Opium og yaba i Det gylne triangel

336 — En landsbykvinne i Nord-Thailand med opiumspipen sin. Bilde fra opiumsmuseet i Chiang Saen.

Mens Thailand er i ferd med å gi opp kampen mot narkotikaproduksjonen i Det gylne triangel, intensiverer Kina jakten på heroin- og metamfetamin-smuglere. Det gylne triangel er farligere enn noen gang.

I det gylne triangel ved Mekongelven i den lille byen Chiang Saen i Nord-Thailand, er det et lite museum som er viet til opiumsproduksjonen i triangelet. Her foregår verdens nest mest omfattende produksjon av opium, bare forbigått av Afghanistan. Her møtes også de tre landene Thailand, Myanmar og Laos, og du kan når som helst ta båten over Mekong til Laos på den andre siden av elvebredden.

Opiumsmuseet er faktisk meget severdig, og er viet til den dramatiske historien om Det gylne triangel. Samtidig forteller ikke museet hele sannheten. Museet gir inntrykk av at opiumsproduksjon i Thailand er et trist og tilbakelagt kapittel i nasjonens historie, og at det ikke lenger foregår opiumsproduksjon blant fattige, thailandske bønder.

Det er i og for seg riktig, når det gjelder selve produksjonen, men opium produseres over grensen i Myanmar som aldri før. Det gylne triangel er i ferd med å gjenerobre sin posisjon som verdens største narkotikaprodusent, også fordi det er ikke bare heroin som produseres ved utilgjengelige jungel-områder langs grensen mellom Myanmar og Thailand, det er også amfetamin, eller snarere metamfetamin, eller Yaba som thailendere flest kaller det. Og Yaba er et folkehelseproblem i Thailand, mye større enn heroin noen gang har vært.

Bare et eksempel som viser noe om narkotikaproduksjonen på den myanmarske grensen av Det gylne triangel. Så sent som 31. mars i år gjorde kinesisk grensepoliti et omfattende heroinbeslag. To menn fra Myanmar og tre kinesere ble tatt med nær 42 kilo heroin. De ble arrestert ved en tilfeldighet, mens kinesisk politi etterforsket tips om et narkotikakartell i Myanmar som planla storstilt smugling av heroin til Kina med båter.

Omtrent samtidig med dette beslaget, gikk kinesiske myndigheter ut med tall for beslaglagt narkotika bare i området ved denne grensebyen i Det gylne triangel. I løpet av 2016 var det beslaglagt 1600 kilo narkotika, 662 smuglere var arrestert og 668 narkotikasaker var under rettslig behandling.

De to smuglerne fra Myanmar var uvitende om at politiet skygget dem til et hotell i Ruili City, en grenseby på kinesisk side. Der ventet tre kinesiske kontaktpersoner, og alle ble arrestert. I bilen til burmeserne, en Suv, fant politiet 120 blokker med heroin til en samlet vekt av 41.785 gram, altså nesten 42 kilo. I avhør fortalte de to burmeserne at de var lovet en sum tilsvarende omlag 6500 kroner for jobben. I stedet venter kinesisk fengsel og mulig dødsstraff.

Omtrent samtidig med dette beslaget, gikk kinesiske myndigheter ut med tall for beslaglagt narkotika bare i området ved denne grensebyen i Det gylne triangel. I løpet av 2016 var det beslaglagt 1600 kilo narkotika, 662 smuglere var arrestert og 668 narkotikasaker var under rettslig behandling. Bare i 2016 – i dette området.

På bakgrunn av dette har kinesiske myndigheter erklært krig mot narkotikatrafikken i Det gylne triangel som paradoksalt nok tjener på et friere, åpnere og mer tilgjengelig Myanmar. Når folk kan bevege seg friere, så kan også narkotikasmuglere gjøre det. Dessuten har myndighetene i Myanmar så mye å ta seg til for å få landet på fote, at noen narkotikakarteller i det øverste hjørnet av landet ikke har høyest prioritet.

Mens Kina driver krig mot narkotikaproduksjonen i Triangelet, er tonen fra Thailand en helt annen. Så sent som i juni 2016 gjorde Thailands justisminister, general Paiboon Koomchaia en sjelden innrømmelse. Han hevdet i et intervju med flere medier at kampen mot narkotika ikke virket, og han mente at metamfetamin (yaba) kanskje skulle legaliseres. I alle fall mente han at det måtte vurderes fordi myndighetene sto maktesløse i kampen mot denne pillen som har betydd økonomisk ruin og helsemessig katastrofe for titusener av thailandske familier. Han begrunnet også sitt forslag om mulig legalisering med at thailandske fengsler er fulle av narotikamisbrukere og -smuglere, og at det ikke lenger er plass til flere innsatte. I følge helsemyndigheter er det rundt 1,3 millioner narkomane i Thailand, og rundt 250.000 thailendere har sittet fengslet for kortere eller lengre narkotikadommer.

Kina og Thailand har altså tilsynelatende en helt ulik tilnærming til narkotikaproduksjonen i Myanmar. Kinesiske myndigheter minner Thailand også om at Thailand har ingen grunn til å slå seg på brystet bare fordi man har greid å overtale en del opiumsbønder i mord til å gå over til annen type landbruk. Fortsatt er en av verdens største smuglerruter den som skjer fra Triangelet til Bangkok, og derfra til alle verdenshjørner.

I mellomtiden er et besøk i Chiang Saen og byens opiumsmuseum vel verdt et besøk. Her får man i detalj vite hvordan opium dyrkes og hvordan den foredles, Vi får også kunnskap om den dramatiske historien knyttet til opiumsproduksjon, om hvordan det avhengighetsskapende stoffet har bygget formuer og makt, forårsaket kriger og elendighet.

Internasjonal strid om Langhalsfolket

Er det såkalte Langhalsfolket helt i det nordvestre hjørnet av Thailand en slags zoologisk hage med hjelpeløse mennesker? Og hvem er de egentlig, disse kvinnene som vandrer rundt med et tyvetalls messingringer rundt halsen. Hvorfor gjør de det? Og er det noen som faktisk tvinger dem til det?

Etter en dag hos Langhalsfolket i Nord-Thailand, så sitter man igjen med mange tanker. FN vil helst at turister skal unngå dem, fordi FN mener turismen rundt disse menneskene ligner på et menneskelig zoo, og at turismen derfor bare bidrar til å bevare en tradisjon som ikke bør bevares. FN er kommet i en delikat diskusjon med thailandske myndigheter om Padaung-folket. FN vil ha dem ut av Thailand, men Thailand vil gjerne beholde dem. Etter en dag hos Langhalsfolket er jeg blitt litt klokere om deres skjebne. Jeg skal ikke forsøke å innbille leseren at jeg forstår dem, men noe forstår jeg.

Langhalsfolket kalles gjerne Padaung-stammen som igjen er en undergruppe av Kayanfolket, en folkegruppe på rundt 130.000 individer som igjen er en undergruppe av Karen-folket. Kayanfolket og Padaung-stammen har holdt til i det østre Burma i hvert fall tilbake til tidlig norsk vikingtid, altså rundt 800-tallet. Sannsynligvis kom de før den tid fra Kina. De har altså holdt til i dette området i mer enn tusen år. På thailandsk side av grensen fins det noen få landsbyer hvor Kayanfolket bor, og fra veien er det skiltet til en liten landsby der Padaung-stammen liksom bor.

Det første som slår en, er at den landsbyen en kommer til som består av noen få salgsboder, bambushytter og utedoer ikke er en ordentlig landsby, den er bygd for turisme. Det neste som slår en, er at det ikke fins menn der, bare kvinner. Det er fordi det bare er kvinner som bærer messingringene rundt halsen, ringer som monteres fra jentene er ca fem år gamle. Når det blir plass til nye ringer, smis det flere – og det har vært sett Padaung-kvinner med over tyve messingringer rundt halsen, som da veier fem-seks kilo.

Hvorfor ringene rundt halsen? Noen mener det skyldes at denne stammen mener ringene er attraktive for menn, altså at gullaktige og glinsende, lange halser er sexy. Noen sosialantropologer har kommet til det motsatte faktum, altså at ringene gjorde kvinnene mindre attraktive, slik at de ikke ble kidnappet som slaver av andre stammer. Andre har en langt mer praktisk forklaring, nemlig at ringene i sin tid ble montert for å beskytte jenter mot tigerbitt. Det var angivelig mange tigre i dette området, og de går etter halsen på ofrene. Spør du kvinnene i denne landsbyen selv, er det gjerne tiger-historien de forteller. De sier også at de er alene i landsbyen fordi mennene deres enten lever i skjul eller er borte for å jobbe.

Dette er en sannhet med modifikasjoner. Det er helt innlysende at kvinnene er der for å selge sine håndverksprodukter og en må dessuten betale for å komme inn i landsbyen. De tjener med andre ord penger på turisme. Spørsmålet er så: Hvorfor er det galt? At de tjener egne penger? FN og hjelpeorganisasjoner minner om at disse kvinnene og jentene for omlag ti år siden, begynte å ta av seg ringene. De var ikke trendy lenger, og dessuten vonde å ha på. De ble først advart mot å gjøre det fordi noen fryktet til og med at jentene skulle brekke nakken. Men jentene som fjernet ringene, fortalte en annen historie. De sa at de hadde vondt i nakken og ryggen noen dager og kanskje uker etter at ringene ble fjernet, men at de deretter ikke merket noe.

Det hadde naturligvis sammenheng med at det er ikke halsen som blir lengre av disse ringene. Det er vekten av ringene som presser kragebeinet ned (og av og til visstnok knekker det), slik at halsen bare tilsynelatende er lengre enn andre menneskers hals. Når ringene fjernes, vil de ha vondt fordi nakkemusklene er så utrente at hodet ikke får naturlig støtte, men så fort disse musklene blir trent opp, så fungerer jentene godt uten ringer.

I dag er imidlertid ringene kommet på igjen, i alle fall hos de rundt 20 kvinnene jeg så og snakket med ved hjelp av tolk. Det er visstnok fordi de tjener penger på å vise seg fram. I tillegg til at det koster litt å komme inn i landsbyen, viser gjerne kvinnene seg fram mot noen ekstra baht.

Men bakenfor denne tilsynelatende uskyldige turismen, er det en delikat diplomatisk strid. FN ser på Padaung-folket som flyktninger i Thailand, og mener de bør behandles slik. Da har de i så fall muligheter til å komme til et tredje land for å bosette seg der, under FNs beskyttelse. Finland og New Zealand er blant landene som har sagt at de gjerne tar imot Padaung-stammen for å integrere dem i sine land. Thailandske myndigheter, derimot, anerkjenner ikke Padaung-folket som flyktninger. FN hevder til og med at Thailand tvilholder på folket med messingringene fordi det gir dem inntekter som den attraksjonen de er. FN har da svart med å oppfordre til turistboikott.

Der står saken, og ingen vet i dag hvor dem ender.

Et vakkert møte med ville elefanter

Nasjonalparken Kui Buri, et par timers kjøretur sør for Hua Hin, er det sikreste stedet i Thailand for å oppleve ville elefanter. Og for en opplevelse!

I denne store nasjonalparken kan du bli med såkalte rangers, park-voktere, inn til elefantene og oppleve de enorme dyrene i naturlige omgivelser. Elefantene trives godt her, så godt at antallet elefanter er nær doblet bare de siste par årene.

Det skyldes, tror vokterne som daglig holder oversikten over bestanden, at elefantene er helt trygge her. Det pågår ingen illegal aktivitet etter elfenben, noe som derimot forekommer i stor skala på den andre siden av grensen til Myanmar. Derfor kommer elefantene i flokker fra Myanmar over grensen til Kui Buri. Det skjer særlig når de skal føde, for elefantene ønsker å føde i trygge omgivelser og de søker trygghet for avkommet.

Så sent som i 2013, anslo man at det var omlag 200 elefanter i nasjonalparken. Nå kan det være så mange som 400.

Vi ble med to såkalte «wildlife rangers», parkvoktere, inn i Nasjonalparken, og følte oss et øyeblikk som deltakere i en episode av TV-serien Daktari, om noen husker den. Vi satt på lasteplanet i en pickup, slik at vi kunne ha god oversikt.

Første stans var et utsiktspunkt der en kunne se en elefantflokk over et dalsøkk. Det var også bygd et utsiktstårn, og fra der hadde man full oversikt over en liten flokk som først så ut til å telle fire-fem individer, men som viste seg å være en svær flokk på minst 16. Vi så ikke avkommet, men rangeren kunne fortelle oss at disse elefantene feiret at flokken var blitt ett dyr flere i løpet av de siste to dagene. Et elefantbaby var født, og moren og avkommet fikk flokkens fulle oppmerksomhet.

Deretter ble vi med vokterne lenger innover i parken, og brått kom vi over en liten elefant som sto helt alene oppe på en liten høyde. Før vi visste noe om dens skjebne, oppfattet vi var det noe trist og ensomt over den, der den sto og sparket i sanden. Vokterne fortalte at den var bare åtte måneder gammel, men at den av ukjent grunn var blitt avvist av både moren og resten av flokken. Derfor tok vokterne seg spesielt av den.

Det er flest elefanter å se på ettermiddagen, rett før det mørkner. Det merket vi på veie tilbake til utgangspunktet da det allerede var begynt å mørkne. To steder måtte bilen stanse fordi elefantene enten var på veien eller rett i nærheten av den.

Elefanter kan være farlige. Når de er i brunst er de særlig ustabile og kan angripe biler. Det har skjedd at elefanter enkelt har tippet biler i grøfta. Ofte skal det lite til før en elefant trigges. En blitz fra en kamera eller et billys eller motordur, særlig fra hissige mopeder, kan være nok til at den angriper. Derfor stanset vokterne bilen helt når elefantene vær nær.

Vi følte oss imidlertid aldri truet på denne fantastiske reisen innover i nasjonalparken. For oss var den bare en del av en større rundreise, men for en fantastisk opplevelse som anbefales på det varmeste.

Det arrangeres turer fra både Bangkok og Hua Hin til denne nasjonalparken. Vi reiste fra Hua Hin og leide en sjåfør til denne og en rekke andre attraksjoner i området. Det er lurt å ha med en kjentmann. Ta med kikkert, hvis du har en – og fotografer med gode telelinser har en stor fordel.

Seks merkelige fakta om elefanten

Bildetekst: En tegnende elefant i Hua Hin.

Her er ti merkelige fakta du kanskje ikke visste om verdens største landdyr.

1. Den hvite elefanten. Den merkelige hvite elefanten har kongelig rang i Sør-Øst Asia. Når en albinoelefant blir født, mister eieren automatisk retten til å ha den. Den blir gitt som gave til kongefamilien. Bakgrunnen for dette er et sagn om at den natten Buddha ble født, kom det en hvit elefant til Buddhas mor og overrakte en lotusblomst, symbolet på renhet. Den hvite elefanten fins i både buddhistisk og hinduistisk tro. I buddhistisk kosmologi fins den også med tre hoder. Elefanten nedenunder er en skisse frra 1855 i Amapura Palace i Burma. Byen Amapura heter i dag Mandalay. Mange tror at hvite elefanter er albino-elefanter, men det behøver ikke være tilfellet. Det fins også svært sjeldne elefanter som er lyse i huden og har særegne negler. Det ble anguvelig sett en slik i Petchaburi, en times kjøring nord for Hua Hin, i fjor. Kong Bhumibol har eid totalt ti hvite elefanter. Her er han fotografert med en av dem.

2. Elefanter gråter. Elefanten er det eneste dyret som gråter. Også nyfødte elefanter feller tårer, slik denne filmen fra en kinesisk dyrehage viser. Normalt er elefantmødre svært omsorgsfulle og gir ungene sine mye kjærlighet. I dette tilfellet må det ha vært noe galt med elefantmoren. I hvert fall avviste hun ungen, deretter mishandlet den og forsøkte i tillegg å drepe den. Det medførte en utrøstelig elefantunge som gråt sammenhengende i fem timer. Elefantpassere måtte i tillegg tørke de rennende tårene.

3. Elefanter sørger. Elefanter sørger når noen i flokken dør. Dette skjer på flere måter. En døende elefant blir våket over av andre elefanter som kjærtegner den døende elefanten med ømme bevegelser med snabelen. Når døden kommer, samler elefanten seg til en monoton, klagende sørgesang. Dødsritualet varer i opptil to døgn, hvis det er en viktig individ, eksempelvis en matriark, i flokken som dør. Forskere er forbløffet over at elefanten faktisk har en bevissthet om døden. Det skjer blant annet ved at når elefantene passerer et sted der en elefant har sovnet inn, samles de og viser respekt – om det så bare er beinrester igjen. Denne filmen viser en elefantflokk som sier farvel til en død elefantunge.

4. Elefanter kan peke. Selv bittesmå menneskebarn kan peke, eller i hvert fall forstår hvorfor vi peker. Da følger barn pekefingeren og legger merke til hva vi ønsker å vise eller fortelle. For memnnesket er dette elementært, men for vår nærmeste slektning, sjimpansen, er peking et mysterium. De forstår ikke hva vi vil med hånden. De er vant til å bruyke hånden som et redskap. Elefanten, derimot, forstår hvorfor mennesket peker, og de peker selv – gjennom å bruke snabelen. Hvis dfu vil lese mer om dette, kan du lese denne artikkelen i The Guardian.

5. Elefanten Kosik kan «snakke». Mange elefanter kan imitere lyder. Den sørkoreanske elefanten Kosik har kommet et skritt lengre. Han bruker snabelen omtrent som når mennesker putter fingre i munnen for å plystre. Med snabelen lager ikke bare Kosik lyder, men han kan uttale sju sørkoreanske ord. Disse ordene uttales så tydelig at koreanerne lett forstår hva han sier. Det drives nå forskning på Kosik, blant annet for å undersøke om han virkelig forstår det han sier.

6. Elefanter er familiekjære. Det er mye kjærlighet blant elefanter. Se for eksempel denne videsnutten der en elefantunge plutselig får øye på faren sin, løper ham i møte, og deretter lykkelig familiegjenforening.

Fossen i Thailand som imponerer selv en nordmann

Det skal skikkelige fossefall til for å imponere en nordmann, i hvert fall en med røtter i vill Vestlands-natur. Likevel ble vi betatt av vakre Pala-U waterfalls i nærheten av Hua Hin da vi nylig besøkte attraksjonen som trekker noe slikt som 100.000 turister hvert eneste år.

Vi snakker ikke om en enkelt foss, slik det engelske uttrykket waterfalls gir assosiasjoner om, men en elv som renne i stryk fra Burma og inn i Thailand. Fra Hua Hin sentrum kjører du nærmere 60 kilometer innover i landet (det fins ikke en taxi-sjåfør i Hua Hin som ikke vet veien), og en vakt stanser deg før du får kjørt inn i selve området. Du må betale 200 baht, ca 40 kroner, per person for å kjøre videre inn i nasjonalparken.

Pala-U er altså et stryk der elven danner små fosser og idylliske kulper. Thaiene har gjort et betydelig arbeid med å gjøre det fremkommelig innover jungelen. Små bruer av bambus eller betong gjør at du passerer fra side til side. Langs den våte og bratte elvesiden henger det også tau som du tar et godt tak i for å holde deg fast. Det smarteste med hele opplevelsen er at elven er gradert i såkalte nivåer, «levels». Er du i svært dårlig form eller har vonde føtter, holder det at du når level to eller tre. Da har du likevel fått en fin tur der elven er best fremkommelig, og du har kunnet bade sammen med fisker i kullpene, eller bare sett et vakkert og vilt jungellandskap.

For de som er i bedre form (bare helt gjennomsnittlig «kontorarbeiderform») lønner det seg å gå videre, innover mot level 4 som er i bunnen av en foss, og level 5 som er på toppen av fossen. Dette er den vanlige ruta for turister. Er du vant til å gå lange turer kan du bevege deg enda langt innover i jungelen, mot Burmas grense. I alt har Pala-U 16 «levels» eller nivåer.

Pala-U var en stor naturopplevelse. Anbefales! Men bruk skikkelig fottøy, strandsko holder ikke!

Bildene nedenfor er tatt fra level 1 og til level 4.

En tur til River Kwai og Tigertempelet (dag 1)

River Kwai og Tigertempelet er i løpet av få år blitt en av de hotteste turistmålene i Thailand. Disse attraksjonene befinner seg få kilometer fra hverandre, med flere mindre kjente opplevelser i nærheten. I sum er disse opplevelsene så sterke og så varierte og spennende at du i hvert fall må beregne to dager på turen, selv om flere reiseoperatører reklamerer med dagsturer.

Vi sjekket litt med priser og ulike operatører, og valgte denne gangen en tur på egenhånd. I 2008 reise vi samme strekning, og betalte den gangen 3800 baht per person med dårlig hotell. Denne gangen leide vi sjåfør med bil og betalte 6000 baht (ca 1200 kroner) for en to dagers utflukt. Da kjørte sjåføren 25 mil hver vei (fra Hua Hin til Tigertempelet i Kanchanaburi vest for Bangkok), samt en del småkjøring ved attraksjonene. Samlet ca 600 kilometer. Bilen var en Nissan som riktig nok hadde kjørt over 400.000 kilometer, men var i god teknisk stand og med nye dekk.

Vi reiste tidlig om morgenen fra Hua Hin, og ankom River Kwai ved lunsjtid. Vi spiste ved restauranten beliggende ved den historiske brua. Der ble det servert utsøkt thai-mat, og matkartet inneholdt også noen få vestlige retter. Derfra leide vi også en longtail-båt for 2000 baht (ganske dyrt – der kan vi ha blitt lurt), men turen varte i et par timer og var en stor og variert opplevelse. Første besøk var krigsmuseet (les mer her), der vi fikk et godt og sterkt innblikk over hverdagen til krigsfangene. River Kwai, brua og museene knyttet til dette handler jo om jernbanen som ble bygd (men aldri fullført) fra Bangkok til Rangoon, Burma. Denne jernbanen (Burma Railway eller Death Railway) ble bygd av asiatiske arbeidere og krigsfanger under ledelse av japanere. Omlag 180,000 asiatiske arbeidere og 60.000 allierte krigsfanger deltok i byggingen av jernbanen. Av disse døde rundt 90.000 asiatiske arbeidere og 12.399 allierte krigsfanger, vesentlig fra Storbritannia, Australia og Nederland, men også noen amerikanere, kanadiere og new zealendere. Du kan lese mer om Death Railway her.

Krigsmuseet ved River Kwai er ikke bare et monument over krigens grusomhet, men også av og til dens meningsløshet. De fleste som døde, omkom av sykdommer som dysenteri, underernæring, uttørking feber, betennelser i sår, osv. Mange av dem som overlevde dette, opplevde å bli drept av bomber og granater – ikke av fienden, men av sine egne. Det skyldtes at jernbanen var så dyktig utført at de allierte så den som en trussel. Den bøle derfor beordret bombet, og selve broen over River Kwai er blitt selve symbolet på dette.

Krigsmuseet ved River Kwai er ikke bare et monument over krigens grusomhet, men også av og til dens meningsløshet.

Mens vi voksne hadde vanskeligheter med å forlate krigsmuseet, trivdes familiens yngste mest på en heidundrende reise på elva, og en forbløffende hule, Kaeng Lawa Cave (trip advisors beskrivelse her). Du går inn på en side av et fjell og kommer ut et ganske annet sted, og da har du beveget deg gjennom trange passasjer, store hulrom, krabbet og klatret og sett et visst antall flaggermus. Anbefales!

Mange anbefaler et ekotisk, strømløst elvehotell ved reiser til Kananchaburi og River Kwai, som omtalt i VG her. Vi valgte et hotell en liten spasertur fra selve brua over River Kwai, og dermed rett ved restauranten der vi spiste både lunsj og etter hvert kveldsmat. Hotellet, River Kwai Bridge Hotel, var veldig sjarmerende med en fantastisk frokostbuffet nede ved elven, rent, og ordentlig – men enkelt. Vi fant det rimeligst å bestille her gjennom Agoda. Vi bodde i en liten hytte rett ved en stor, fin pool – til behagelige 200 kroner natta, inklusive frokost neste dag. Vi var trøtte, slitne og mette av inntrykk da vi endelig la oss ned på senga, og plyndret det som var å finne i minibaren, inklusive vin og øl og gruet oss litt til regningen dagen etter. Det viste seg ubegrunnet. En plyndret minibar viste seg å koste i overkant av 100 kroner.

Og neste dag var vi klare for Tigertempelet med mer. Det kommer i neste blogg.

Fra krigsmuseet. I 150 meter lange kaserner av bambus bodde 200 krigsfanger. De hadde ingen madrasser, men lå side om side i bambussenger halvannen meter over bakken. Bildene er tegnet av en fange som overlevde. Legg merke til hvordan de brukte fisk til å rense betente sår.

Fra hulebesøket, en favoritt blant familiens yngste.

Noen motiver fra første dag: Restauranten ved River Kwai kan anbefales, det kan også enkle, rimelige men fullt ut brukbare River Kwai Bridge Hotel. Nederst vår sjåfør Toon med sin trofaste Nissan Patrol. Legg også merke til jernbanens solide fundamentering, som holder like godt 70 år etter.

Del dette:

Lik dette:

Del dette:

Lik dette:

Del dette:

Lik dette:

Del dette:

Lik dette:

Del dette:

Lik dette:

Del dette:

Lik dette: