin, der jeg bor noen uker i året, er det hovedsaklig Bangkok-kinesere som har kjøpt opp de eksklusive beachfront leilighetene på Hua Hin -beach, men mange av dem er der aldri. I følge organisasjonen Minority Rights, hjemmeside her, styrer altså rundt 9 prosent kinesere omlag 80 prosent av Thailands økonomi. Kineserne har i mange hundre år tilhørt Thailands elite. Selv dagens kongefamilie harn kinesisk blod i årene. Et reisetips for å oppleve kinesere i Thailand: Chinatown i Bangkok rundt Yawarat Road er en fantastisk opplevelse! Her har kinesere holdt til i mer enn 200 år. Dette er også en av de mest eksklusive adressene i Bangkok og Thailand. Nedenfor: Fascinerende Chinatown i Bangkok, samt seafront leiligheter i Hua Hin som for det meste er kjøpt opp av rike Bangkok-taheier, men som som også i regelen er tomme. Embed from Getty Images

Thailand kan lykkes i kamp mot korrupsjonen

Det har vært en begivenhetsrik helg i Thailand – kronprisen har skilt seg fra sin kone og den øverste generalen, statsminister Prayut Chan-o-cha, har holdt en oppsiktsvekkende TV-tale. Fellesnevneren for de to hendelsene er korrupsjon som er utnevnt til samfunnsfiende nummer én i Thailand.

prayut Kronprinsens skilsmisse var lenge varslet. Flere av hennes nære familie var blitt fratatt alle privilegier, anklaget for korrupsjon og majestetsfornærmelser. Da er man med andre ord fratatt all ære, og med det dette mer enn antyder kronprinsen at å være korrupt er ensbetydende med å være nedrig og uverdig en posisjon i det thailandske makthierarkiet. Timer før skilsmissen ble kunngjort, holdt statsministeren en fjernsynstale der han gikk til frontalangrep mot korrupsjonen i landet, og hvordan korrupsjon ødelegger for fellesskapet. Det mest interessante med denne talen var ikke de sterke utfallende mot korrupsjon, men snarere oppskriften for hvordan Thailand skal bli kvitt dette ondet.

Den dypere formen handler om grovt maktmisbruk og enorme verdier som havner på feil hender

Selv Thailand-turister med overflatekjennskap til Thailand, kan ha oppdaget hvor gjennomgripende korrupsjonen er. Selv har jeg opplevd det flere ganger, særlig knyttet til å betale seg ut av problemer. Du blir for eksempelk stanset på scooter uten å ha papirene i orden, og betaler deg ut av det. En gang var jeg på tur med en van, sammen med noen venner. Vi ble stanset i en trafikkontroll, og det viste seg at sjåføren ikke hadde gyldig førerkort. En rask pengeinnsamling i minibussen gjorde imidletrtid at vi kunne reise videre.

Dette er imidlertid den snille og mindre alvorlige formen for korrupsjon. Den dypere formen handler om grovt maktmisbruk og enorme verdier som havner på feil hender, og da gjerne enkeltpersoner som slår kloa i fellesskapets verdier. Når vi ser på den såkalte korrupsjonsindeksen, en indeks som utarbeides av korrupsjonseksperter i Transparency International, er Thailand nummer 85 av i alt 175 land. Det betyr at Thailand er omlag på gjennomsnittet.

Når det gjelder offentlig korrupsjon, den som finner sted i stat, kommuner, i det militæret og politiet, scorer Thailand 38 poeng av 100 (hvor 0 er ekstremt korrupt og 100 er korrupsjonsfri). Her er det med andre mye å gå på for Thailand. Interessant er det også at Thailands myndigheter nok anser korrupsjonen som mer alvorlig enn det internasjonale eksperter gjør. Ekspertene mener at mange land er verre enn Thailand, mens statsminister Prayut hevdet i sin tale at korrupsjonen i Thailand er selve kilden til alt som ødelegger landets utvikling, omdømme og selvtillit.

Hvordan skal så korrupsjonen stanses, en korrupsjon som gjennomsyrer hele landet? Statsminister Prayuts svar er todelt. For det første skal det nedsettes en kommisjon. For det andre, og dette svaret er langt mer interessant, skal det innledes et nært samarbeid med antikorrupsjonsorganisasjonen CoST. Til tross for sin korte levetid har CoST oppnådd store resultater i de landene organisasjonen har operert, finansiert av blant andre Verdensbanken. I utgangspunktet går CoST løs på et ferdig prosjekt hvor det trolig har vært korrupsjon inne i bildet. Statsminister Prayut vil at en tar utgangspunktet i byggetrinn to på Suvarnabhumi, Bangkoks hovedflyplass. Internasjonale eksperter går så løs på hele prosjektet, men jakter like mye på «hvite» firmaer som dem en mistenker kan være korrupte. Det er enklere å finne «skurkene» når en samarbeider med de hederlige som ser maktmisbruket nedenfra. Dermed angriper man korrupsjonen ovenfra og nedenfra, samtidig. Dette har vist seg å være en svært effektiv metode, noe CoST-filmen fra Guatemala nedenfor viser:

Bildet som knytter Norge og Thailand sammen til evig tid

Kong Chulalongkorn og to prinser fotografert i Sam Eydes Mercedes i juli 1907. Eyde selv sitter bak rattet. Kongen beskrives Eydes måte å få hester til å flytte seg: Han brukte ikke hornet på bilen, men hadde en egen trompet. (Klikk på bildet for forstørrelse)

Legg merke til dette bildet (du forstørrer det ved å klikke på det). Kanskje har du sett det før. Det henger på de merkeligste steder i Thailand, på offentlige kontorer, barer og puber og ikke minst i tusen thailandske hjem. Det er tatt i juli 1907 på Notodden og viser kong Chulalongkorn (Rama V), to prinser og den norske industrigründeren Sam Eyde bak rattet.

Dette bildet inneholder en sterk symbolikk, og denne bloggen har fått mange spørsmål om hvorfor bildet fins så mange steder i Thailand. Selv har jeg sett det på de mest uventede steder, som for eksempel på en nedstøvet utebar i Soi 94 i Hua Hin ellr på den irske puben Murphys i samme by. Jeg har sett det i Bangkok og i Phuket, og da jeg nylig besøkte residensen til den thailandske ambassadøren i Norge var selvsagt dette bildet et av de første jeg så.

Bakgrunnen for bildet var kong Chulalongkorn Norges-reise i 1907. Mye er dokumentert fra denne reisen fordi kong Chulalongkorn, også benevnt som Rama V, skrev jevnlige brev til datteren Noi i Bangkok. Disse brevene er fascinerende lesing også for oss andre.

Kong Chulalongkorn førte en god penn med skarpe iakttagelser av personer og samfunn som han møtte under den lange ferden fra Oslo til Trondheim, og så kysten helt til Kirkenes og ned hele kysten igjen. I tillegg tok han seg tid til lange avstikkere innover i landet. Dessuten var Kongen også en utmerket fotograf.

Han reiste in cognito, altså uten å presentere for folk flest hvem han var, og på den måten kom han tett på det norske samfunnet som den gangen var preget av fattigdom og dårlig infrastruktur. Ja, den thailandske kongen var ganske forbløffet over hvor fattige nordmennene var.

En grunn til at kongen av Thailand den gangen ville besøke Norge, var Norges posisjon som pioner innen elektrisitet og kraftproduksjon. På den tiden var hver fjerde skipsanløp i Bangkok et skip med norsk flagg. Dermed var ikke Norge et helt fremmed land for kongen av Siam, som Thailand het den gangen.

Kong Chulalongkorn var svært interessert i å lære mer om elektrisitet, og derfor hadde han et spesielt ønske om å treffe Sam Eyde, Hydros grunnlegger, som du kan lese mer om her. Kong Chulalongkorn ble staselig innkvartert i Hydros representasjonsbolig på Notodden. Den var stor nok, skriver kongen, til å huse både ham selv i et representabelt værelse og hele hans følge på rundt 20 personer. Et langt brev til datteren Noi, datert Notodden onsdag 31. juli, begynner slik, og det er en Rjukanfoss i full prakt som beskrives:

«Vi ventet forgjeves på at regnet skulle holde opp. Til slutt var vi helt desperate og kjørte av gårde i en vogn, og steg ut i nærheten av buegangen. Der går det en liten sti som fører nedover kloss opptil fjellveggen. Der stien begynner, ligger en biljardpaviljong. Når man går forbi den og kommer til en bratt klippe, kan man se leven lenger nede, der den styrter seg nedover fra det øvre reservoaret. Hvis man fortsetter nedover stien, kommer man til fossene som kommer fra høylandsområdet med høye fjell der vannet blir oppmagasinert. Fossenes totale høyde målt fra kanten av magasinet til den nederste delen av elven der vannet magasineres før det ledes videre, er 3 sen og 15 was (150 meter). Dette er den høyeste fossen i Europa. Den gir mer elektrisitet enn alle andre fosser, med unntak av Niagara i Amerika (…)

«Alle disse prosjektene er Birkelands og Eydes ide. Birkeland er teoretikeren, og han svarer til den vanlige oppfatningen av en teoretiker som er breddfull av strålende ideer, men ikke kan sette dem ut i livet fordi hans hjerte er fullt av betenkeligheter. I motsetning til ham står herr Eyde som er ingeniør. Ingeniører kan få ting til å skje når de først har rådført seg med de rette personene: de er guder som temmer vannet, eller rettere sagt: vanner er under deres kontroll. (…)»

«Jeg vil gjerne også innføre kunstgjødsel i vårt land. Derfor har jeg bedt Phraya Cholayuth om å sende et tonn med gjødning hjem til et forsøksprosjekt, og har presisert at gjødningen må emballeres i små, forseglede spann, fordi luftfuktigheten kan få den til å tape seg. Denne typen kunstgødsel er meget populær over hele Europa. England alene bruker mange tusen tonn som er importert fra Chile. Den gjødningen jeg har sendt hjem, vil antagelig komme før jeg er tilbake. Det minner meg om at jeg må be prins Damrong ta seg av saken.»

Det blir ikke dristig å spå at det i fremtiden godt kan komme en bærbar telefon som er så liten som et personlig ur.

«Endelig kom vi til Notodden klokken halv åtte om kvelden. Vi var meget fornøyd, fordi denne bilturen bare hadde tatt oss et par timer. Litt etter at vi kom fram, stanset regnet. Vi tok en titt på de bildene vi tok i regnet i går. De var blitt ganske bra. Under middagen snakket vi om det stadig større mirakel som elektrisiteten er. Herr Birkeland, som er vel bevandret i elektrisitetens rike, var en gang i Bangkok i selskap med de greske prisene Waldemar og George. Hans første idé gjaldt elektromagneten. Han plasserte en elektromagnet ute i vannet, vannet stanset, ble atskilt og kunne ikke lenger danne strøm. En annen idé han hadde, gikk ut på å bruke elektrisitet i kanoner, slik at det ikke lenger ville være nødvendig å bruke krutt. En tredje idé gikk ut på å lage regn. Ideen om å utvinne salpeter og lage kunstgjødsel var det herr Eyde som hadde, og han har fått patent på metoden i alle verdens land. Selskapet er redd for konkurranse fra sterke rivaler som vil kunne videreutvikle ideene selv og så få patent på sine ideer. Derfor har de ledende personene i selskapet sørget for at deres arbeid foregår i høyt tempo, og har lagt meget sterk vekt på forskning og utvikling. Det er en rekke oppfinnelser som bygger på deres funn rundt elektrisiteten, som et system for avsendelse av telegrammer uten kabler eller ledninger som er forskjellige fra det systemet som brukes i dag. Den nye metoden vil gjøre bruk av hyderoelektrisk kraft, men prosjektet blir lagt på hyllen for øyeblikket.»

Skriver Kongen, og så forklarer han hvordan de begynte å tenke høyt om en fremtidig mobiltelefoni:

«Det blir ikke dristig å spå at det i fremtiden godt kan komme en bærbar telefon som er så liten som et personlig ur. Når du ønsker å snakke med noen, kan du bare snakke til uret og legge øret mot det for å høre hva den andre parten sier. Slik kan det oppnås kommunikasjon. Men det er ennå usikkert om et slikt apparat kan brukes til samtaler over lange avstander, kanskje vil det bare rekke herfra til Kristiania, en strekning det tar fire timer å reise med tog. Vi satt og diskuterte forskjellige ting helt til klokken 23, da vi gikk til sengs.»

Kong Chulalongkorn har en helt spesiell rolle i Thailands historie, blant annet fordi han åpnet Thailands øyne mot Vesten, og han regnes som det moderne Thailands far. Det er ikke uvanlig at thaier bærer kjeder med to symboler rundt halsen: Buddha og Chulalongkorn. Du kan lese mer om han her. Brevene til Kong Chulalonkorn ble utgitt i en bok på Schibsted forlag i 1996 under tittelen «Reisebrev fra Norge 1907».

Den boka er dessverre vanskelig å få tak i. Derfor inneholder dette bildet en sterk symbolikk, fordi det var så fremtidsrettet. En kan levende forestille seg dette møtet med tre meget spesielle menn, Rama V, en av de mest begavede monarker i verdenshistorien, industrigründeren og det unike forretningstalentet Sam Eyde og den brilliante ingeniøren og oppfinneren Kristian Birkeland.

I løpet av dette møtet snakket de ikke bare om mobiltelefonens komme, men behovet for kunstgjødsel, for produksjon av regn. De la grunnlaget for at norske bedrifter i dag er så tilstedeværende i Thailand, og at Thailand til troff for indre uroligheter er et sørasiatisk fyrtårn. Derfor: neste gang du ser dette bildet, nyt det, legg merke til det norske flagget i bakgrunnen – og del gjerne denne historien med flere. Rama V, kong Chulalongkorn i offisielt møte med kong Haakon VII i 1907 (klikk på bildet for forstørrelse) Den thailandske ambassadøren til Norge, høykommissær Theerakun Neejom, fotografert med undertegnede. Legg merke til bildene bak oss. Det største er det legendariske bildet av Rama V og Sam Eyde i sin Mercedes. Bildene fra kong Rama Vs berømte rundreise i Norge i 1907 forekommer flere steder i ambassaden, og Thailand var ett av de første landene i verden som anerkjente monarkiet Norge i 1905.

Da kongen av Thailand og Sam Eyde oppdaget mobiltelefonen

Rama V, kong Chulalongkorn i offisielt møte med kong Haakon VII i 1907 (klikk på bildet for forstørrelse)

Et eiendommelig og sterkt møte mellom daværende kongen av Siam og den norske industrigründeren Sam Eyde, resulterte i en diskusjon om mobiltelefoner på størrelse med lommeur, mer enn 80 år før de ble oppfunnet.

Bakgrunnen var kong Chulalongkorn Norges-reise i 1907. Mye er dokumentert fra denne reisen fordi kong Chulalongkorn, også benevnt som Rama V, skrev jevnlige brev til datteren Noi i Bangkok. Disse brevene er fascinerende lesing også for oss andre. Kong Chulalongkorn førte en god penn med skarpe iakttagelser av personer og samfunn som han møtte under den lange ferden fra Oslo til Trondheim, og så kysten helt til Kirkenes og ned hele kysten igjen. I tillegg tok han seg tid til lange avstikkere innover i landet. Dessuten var Kongen også en utmerket fotograf. Han reiste in cognito, altså uten å presentere for folk flest hvem han var, og på den måten kom han tett på det norske samfunnet som den gangen var preget av fattigdom og dårlig infrastruktur.

Dermed var ikke Norge et helt fremmed land for kongen av Siam, som Thailand het den gangen. Kong Chulalongkorn var svært interessert i å lære mer om elektrisitet, og derfor hadde han et spesielt ønske om å treffe Sam Eyde, Hydros grunnlegger, som du kan lese mer om her. Kong Chulalongkorn ble staselig innkvartert i Hydros representasjonsbolig. Den var stor nok, skriver kongen, til å huse både ham selv i et representabelt værelse og hele hans følge på rundt 20 personer.

Et langt brev til datteren Noi, datert Notodden onsdag 31. juli, begynner slik, og det er en Rjukanfoss i full prakt som beskrives: «Vi ventet forgjeves på at regnet skulle holde opp. Til slutt var vi helt desperate og

kjørte av gårde i en vogn, og steg ut i nærheten av buegangen. Der går det en liten sti som fører nedover kloss opptil fjellveggen. Der stien begynner, ligger en biljardpaviljong. Når man går forbi den og kommer til en bratt klippe, kan man se leven lenger nede, der den styrter seg nedover fra det øvre reservoaret. Hvis man fortsetter nedover stien, kommer man til fossene som kommer fra høylandsområdet med høye fjell der vannet blir oppmagasinert. Fossenes totale høyde målt fra kanten av magasinet til den nederste delen av elven der vannet magasineres før det ledes videre, er 3 sen og 15 was (150 meter). Dette er den høyeste fossen i Europa. Den gir mer elektrisitet enn alle andre fosser, med unntak av Niagara i Amerika (…)

Det blir ikke dristig å spå at det i fremtiden godt kan komme en bærbar telefon som er så liten som et personlig ur.

«Endelig kom vi til Notodden klokken halv åtte om kvelden. Vi var meget fornøyd, fordi denne bilturen bare hadde tatt oss et par timer. Litt etter at vi kom fram, stanset regnet. Vi tok en titt på de bildene vi tok i regnet i går. De var blitt ganske bra. Under middagen snakket vi om det stadig større mirakel som elektrisiteten er. Herr Birkeland, som er vel bevandret i elektrisitetens rike, var en gang i Bangkok i selskap med de greske prisene Waldemar og George. Hans første idé gjaldt elektromagneten. Han plasserte en elektromagnet ute i vannet, vannet stanset, ble atskilt og kunne ikke lenger danne strøm. En annen idé han hadde, gikk ut på å bruke elektrisitet i kanoner, slik at det ikke lenger ville være nødvendig å bruke krutt. En tredje idé gikk ut på å lage regn. Ideen om å utvinne salpeter og lage kunstgjødsel var det herr Eyde som hadde, og han har fått patent på metoden i alle verdens land. Selskapet er redd for konkurranse fra sterke rivaler som vil kunne videreutvikle ideene selv og så få patent på sine ideer. Derfor har de ledende personene i selskapet sørget for at deres arbeid foregår i høyt tempo, og har lagt meget sterk vekt på forskning og utvikling. Det er en rekke oppfinnelser som bygger på deres funn rundt elektroisiteten, som et system for avsendelse av telegrammer uten kabler eller ledninger som er forskjellige fra det systemet som brukes i dag. Den nye metoden vil gjøre bruk av hyderoelektrisk kraft, men prosjektet blir lagt på hyllen for øyeblikket.»

Skriver Kongen, og så forklarer han hvordan de begynte å tenke høyt om en fremtidig mobiltelefoni: «Det blir ikke dristig å spå at det i fremtiden godt kan komme en bærbar telefon som er så liten som et personlig ur. Når du ønsker å snakke med noen, kan du bare snakke til uret og legge øret mot det for å høre hva den andre parten sier. Slik kan det oppnås kommunikasjon. Men det er ennå usikkert om et slikt apparat kan brukes til samtaler over lange avstander, kanskje vil det bare rekke herfra til Kristiania, en strekning det tar fire timer å reise med tog. Vi satt og diskuterte forskjellige ting helt til klokken 23, da vi gikk til sengs.»

I denne bloggen kommer det mer om Thailand-kongens besøk i Norge i 1907.

Tre naive nordmenn i Thailand

Første gangen jeg besøkte Hua Hin, glemte en venn av meg et nytt og kostbart speilreflekskamera på et restaurantbord. Det var høy stemning, kameraet ble helt glemt og vi gikk både innom en bar og byens nattmarked, før vi så en ung thai på moped som veivet med armene. Han jobbet på restauranten der vi hadde spist, og hadde kameraet rundt halsen. I et par timer kjørte han på kryss og tvers for å finne oss. MIn venn kunne juble over å få igjen kameraet uten at han hadde lagt merke til at det var borte.

Den jevne thai er med andre ord hederlige mennesker, og kanskje er det derfor vi nordmenn av og til er så naive i møter med dem. Dette er de tre mest naive nordmenn jeg har møtt i Thailand, og deres historier kan forhåpentligvis medføre litt læring. Vi ville jo aldri gitt bort store pengebeløp eller verdier til nordmenn vi knapt kjenner. Det er ingen grunn til å gjøre det i Thailand heller.

1. Phuket 1997. En middelaldrende, separert nordmann på ferie i Phuket ble hodeløst forelsket i ei thai-jente. De bestemte seg for å drive bar sammen, med noen værelser til leie. Han hadde 600.000 på konto som gikk med til baren, som sto på hennes navn. Det var likevel ikke nok, og mannen manglet rundt 500.000 kroner for å gjøre baren ferdig. Han dro derfor hjem til Norge, både for å skaffe mer penger og for å avslutte sitt norske ekteskap, slik at han kunne gifte seg i Thailand. Skilsmissen tok imidlertid tid å ordne i Norge, så han overførte et beløp tilsvarende 500.000 kroner til thai-jenta, slik at hun kunne gjøre ferdig baren. Da han ankom Phuket noen uker senere, var baren i full virksomhet. Det var bare det at baren ble drevet av jenta, hennes far og to brødre. Det hjalp ikke hvor desperat nordmannen ble. Han kom ingen vei, og hadde tapt en formue.

2. Hua Hin for et par år siden. En nordmann ble sammen med ei thai-jente som fortalte at hun ønsket seg så mye en bil. Han kjøpte en fin bil, registrerte den i hennes navn, og ga henne bilnøkkelen. Morgenen etter satt han og sturet på en en gaterestaurant. Både bilen og jenta var borte. Surprise, surprise.

3. Hua Hin i vinter. En nordmann skulle ordne forlengelse av visumet sitt, og dro til visumkontoret, der de ansatte er uniformerte og har politistatus. Mannen var ikke edru, og lot seg begeistre av en uniformert, sneisen thaikvinne. Han var nok vant til å omgås barjenter, for ganske så umotivert klapset han den uniformerte kvinnen på baken. Det skulle han ikke gjort. Hennes mannlige kolleger la ham umiddelbart i gulvet, og han ble kastet i fengsel. Etter flere dager under svært kummerlige forhold, ble han løslatt, men passet var beslaglagt. Jeg vet ikke hvordan det gikk med ham til slutt, men han måtte betale betydelige beløp i erstatning til thai-kvinnen for at hun skulle trekke tilbake politianmeldelsen mot ham.

Moral: Det er ingen grunn til å blokkere enhver hjernevirksomhet fordi en er i tropiske strøk. Og naive mennesker straffes, dessverre, både i Norge og i Thailand.

Nedenfor: Bilde fra Hua Hin sentrum

Del dette:

Lik dette:

Del dette:

Lik dette:

Del dette:

Lik dette:

Del dette:

Lik dette:

Del dette:

Lik dette: