Det var knapt rom for kvinnelige helter etter 2. verdenskrig. Det heltebildet som ble skapt av heroiske motstandsfolk i Norge, var iskalde, mannlige agenter og sabotører.  

I arbeidet med boka «De glemte heltene, fra Milorg-leder Ahlert Horns dagbok» har jeg kommet over fire hederskvinner som i dag er glemt, men som fortjener vår kollektive hukommelse og oppmerksomhet. Deres fredsinnsats kan ikke overvurderes, og distriktssjef Ahlert Horn var avhengig av dem.

Horn var den mektige motstandslederen for Hjemmestyrkene i søndre Buskerud. Han etterlot seg en dagbok som jeg fant sommeren 2018 og som er bakgrunnen for boka «De ukjente heltene, fra Milorg-leder Ahlert Horns dagbok» presenterer jeg disse kvinnene grundigere grundigere, men dette er en kort beskrivelse av de fires gjerninger, her nevnt i alfabetisk rekkefølge:

Anna Gislefoss. Sykepleier. Var frivillig for Røde Kors under Vinterkrigen. Da hun kom tilbake til Drammen sykehus i 1940 visste hun hva krig var. Sammen med andre kvinnelige sykesøstre var hun med i «Gruppe Sol», en hemmelig motstandsbevegelse på sykehuset. «Gruppe Sol» kunne både behandle og operere motstandsfolk som måtte søke lys for tyskerne. Gruppen bare tillot kvinnelige medlemmer som stolte fullt og fast på hverandre.

De organiserte en hemmelig operasjonsstue i kjelleren på sykehuset. Der kunne de også holde folk skjult i flere dager. De skaffet også klær, utstyr, mat og falske ID-papirer til motstandsfolk på flukt. Da Horn ble distriktssjef i 1942, ble han introdusert for Gislefoss gjennom telefonsamtaler (Horn visste hvem Gislefoss var, men ikke omvendt). Han ble mektig imponert, og fra høsten 1942 hadde de to et tett samarbeid. Gislefoss fikk etter hvert tyskerne etter seg, og Horn ordnet fluktruten til Sverige for henne. De kjente hverandre fra Røde Kors, men i telefonsamtalene dem imellom snakket Horn en konstruert nordlandsdialekt, for ikke å bli gjenkjent.

Ingeborg Hansen. Sekretær og stenograf. Hun gikk under kodenavnet Polly, og var en av Horns viktigste agenter. Hun var politimesterens sekretær. Politimesteren var naturligvis selv nazi-vennlig og samarbeidet tett med tyskerne. Så fort politimesteren var ute av kontoret, så hun gjennom papirene hans og memorerte og skrev ned all relevant informasjon. Disse notatene ble avlevert bak rådhuset, der Hjemmestyrkene hadde kurerer som hentet Hansens rapporter. Henne dristighet gjorde at Horn mange ganger lå et hestehode foran politiet. Horn karakteriserte henne som iskald og svært dyktig.

Gerd Henriksen. Politikonstabel med kodenavn «Reidun». Hun var kammerets eneste kvinnelige politi. Hun arbeidet ved kontoret for reisebevis og identifikasjonspapirer. Da tyskerne strammet til bevegelsesfriheten og alle måtte ha godkjennelse av myndighetene for å reise til andre byer og steder, var hun gull verdt. Hun kunne forfalske reisebevis og ID-papirer på halvannen time. Det ble gjort med en slik profesjonalitet at ingen fikk mistanke. Hun var så dyktig at hennes tjenester gikk lengre enn til Milorg. Også etterretningstjenesten XU og Oslo-gjengen under ledelse av Gunnar Sønsteby brukte hennes tjenester, etter tillatelse fra Horn. Hun arbeidet under et konstant press for ikke å bli avslørt. Hun delte kontor med NS- vennlige ansatte, også en tid politimesterens kone.

Sigrid Wiborg Andersen. Hun arbeidet i skobutikken «Normal» som lå på hjørnet av Nedre Storgate (Gågata) og tidligere Nygata som nå er bygd inn i kjøpesenteret Magasinet. (Skjebnens ironi: Det står fortsatt «Normal» der, men nå er det en kjede. Det var der motstandsbevegelses møtte ledelsen i Oslo. Da Milorg sprakk sensommeren 1942, ble det Wiborg Andersens oppgave å varsle ledelsen i Oslo. Hun syklet til Karl Johans gate og møtte der Erling Lorentzen som igjen fikk varslet den daværende lederen av Milorg, Knut Møyen. I Grevens tid slapp de unna, mens Gestapo var på døra.

Etter dette lå Wiborg Andersen lavt, helt til hennes ektemann, motstandslederen Finn Reidar Andersen, ble skutt og drept i Hokksund. Fra sommeren 1942 var hun kurer, sambandssjef og etter hvert nestkommanderende på Strømsø, under sin svoger Ivar Andersen. Hun fikk nærmest legendestatus i august 1944 da tyskerne tok seg inn i marka og arresterte flere motstandsfolk i hytta som ble kalt Borgen. Det var avgjørende for motstandsbevegelsen å finne ut hva tyskerne holdt på med. Det gikk rykter om en omfattende razzia. Først ble det sendt en og deretter to mann som begge ble arrestert. Deretter var det Sigrid sin tur. Ikke bare tok hun seg inn til Borgen der arresterte motstandsfolk hadde forlatt uspiste brødskiver og kopper med drikke. Hun beskrev synet som et møte med «Mary Celeste», navnet på det kjente spøkelsesskipet. Hun gikk bak fiendens linjer og rapporterte iskaldt hva hun hadde sett, utkledd og utstyrt som bærplukker.

Vi vet ikke om noen kvinner i norsk okkupasjonshistorie som nådde så høyt i Milorg-hierarkiet som Sigrid Wiborg Andersen. Hun beveget seg på kryss og tvers i byen, alltid med sin sykkel «Timosjenko» ved sin side, oppkalt etter den sovjetrussiske generalen.

Hvorfor ble hun og de andre kvinnene glemt? Vel, det er flere årsaker til det, men det er ikke motstandskarenes feil. Da monumentet over Vestskog-jegerne skulle avdukes i 1970, var det de som ønsket at Sigrid skulle avduke det. Hun lot seg overtale av vestskogjegeren Hans Halden og Horn selv.

Med det vi i dag vet om henne, hadde hun selv fortjent en bauta.